Elise fortsetter å bryte loven mens hun sitter i fengsel

Elise dufter søtt av blomster. Det nyvaskede håret ligger som en bølgete ramme rundt ansiktet. 23-åringen dumper ned i stolen og slenger en snusboks på bordet og en pris under leppa.

For en stund siden byttet hun ut snusen i den runde boksen med vaskepulver. Hun ville lure det i maten til andre i fengselet for å forgifte dem. Stadig har hun laget våpen. Flere ganger har hun gått til angrep på betjenter.

Det er ikke ofte Elise har besøk. Hun er innsatt i Ullersmo fengsel utenfor Oslo. Hun skulle egentlig sitte inne i cirka halvannet år. Men nå er hun her på ubestemt tid. Så farlig er hun for samfunnet, har domstolen slått fast, at hun sitter i forvaring.

Besøksrommet har akkurat plass til tre stoler og et bord. Speilet, vasken og en toalettknapp vitner om at dette en gang var en liten celle. Utenfor det fastskrudde vindusglasset jobber gravemaskiner på et digert, gruslagt felt. Fengselet skal bli større. Få plass til flere som Elise.

– Alle tror vi som sitter inne har hatt en dårlig barndom og en dårlig familie. Men sånn er det ikke for meg. Jeg kunne ikke hatt bedre foreldre eller bedre søsken. De har gjort alt riktig.

Selv har hun gjort det meste feil, i alle fall om vi bruker straffeloven som rettesnor.

I en enebolig på ett plan på Askøy utenfor Bergen, sitter mammaen, pappaen og lillesøsteren til Elise. Ute river vinden i ensomme trær og gjør sjøen urolig.

Mamma Ingelin har mange spørsmål. Spesielt ett har gått igjen de siste seks-sju årene.

– Du vil ikke tro hvor mange ganger vi har spurt oss: Hvor gikk det galt?

Elise vokste opp med foreldrene, den tre år yngre søsteren og en fem år yngre bror i bygda Erdal på Askøy. De bodde i et hvitt treetasjes hus med stor hage. Utsikt mot sjøen, tett på skogen, livlig nabolag med mange barn. Alt var stabilt. Normalt. A4.

Lille Elise var bedagelig og grei å ha med å gjøre, sier foreldrene. Et enkelt barn. Samtidig var hun sosialt keitete og ganske engstelig.

– Elise var egentlig den snilleste og mest omsorgsfulle av de tre søsknene. Hvis det er lov å si?!

Ingelin ler og legger hånda på skuldra til datteren Miriam (20).

Men lillesøsteren er enig. Sier at Elise alltid viste dyp omsorg for dyr og småsøsknene.

– Hun var alltid veldig opptatt av familie, og ville det beste for oss nærmeste. Hun ga oss gaver, sier hun.

«Den snilleste» er nå regnet som en av Norges farligste.

Pappa Jan Thomas mener nedturen for alvor startet i femte klasse da Elise en dag ringte hjem og sa hun måtte hentes umiddelbart. Hun klarte ikke være der mer, sa hun, og ga en tydelig beskjed:

– Hun skulle aldri tilbake på skolen igjen, forteller faren.

Foreldrene opplevde skolevegringen som ganske pussig. Datteren hadde alltid vært pliktoppfyllende når det kom til skole, ville helst dra dit selv om hun hadde feber og ble stresset hvis hun var forsinket.

Det de visste, var at barnet deres slet med å få venner.

De forteller om flere episoder som de ikke helt har klart å gi slipp på. Som da alle jentene i klassen skal ha blitt invitert i bursdag, bortsett fra Elise og ei annen jente. Ingelin forteller at hun så festkledde barn på vei til feiring, og håpet så inderlig Elise skulle se en annen vei og ikke legge merke til det som skjedde.

– Men hun så det jo, sier mammaen i dag.

