Sikkerhetsvaktene brukte alle krefter på å stenge den store jernporten foran hotellet, men de maskerte aktivistene nektet å gi seg.
De sparket med tunge støvler og slo med kjepper for å komme seg inn, før vaktene til slutt fikk blokkert inngangen med en improvisert slå.
Det som startet som en familievennlig feiring av venstresidens overraskende suksess i det franske valgets andre runde, var med ett blitt mørkere.
Plassen var blitt et kaos av brennende elsykler og knuste ruter. Politiet sperret av alle veiene ut fra Place de la République, og nå kjente vi tåregassen.
Du ville ha Paris
Vi syntes vi var godt forberedte, fotograf Eskil Wie Furunes og jeg: Vi regnet med at det kunne bli demonstrasjoner her, litt uavhengig av valgresultatet, og hadde valgt et hotell midt på plassen for å ha en rask retrettmulighet hvis stemningen skulle koke over.
Nå var hotellinngangen stengt, og plan A var utilgjengelig. Noen plan B hadde vi ikke.
Med porten stengt, vendte finlandshettene seg mot oss. «Fascist-TV!» ropte én, mens en annen forlangte å vite hvem vi jobbet for. NRKs blå mikrofonhette likner en hel del på en fransk TV-kanal som ikke er særlig populær blant en del aktivist-grupperinger i landet.
Jeg forklarte at vi kom fra et sted langt, langt nord for den franske debatten. Så stilte vi oss inntil en vegg og pakket diskret vekk den blå skumgummien. Etter noen intense minutter løp aktivistene videre. Det ble mulig å signalisere til vaktene innenfor hotellporten og smette inn.
Inne i lobbyen, med store vinduer ut mot kaoset, var stemningen nervøs. Da vi igjen hørte slag mot jernporten, løp de gjenværende gjestene oppover i etasjene, som om hotellet var i ferd med å bli invadert.
En amerikansk jente virket likevel rolig og verdensvant da hun oppsummerte det hele for venninnen sin på vei opp trappen:
Er du i Paris, får du ta det byen har å by på. Og det er jo sant – de siste årene har sinte demonstrasjoner hatt en fast plass på hovedstadens meny. Et sted mellom croque monsieur og stekt kalvelever, omtrent.
Samtidig skal det mer enn noen gatekamper til for å sette ut Paris. Morgenen etter var plassen ryddet og vasket imponerende tidlig.
Det er litt som effektiv snømåking i en norsk by når det har lavet ned om natten: Det er ingen vits i å bli overrasket av snøfall eller molotov cocktail-regn. Det handler bare om å være forberedt.
Bare et knust busskur og en stor, inngjerdet haug med stinkende, utbrente elsykler vitnet om kaoset fra kvelden før.
Advarte mot borgerkrig
President Emmanuel Macron hadde advart om fare for borgerkrig i Frankrike før valget. Både hvis ytre venstre eller ytre høyre stakk av med seieren, ville det bli farlig, mente presidenten.
De militante aktivistene som hadde infiltrert den fredelige festmarkeringen hadde nok gledet seg til å slåss med politiet litt uansett valgresultat. Og noen borgerkrig utgjorde gateslaget på ingen måte.
Dessuten var det ikke så lett å si hvem som hadde vunnet valget etter at stemmene var talt opp.
Ytre høyre var skuffet over at det høye antallet stemmer ikke hadde ført til noe flertall i nasjonalforsamlingen i valgets andre runde.
Venstresiden feiret at deres koalisjon fikk flest plasser, men heller ikke her var det snakk om noe flertall.
Så hvem skulle bli statsminister? Og når skulle noen få oppdraget med å danne regjering? Ikke før OL i alle fall, var beskjeden fra president Macron. Han ba om en «olympisk våpenhvile» i et splittet land fram til lekene var over.
For kritikerne virket det mindre som en prisverdig oppfordring til samhold enn som kynisk utdraging av tid med OL som unnskyldning.
De sa de ikke kunne gjøre det
OL, ja. Disse dagene i begynnelsen av juli hadde vært så dominert av kompromissløs valgkamp og hissig debatt at det virket absurd at verdens største idrettsarrangement skulle finne sted her bare noen uker senere. Var det i det hele tatt mulig?
Pariserne selv virket i alle fall lunkne til hele ideen.
