England kan gå i den norske fellen

England minner om Norge.

Begge har slitt i lang tid. Norge spilte sist et mesterskap i 2000, England står uten titler siden 1966. Men denne gangen – som alltid – skal tiden være inne.

På oddsen er England favoritter til å vinne EM. Mye av grunnen er et arsenal av livsfarlige spisser og slepne teknikere som skal være for gode til å feile.

Som Norge vet, er denne tankegangen en felle.

Stjerner som blender

Det er en forenklet logikk at et knippe stjerner garanterer suksess.

For noen år siden sto Norge plutselig med en av Premier Leagues beste playmakere i Martin Ødegaard og en av klodens beste spisser i Erling Braut Haaland. Det var fristende å nærmest ignorere resten av laget.

Norge skal da nå EM med slike stjerner.

Nå er landslaget like langt, selv om Haaland scorer jevnt og trutt i rødt, selv med spennende vinger som Antonio Nusa og Oscar Bobb, og selv med en Alexander Sørloth som nesten ble toppscorer i La Liga.

I EM er England på samme sted, bare at stjernene er flere. Optimistiske eksperter kan ramse opp Harry Kane, Jude Bellingham, Phil Foden, Cole Palmer, Ollie Watkins, Bukayo Saka, Declan Rice og flere. Nettsiden Transfermarkt vurderer stallen som den mest verdifulle i verden med en prislapp på rundt 17 milliarder kroner.

Problemet er bare at Norges stall er den 11. mest verdifulle.

Og Norge er ikke engang blant de 24 lagene i EM.

Nytt pass til Van Dijk

De med flest stjerner har ikke nødvendigvis det beste laget.

Tyskland ble Europas mest suksessrike fotballnasjon ved å bygge velbalanserte lagmaskinerier. Det samme prinsippet har ført Didier Deschamps til å vrake flere store navn fra det franske landslaget det siste tiåret, og belønningen har vært høy moral samt finaler i tre av de siste fire store mesterskapene.

I likhet med Norge sliter England med forsvaret.

På venstrebacken betyr skaden til Luke Shaw at høyrebeinte Kieran Trippier kan starte mot Serbia søndag kveld. Det har vært uvisst hele uken hvem som blir partneren til John Stones på stopperplass, og Stones selv har slitt benken i Manchester City, samt ristet av seg sykdom og skade de siste dagene. Favoritten er Marc Guéhi, som spiller for Crystal Palace.

Sentral på midtbanen kan Declan Rices partner bli Trent Alexander-Arnold (vanligvis er høyreback), Kobbie Mainoo (19 år), Adam Wharton (har bare spilt noen måneder i Premier League) eller Conor Gallagher (grovarbeider).

Det er ingen krise, men England skulle gjerne delt ut engelske pass til Rodri og Virgil van Dijk.

Men vent! Med så mange offensive stjerner finnes det kanskje en løsning.

Hva om England bare ... angriper?

Guardiola-kopiene

Dette er håpet til en av Englands fremste fotballkommentatorer.

Martin Samuel skrev nylig i avisen The Times at England-trener Gareth Southgate burde kopiere systemet som Pep Guardiola bruker i Manchester City.

Samuel vil skvise alle stjernene inn i laget. Han ønsker seg en 4-1-4-1 med Kane på topp, Rice som anker, pluss Saka, Bellingham, Foden og Palmer eller Anthony Gordon.

Om England er best offensivt, bør de spille deretter.

Dette er i teorien et bra argument. De beste landslagene de siste 20 årene har kopiert de beste taktiske prinsippene til sine hjemlige klubber. Dette er en av grunnene til at landet hvor Guardiola jobber, ofte har gjort det bra.

Guardiola trente Barcelona da Spania vant VM i 2010 og EM i 2012. Spania hentet ikke bare kjernen av spillere fra Barcelona, men også det taktiske systemet Guardiola hadde drillet inn. Seks av spanjolene som startet VM-finalen i 2010, spilte for Barça. Spanjolene vant VM ved å imitere verdens beste klubblag.

Da Tyskland vant VM i 2014, hentet de spillerne og taktikken til deres beste lag, Bayern München, som da ble trent av ... Pep Guardiola.

Denne kopieringen løser det største problemet landslagstrenere har: At de mangler tid nok med stallen til å øve inn mønstre for hvordan de skal spille, spesielt offensivt.

Southgate har ikke én klase med spillere fra samme klubb, men han vet at nesten alle stjernene fremover spiller på offensive lag som har ballen mye: City, Arsenal, Bayern, Chelsea, Real Madrid. I teorien bør Southgate angripe.

Om han bare kan.

Lekser fra NFL

Men lite tyder på at Southgate kan bygge et velfungerende offensivt lag.

Spania vant to av sine titler under Vicente del Bosque, som hadde trent Real Madrid. Den forrige klubben til Southgate var Middlesbrough i 2009, da han rykket ned fra Premier League og fikk sparken.

Southgate har basert England på forsvarsspill. Før VM i 2018 analyserte han hva Spania og Tyskland hadde gjort riktig, og han dro ikke frem pasningsspillet, men forsvaret og dødballene. Han dro til USA for å studere amerikansk fotball, og pratet med analytikere om hvordan de kunne frigjøre spillere på dødball via blokkeringer.

England kom til semifinalen i VM med 3-5-2 og smarte cornertrekk. Da de nådde EM-finalen i 2021, slapp de inn to mål på syv kamper.

Men Southgate har aldri hatt så mange offensive stjerner som nå, og England spiller ikke akkurat som Manchester City.

Laget med EMs beste angrep er fortsatt basert på forsvar.

Klump i halsen

Slik sett minner England om Frankrike, som ligger dypt og kontrer, selv om de har strålende spillere fremover.

Så hører det med at Frankrike både har en mer balansert tropp, og en trener i Deschamps som hadde ledet Juventus og ført Monaco til mesterligafinalen før han tok jobben på landslaget.

Dermed handler Englands EM-håp om hvorvidt Southgate får maks ut av sine stjerner, uten at lagets taktiske balanse går i vasken. England spaserte gjennom kvaliken, men har nå vunnet én av sine siste fem kamper.

I generalprøven på Wembley tapte de 1–0 mot Åge Hareides Island.

Trøsten er at flere av favorittene har hatt problemer før EM: Frankrike spilte 0–0 mot Canada, Portugal har tapt mot Kroatia, og Tyskland slo så vidt Hellas i generalprøven, før de knuste Skottland på fredag. Siden 16 av de 24 lagene skal videre fra gruppen, har nok Southgate tre kamper på seg til å prøve og feile.

Men Southgate får nok en klump i halsen når ekspertene ramser opp Englands stjernegalleri og spår EM-gull.

England, som Norge, ser bra ut på papiret.

Om det bare hadde vært så enkelt.