En annen gang skal Ingelin tilfeldigvis ha støtt på datteren og flere av jentene fra klassen på vei hjem fra skolen. Det hun så ga henne en skikkelig dårlig følelse:

Fem-seks jenter hoppende hånd i hånd langs veien. Datteren hennes et godt stykke bak, med alle sekkene. Som et pakkesel.

– Jeg sa: «Hva gjør du? Du skal ikke holde på sånn». Hun svarte at det gikk helt fint. Hele tiden optimistisk og positiv.

Elise sier at dette ikke var en enkeltepisode, men at hun ofte ble bedt om å bære alle sekkene. Hun tror desperasjon hennes etter venner var enkel å utnytte.

Den gangen Elise ringte og sa hun måtte hentes, at det hastet, åpnet hun seg til foreldrene om noe hun aldri før hadde fortalt. Hun sa at andre barn var slemme. De skal ha kalt henne stygg og skitten. Sagt at hun stinket og hadde feite pupper.

– Det var da jeg forsto at Elise faktisk ble mobbet, fastslår Jan Thomas.

Å be om hjelp tidlig var et råd foreldrene hadde hørt. Allerede i tredje klasse, da de hadde fått ferten i utenforskapet, hadde de det første av mange møter med skolen. Mormoren og morfaren var sterkt involvert og veldig engasjerte. Mormoren var lærer på samme skole som Elise gikk på, og noterte og dokumenterte en del fra hverdagen til Elise.

– Skolen visste at Elise hadde sosiale utfordringer fra 3.–4. klasse, bekrefter rektor ved Erdal barneskole, Pål-Stian Pedersen. Han var ikke rektor da Elise var elev, men har satt seg inn i saken.

Elise og familien har fritatt skole og barnevern fra taushetsplikten overfor NRK, slik at aktørene kan svare på spørsmål og imøtegå kritikk. I tillegg har NRK fått innsyn i hele elevmappen til Elise – totalt 222 sider med dokumentasjon fra 1. til 10. klasse.

En rekke tiltak ble gjennomført på barneskolen. Det var tett dialog og mange møter mellom skolen og foreldrene. Elise fikk hjemmeundervisning i en periode. Enkeltelever ble innkalt til intervjuer og samtaler om mobbing. Alle elever fikk info om skolens regler. En miljøarbeider ble hyret inn for å holde øye med Elise. Vennegrupper ble satt sammen for å skape relasjoner. For å nevne noe.

– Noen tiltak var effektive en periode, men så dukket nye utfordringer opp – gjerne i ulik form enn tidligere, sier Pedersen.

«Det perfekte mobbeofferet». Dette er en beskrivelse mormoren brukte om barnebarnet sitt. Hun mente Elise var snill, sårbar og litt naiv.

NRK har snakket med noen av de tidligere medelevene. En av dem husker at Elise ble en del plaget – at hun trolig ikke følte at hun passet inn med resten. En annen husker Elise som ei glad, morsom og litt stille jente. Hun husker ingen mobbesituasjoner, sier hun.

– Jeg husker at det var krangling innimellom. Men ikke mobbing. Kanskje skjedde det ting som andre ikke husker, men som gjorde veldig inntrykk på henne? spør hun.

12 år gammel ble Elise sykemeldt fra skolen i tre uker. Hjemme var hun gladere og roligere. Da skolehverdagen måtte tas opp igjen, begynte et svart sinne å putre i henne. Snart skulle det koke over. Hun som drømte om å bli politi, begynte å utagere. Skulke og gjøre hærverk.

Ungdomsskolen sto for tur. I begynnelsen kom en liten opptur: Elise fikk en nær venn.

– Vi var outsidere begge to, sier hun om vennskapet.

– Vi hang sammen fordi vi var utenfor. Ingen andre ville være med oss, sier den tidligere vennen.

Foreldrene sier at de omfavnet vennskapet – til tross for at duoen fant på mye bråk og ofte skulket skolen sammen. De var bøllete og hadde en røff og usympatisk fremtoning.