Det er ikke alltid så lett å begeistre innbyggerne i Paris. Overdreven entusiasme kan man holde på med i mindre sentrale strøk, der man ikke har annet å drive med.
I hovedstaden gjør det seg best med tilbakelent skepsis.
Litt over et halvt år før lekene skulle begynne, oppga nesten halvparten av de spurte hovedstadsbeboerne at OL var «en dårlig ting».
Da jeg kom tilbake til Paris igjen noen dager før lekene skulle starte, virket det da også som at det meste gikk i vasken.
Seinen var fortsatt ikke ren nok til å svømme i. Restauranteierne langs elva var illsinte på drakoniske sikkerhetstiltak som sperret turistene ute.
Så smalt det i en koordinert sabotasjeaksjon som lammet trafikken på Frankrikes hurtigtogslinjer. Og så begynte det å hølje ned da åpningsseremonien startet.
Dette kunne umulig gå bra.
Du fikk Paris
Så var det nok likevel den kvelden det snudde. Fra min live-posisjon ved Alexandre III-broen var det kanskje litt langdrygt å vente på at båtene med idrettsutøvere skulle skli forbi, men storskjermen viste resten.
Det var stort sett storslått og underholdende, synes jeg. Nesten like morsomt som å følge de merkelige kulturkrigsdebattene i etterkant.
Min favoritt er kanskje Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan:
«Det vi så i Paris var et forsøk på å degradere menneskene, naturens flotteste skapning, til et nivå under dyrene», sa han etter seremonien.
Parisernes svar kunne kanskje oversettes til «You got Paris».
Det er dette kaotiske, grenseoverskridende og inkluderende opplegget som er Paris, lød grunntonen. Den som synes det «degraderer menneskene» får kanskje finne seg en annen by.
Alle jeg møtte dagen etter virket i alle fall oppstemte og nesten rørende stolte. En avis mente til og med at regnet hadde gjort forestillingen mer kunstnerisk vellykket.
Så langt vil ikke jeg gå. Det var veldig vått den kvelden.
Men det lå en optimisme i luften. Senere ble det til og med svømming i Seinen. Sikkerheten ble ivaretatt. Og ute i forstedene, som hadde blitt lovet at lekene skulle være for alle, virket det faktisk sånn.
Et av de fineste øyeblikkene jeg var med på, var å se en av Frankrikes store OL-helter ta gull på gratis storskjerm-show i landets fattigste område, Seine Saint-Denis.
Folk med bakgrunn fra de fleste verdenshjørner sto der i solnedgangen i en park og heiet sammen på svømme-fenomenet Léon Marchand. Tidligere på dagen hadde medaljevinnere fra tidligere mesterskap lært opp barn i forskjellige OL-grener.
En sint kulturkriger vil kunne innvende at følelsen av samhold og integrering her i beste fall var midlertidig, og i verste fall naiv. Men denne gylne ettermiddagen i en park halvannen time fra sentrum av Paris, var utvilsomt både sann og virkelig.
– Man snakker ofte om kriminalitet og problemer når man snakker om oss. Men også dette er Seine Saint-Denis, forklarte den lokale Paralympics-sprinteren Bacou Dambakate meg der.
Skjørt samhold
Uken etter avslutningsseremonien, skrev Le Mondes lederskribent om OL som «to uker med lykke og iver» som bør kunne brukes til noe også etter lekene. En følelse av at Frankrike kan få til ting sammen, og et håp om at samholdet «kan svekke den delen av samfunnsdebatten som er bygget på folks sinne og frykt».
Det kan man alltids håpe på. Selv om debattene om hvem som skal få danne regjering så langt ikke først og fremst har vært preget av fredelig samarbeidsånd.
Ytre venstre-partiet La France Insoumise mente at president Macron burde stilles for riksrett for å unngå å peke på venstresidens statsministerkandidat umiddelbart etter valget, for eksempel.
OL-våpenhvilen er dermed åpenbart over. I neste uke kommer president Macron etter alt å dømme til å peke på en statsministerkandidat. Noen kommer til å bli skikkelig misfornøyde.
Man trenger ikke være meteorolog for å spå at det blir utrygt for storm i kastene og brann i gatene i Paris i høst også.
Publisert 24.08.2024, kl. 17.57