«En av vår tids mer sympatiske drapsmenn»

«Kongen av Os» er bok nummer to i serien «Kongeriket» om brødrene Roy og Carl Opgard, to plagete eiendoms­investorer og gangstere i den fiktive fjell­bygda Os.

Det kan se ut som om Jo Nesbø med denne serien har forsøkt å teste ut hvor depraverte og morderiske hoved­personer vi lesere er villige til å følge med og heie på.

Denne gang møter vi Roy Opgard idet han står på trappa og ringer på til en geologi­konsulent han har tenkt å true til å endre på en rapport.

Hvis rapporten ble publisert slik den står, ville det kutte kraftig i verdiene til eiendoms­imperiet til de to brødrene.

Mens han venter på at døra skal bli åpnet, tenker Roy for seg selv: «Jeg er en morder».

Og det har han helt rett i.

Han er tross alt ansvarlig for rundt regnet sju drap i bok nummer en. At han fortsatt er på frifot skyldes, i tillegg til en god porsjon ren flaks, kun en natur­begavelse for å kamuflere drap som ulykker og selvmord.

En formidabel motstander

«Kongen av Os» er definitivt en bok der leseren får inntrykk av at mye allerede har skjedd. Det er i høyeste grad en oppfølger, en sequel, der det myldrer av tilbakeblikk og løse tråder.

Hoved­spørsmålet er naturligvis om de ambisiøse og livsfarlige brødrene Opgard greier å unnslippe lovens lange arm.

Den blir personifisert av den lokale lensmannen Kurt Olsen (som ikke er helt fornøyd med den nye, mer kjønns­nøytrale tittelen politistasjons­sjef).

Han er en både komisk og formidabel motstander, nærmest besatt av tanken på å sette de to forbryterske brødrene bak lås og slå.

Og Kurt Olsen har unektelig gode grunner for ta brødrene Opgard. En av dem som gikk med i dragsuget av collateral damage i forrige bok, var gammel-lensmannen.

Han var faren til Kurt Olsen, og sønnen er fast bestemt på å gjenopprette farens ære.

Livet som nullsumspill

Nesbøs litterære univers er en slags nådeløs manne­verden, der livet ses på som en alles kamp mot alle. Et nullsum­spill, der den eneste måten å få det du vil ha er å ta det bort fra noen andre.

Metodene veksler, fra å beherske styrerom og regulerings­planer, til knyttnever, sykkel­kjeder og rifler, men essensen er hele tiden den samme: å få igjennom sin vilje.

I dette spillet er det viktig med allierte. Og slektskap, blodsbånd og den trøblete familie­historien er det som knytter de to høyst ulike brødrene sammen.

Lillebroren Carl er den sofistikerte, glamorøse, av de to, selgeren med gulltunge som har media og styrerom i sin hule hånd.

Roy, derimot, har tatt på seg rollen som den bøllete hånd­langeren som må rydde opp når den uansvarlige lillebroren havner i trøbbel, noe han gjør jevnlig.

Og det skal vise seg at dyslektikeren og bilmekanikeren Roy har plukket opp noen triks fra den mer elegante broren, Roy er slett ikke så kørka som han kan virke som.

Hør Jo Nesbø som gjest i «Trygdekontoret»:

Kvinnen som trøst og trofé

Den eneste trøst og hvile i dette nådeløse jaget etter penger, makt og status er, i tillegg naturligvis til en godt gjennomført hevn, kjærligheten til en kvinne.

For disse hardbalne gangsterne er fortsatt i stand til å elske.

Bokens store romanse er den mellom Roy og Natalie, en av de ansatte på hotellet. Natalie er vakker og smart, med en mildest talt vanskelig oppvekst, som lyder som et ekko av Roys egen.

Nesbø er god på å få fram lengselen etter den elskede, selv om samværet mellom de to når de først har blitt sammen, er mer av typen «la oss ta av oss alle klærne og elske/pule». Gøy for de involverte, utvilsomt, men vanskelig å vise litterært, også for Nesbø.

Men i dette universet er heller ikke kjærligheten til kvinnen unntatt den beinharde markedsøkonomien. Kvinnene er også noe man konkurrerer om, de er brikker i det samme spillet menn imellom om makt og dominans.

I «Kongen av Os» ser vi mennesket som flokkdyr, der hvert medlem av flokken kjemper som besatt for å klatre et hakk opp i hierarkiet. Tilfeldig er det ikke at finnes en ensom ulv som lusker rundt hushjørnene på Opgard.

Slutten på sagaen

Under lesningen sitter man med en sterk følelse av at dette undergangs­rittet umulig kan ende bra. Slik sett er ingenting mer talende for hvor uberegnelig denne historien er, enn slutten.

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg kjøper den. Selv om jeg unner dem det, naturligvis.

Dersom du bare skal lese én bok om brødrene Opgard og deres lyssky meritter, ville jeg ikke foreslå denne. Jeg ville begynne med «Kongeriket», den første i serien.

Så kan du avgjøre om du ønsker å tilbringe enda litt mer tid sammen med Roy Opgard, en av vår tid mer sympatiske litterære drapsmenn.