Elise sa at det var de to mot verden. Men det tok slutt.

Hun anklaget ham for seksuelt overgrep. Politiet anmeldte saken. Men i avhør trakk Elise anklagen, selv om hun fortsatt, den dag i dag, mener det skjedde.

– Folk sa at jeg løy, jeg fikk folk imot meg. Da gadd jeg ikke mer, og løy om at det ikke hadde skjedd likevel. Og så var jeg alene igjen.

Den tidligere vennen er tydelig på at det aldri skjedde noe overgrep. Ikke engang noe seksuelt.

– Elise ble sur fordi jeg fikk andre venner, mener han.

Konflikten var slutten på vennskapet.

– Det gikk tre måneder på ungdomsskolen, og alt var fullstendig galt igjen, sier Jan Thomas, som mener skolen manglet evne til å ta problemet ved roten: Å løse mobbeproblematikken.

Også Erdal ungdomsskole har fått ny rektor. Dorte Rømsing er rektor i dag. Hun har snakket med ansatte som kjenner til Elises sak.

– Alle beskriver veldig mange møter. At det har vært prøvd og prøvd og prøvd. Det er alltid leit for alle parter når man opplever at det virker som om en sak ikke lar seg løse.

I den fyldige elevmappen kommer det frem at Elise fikk slengbemerkninger om utseendet og ble utsatt for enkeltepisoder som ble beskrevet som seksuell trakassering. Ifølge dokumentasjonen tok skolen dette på største alvor.

Det kommer også frem at Elise selv hadde en «veldig frekk tone» og «fryktelig grovt språk med mye banning». Og at hun stadig kom med «krenkende kommentarer» til lærere og medelever.

I en kartlegging i niende klasse satte kontaktlæreren oppførselen i sammenheng med mobbingen. Læreren var tydelig på at Elise trengte sosial trening og hjelp fra psykolog «for å bearbeide mobbehistorikk».

Elise forteller om hvor frustrert hun var over det hun mener hun alltid fikk beskjed om: Å skjerpe seg.

Hun gjorde grovere hærverk. Begynte å stjele. Skal ha fått flere skjenneprekener med det samme budskapet: Skjerp deg.

Det er slik Elise husker det. Hun mener at hun av voksne fikk skylden også for mer enn det hun faktisk sto bak. I epikrisen hennes fra denne perioden står det at hun lider av «ulykkelighet».

Hun hadde flere ganger med seg kniv på skolen.

– Jeg fant ut at jeg begynte å like det å true folk med kniven, sier hun.

Når barn gjør så alvorlige ting som dette, blir barnevernet gjerne koblet inn. Mamma Ingelin sier det var hun som overfor skolen foreslo at barnevernet kanskje kunne hjelpe. Da var Elise 15 år.

– Barnevernet vil jo barnas beste, tenkte jeg. Vi ville samarbeide med dem for å finne de beste løsningene.

Det startet som et godt samarbeid, men endte annerledes, ifølge Ingelin. Hun begynte å føle seg mistenkeliggjort. Trodde de ikke hun var en god mamma?

– Jeg glemmer aldri den gangen jeg ble sendt på dør. Alarmknappen hadde blitt trykt, fordi jeg oppførte meg aggressivt. Jeg var en frustrert mor, og så vendte de seg mot meg, mener Ingelin.

Hun forteller om en kvalmende redsel som festet seg i henne. Hun var så livredd for å gjøre eller si noe som kunne misforstås, feiltolkes, tas ut av kontekst og brukes mot henne. Hun sliter med å si det høyt, men innrømmer det:

Da det sto på som verst, fryktet hun hver dag for å miste omsorgen for alle de tre barna sine. Hun tvilte ofte på seg selv – hun som egentlig var så selvsikker i morsrollen.

Situasjonen var helt absurd, forteller Ingelin. Ved sin side på flere møter med barnevernet hadde hun faren sin, morfaren til Elise. Han hadde tidligere jobbet i Barnevernstjenesten i Askøy kommune.

