EM i politikk

5 months ago 75

Det skulle være mesterskapet som skulle forene så vel Tyskland som Europa.

Det er et stort ansvar å legge på fotballen. For stort, skulle det igjen vise seg.

Alle målene og det tidvis strålende spillet i dette EM har nemlig lenge gjort alt de har kunnet for å overskygge ett åpenbart faktum:

Politikken er nesten på vei til å bli viktigere enn sporten i de største idrettsmesterskapene.

Tribunene på sluttspillkamper i EM blir i større og større grad perfekte arenaer for politisk propaganda.

Og ingen tør – eller vil – stoppe det.

Tomme trusler

Serbia har da heller ikke trukket seg fra mesterskapet, som de truet med, etter at både albanske og kroatiske fans skal ha sunget sanger med teksten om drap på serbere, da de to nesten-naboene møttes til gruppespillkamp.

Serbia, som allerede var bøtelagt for bruk av et flagg inneholdende Kosovo, reagerte med å forlange strenge straffer for de to rivalene.

Uefa har ennå ikke kommet med sin konklusjon.

Når straffen kommer, som den garantert gjør, vil det være i form av meningsløse og rent symbolske bøter - og ikke i form av utestengelse eller poengstraff.

Skal Uefa komme med en reell straff, vil det koste for mye.

For sluttspillkampene i mesterskap er for viktige og for attraktive og har et publikum som er dels så pengesterkt, dels så sammensatt at det er grensende til umulig å skille ut tilhengere som er direkte tilknyttet den nasjonen eller de fraksjonene man vil ramme.

Tomme tribuner, som ville vært den eneste straffen med reell og synlig effekt for de berørte?

I kvalifiseringskamper – muligens.

I EM-sluttspill – selvsagt ikke.

EM skal ikke bare være en fest i Tyskland, det skal være det foran skjermer i hele Europa samtidig.

Også poengstraff er ansett i overkant inngripende, når det er så få kamper som avgjør den videre skjebnen for landslagene i mesterskapene.

Da ender man på bøter, med maksimalt en symbolsk effekt.

Serbia fikk bare 12 000 euro i straff da deres tilhengere vifte med flagget som inkluderer Kosovo i kampen mot England.

Altså rundt en dagslønn for de største stjernene i EM.

Deretter ruller alt videre.

Inkludert markeringene fra tribunene.

Reell straff overfor deltagernasjonene koster åpenbart for mye.

Ikke nødvendigvis politisk, men definitivt i penger.

Mens media elsker kontroversene. Uten alltid å ville innrømme det.

Det siste EM trengte

Likevel trodde alle vi nå endelig kunne få puste oss inn i et sportslig fokus, etter en åpningsuke av EM preget mer av nasjonalisme, rasisme, ørner og flagg enn av verdensklassefotball.

Vi startet da også den andre EM-helgen med nytt håp om at Ukraina skal kunne få bruke EM til å hylle nasjonalt samhold i en krigssituasjon etter at de slo Slovakia 2–1.

Hvilket er et politisk element stort sett alle omfavner.

Russland er utestengt. Belarus kvalifiserte seg heldigvis ikke. Heller ikke Israel.

Som skulle gjøre det enklere å fokusere på støtten til Ukraina.

Men de skulle ikke få holde på oppmerksomheten lenge.

Østerrikske Kronen Zeitung offentliggjorde nemlig bilder fra den andre kampen som hadde blitt spilt på fredag kveld, den mellom Polen og Østerrike.

Av et banner hevet i et hjørne av den østerrikske tribunen.

Bilder TV-kameraene ikke hadde fanget opp. Eller valgte å neglisjere.

«Defend Europe» var budskapet på banneret fra den høyreekstreme grupperingen «Identitären Bewegung (IB)».

Forsvar Europa.

Underforstått; steng grensene for innvandring.

Det siste dette EM ønsker å symbolisere.

Uansett om andre østerrikske supportere etter få minutter fikk banneret fjernet.

For bevisstheten er tilbake.

Om at den fremmedfiendtlige og nasjonalistiske tematikken som har fått altfor mye oppmerksomhet allerede under EM kommer til å være med oss hele veien til finaledagen 14. juli.

Mens vi venter på Mbappé

Dette er som kjent også Bastilledagen. Frankrikes nasjonaldag.

Og alle tror det franske laget vil ære republikken med sin tilstedeværelse i finalen.

Selv om ingen ennå vet om fiksstjernen Kylian Mbappé vil spille med maske. Eller om han fortsatt tror de unge franskmenn lar seg mobilisere til kamp mot de ekstreme krefter han advarte mot i forkant av åpningskampen mot Østerrike.

For hjemlandet er splittet. Og bare EM-suksess kan muligens bidra til en form for nasjonal samling, stikk i strid med Nasjonal Samling, som er det høyrepartiet som vant EU-valget på overbevisende vis.

Rishi's going home

Enda verre er det for engelskmennene. Eller i hvert fall for den sjanglende britiske regjeringen.

De to første kampene i EM har i og for seg gitt fire poeng, etter seier mot Serbia og uavgjort mot Danmark. England topper sin gruppe.

Men samtidig også EMs uoffisielle bekymringsbarometer.

For ingen er fornøyde med spillet.

Ingen tror de endelig kan bli europamestere.

Og alle lurer fortsatt på hvorfor statsminister Rishi Sunak trodde det var en god idé å skrive ut nyvalg midt under EM.

Det neste EM blir spilt i Storbritannia og Irland om fire år. Men det blir neppe med Rishi Sunak som britisk statsminister.

En del spekulerte i om hans overraskende tidlige nyvalg ble lagt til starten av juli, mellom kvartfinalene og semifinalene i EM, for å kunne gi Sunak et desperat tiltrengt velgerløft i kjølvannet av en mulig engelsk suksess i Tyskland.

The feelgood factor.

De fleste er enige om at ikke engang dét kan redde det synkende konservative skip.

«England vinner bare VM under en leder fra Labour», hoverte daværende statsminister Harold Wilson i 1966.

Etter valget 4.juli får vi se om det samme gjelder for EM.

Alternativer for Tyskland

I forkant av EM var som kjent mye av fokuset på et politisk splittet Tyskland, der det høyreradikale AfD hadde brukt EU-valget 7. juni som et verdimessig vorspiel for EM gjennom å bli landets nest største parti.

Men «Die Mannschaft», som det tyske landslaget kalles, slo tilbake på det mest elegante vis. Nemlig ved å briljere på banen i de to første kampene. Med spillere som Gundogan, Tah og Musiala.

Nå finnes ikke lenger noen andre alternativer for Tyskland enn EM-gull.