I tiende klasse ble Elise flyttet til en ny ungdomsskole i nabokommunen. Skolen frarådet skolebytte, men foreldrene så ikke annen mulighet enn å forsøke.

Det ble ikke starten på noe nytt og bedre.

Elise ble mer og mer voldelig, fortsatte å ta med kniv på skolen og truet stadig andre elever med å bruke den. Flere ganger ble politiet tilkalt. Hun forteller om at politifolk i uniform geleidet henne i håndjern ut av skolegården. Hun ville føle seg farlig og tøff, men følte seg i stedet liten og teit.

En maidag i 2017 fraktet politiet henne til barnevernskontoret på Askøy.

– Jeg husker at Jan ringte meg og sa at jeg måtte pakke bagen til Elise og komme dit med en gang. Pakke bag? Hvorfor? Hvor skal vi?

De skulle ingen steder. Men Elise skulle det.

Mammaen hastet til barnevernskontoret hvor hun skal ha blitt møtt av flere voksne som førte datteren inn i en bil. Hun hadde håndjern på og så ned i bakken, forteller Ingelin.

– Jeg fikk ikke si ha det.

16 år gamle Elise ble kjørt av gårde til Bergen lufthavn. Hun ble fulgt av to politibetjenter og en ansatt i barnevernet. På flyplassen hadde de henne i håndjern. Målet for reisen var en barnevernsinstitusjon i Lillesand.

– En akuttplassering innebærer at det har oppstått en akutt situasjon som har medført behov for umiddelbar inngripen. Slike situasjoner oppleves som regel plutselige og hastige for både foreldre og barn. Bakgrunnen for akuttplassering var utageringer og trusler med kniv.

Det sier Elisabeth Mallesvik, avdelingsleder ved Barnevernstjenesten i Askøy kommune.

Episoden med alarmknappen, da Ingelin følte barnevernet vendte dem ryggen, kan ikke Mallesvik bekrefte at har skjedd. De opplevde at samarbeidet var godt hele veien.

– Barnevernstjenestens opplevelse er godt samarbeid med begge foreldre. De ble opplevd å stå i en vanskelig og sår situasjon. Aggressiv er ikke et ord brukt for å beskrive dem. Men klart, det kunne bli emosjonelt noen ganger.

Mallesvik kommer med en beklagelse på vegne av tjenesten.

– Barnevernstjenesten beklager at foreldrene ikke føler seg tilstrekkelig hørt og ivaretatt av barnevernstjenesten i denne situasjonen. Barnevernstjenesten er opptatt av å ivareta både foreldre og barn i slike situasjoner.

Etter å ha bodd på institusjon i Lillesand en stund, fikk Elise langtidsplass på en institusjon i Sandnes. Rekken av kriminelle handlinger ble lengre.

– Hvorfor gikk det galt med deg?

Elise lener seg bak på stolen. Legger armene i kors. Tenker litt.

Så gir hun en slags kortversjon av barne- og ungdomstiden sin:

– Det var jo på skolen det begynte. Og så kom hatet mot politiet og barnevernet. Jeg ønsket å hevne meg på staten.

Retten har sagt at Elise har et dårlig forhold til politiet – at hun har opplevd kontakten som «vanskelig og belastende». Samtidig har de påpekt at politiet har handlet som de har gjort på grunn av truslene og volden fra henne.

Elise har vært slått og sparket mot politiet, holdt kniv mot politifolk og barnevernsansatte og kommet med en rekke svært grove volds- og drapstrusler.

Etter at hun sonet i fengsel for første gang i slutten av tenårene, var hun faktisk en liten tur hjemme. Ja, hun var fri i noen få uker. Men så ble hun igjen pågrepet, tiltalt og dømt.

Hun fortsatte med vold og trusler. Spant i det samme. I tillegg har hun truet om å gjennomføre en slags massakre.

• Fått med deg saken om Hans Marius? Han ble dømt til forvaring for tre drapsforsøk:

Elise har skrevet ned konkrete planer som skulle foregå på det populære turmålet Fløyen på toppen av Bergen.

Hun ville drepe flest mulig folk der oppe, med kniv. Stikke til de døde. Tilfeldige mennesker. Ved nærmeste mulighet, har hun fortalt gjentatte ganger. Hvor kom de planene fra?

– Jeg ønsket hevn. Jeg ville ramme samfunnet, gjentar Elise.

Hun har ikke holdt planene hemmelige. Det er lett å lure på om hun ville at de skulle oppdages før hun fikk gjennomført det brutale hun hadde i tankene.

– Jeg skulle ikke si noe, men så ble planene oppdaget. Og da fant jeg ut at jeg skulle snakke om planene for å ufarliggjøre dem. Det var strategien, sier hun.

Også i retten har hun snakket åpent om at hun ville hevne seg på samfunnet. Da hun fikk spørsmål om hvorfor hun var åpen om disse tankene når hun visste det ville ha betydning for straffen hennes, svarte hun at det ikke spilte noen rolle hva hun sa, fordi hun tvilte på at hun noen gang kom til å slippe ut uansett.

Elise fortsetter bare å bryte loven på innsiden.

– Jeg er kontrollert hele tiden, og jeg er en som hater å bli styrt. Derfor gjør jeg ting som fører til at jeg blir enda mer kontrollert.

Hun har vært voldelig og truende mot fengselsbetjenter. Brygget vin på cella. Knust en TV. Til stadighet laget slagvåpen og stikkvåpen av det meste hun har kommet over. Stein i sokk. Knust pleksiglass, deler fra dusjen og blader fra blyantspisser.

I retten har hun forklart at hun får en følelse av makt når hun bærer våpen. Intensjonen er ikke alltid å bruke dem, sier hun i dag.

Hun har kastet gjenstander mot fengselsbetjenter. Hun har skrevet drapsliste og sagt i avhør at de nevnte personene, som for det meste er ansatte i politi, barnevern eller kriminalomsorg, må frykte henne når hun slipper ut.

For tre år siden, da hun var 20, ble hun på nytt tiltalt mens hun satt inne. Det ble ny rettssak, ny dom og ny type straff. Retten mente at drapsplanene hun fortsatt ikke hadde lagt bak seg, og volden hun stadig utsatte andre for, krevde forvaring. Fengsel på ubestemt tid.

• Elise er en av de forvaringsdømte du møter i serien Leo og de farlige:

De som får denne straffen regnes som svært farlige og med stor sannsynlighet for å gjenta ugjerningene sine. De får en minstetid på soningen, men den kan utvides hvis retten mener det er nødvendig.

Et av formålene med forvaring er at den dømte skal rehabiliteres og få hjelp til å bli klar for samfunnet igjen. Men i praksis kan forvaring være en livstidsdom.

Fengselet er som et samfunn i samfunnet. Der inne er dagene like, sier Elise. Høydepunktet i uka er når de hun får varer fra butikken. Hun skriver det hun vil ha på en handleliste og får varene levert. Pengene hun bruker er de hun tjener på jobber hun gjør i fengselet. Elise kan ikke ringe eller sende melding til noen. Hvis hun vil ha kontakt med omverdenen, må det avtales og planlegges. Tilværelsen er monoton.

Elise er per definisjon innsatt i kvinnefengselet Bredtveit. Men fengselsbygget var i så dårlig forfatning at det måtte stenges. Kvinnene fra Bredtveit ble tidligere i år flyttet til Ullersmo, et av Norges største mannsfengsler.

23-åringen sier at hun, etter forholdene, trives greit nok. Hun har venner her og mener de er blitt en fin gjeng.

Rundt 20 ganger de siste tre årene har Elise blitt plassert i isolasjon på sikkerhetscelle. Noen ganger har hun sittet der i over en uke i strekk.

Sikkerhetsceller består av en plastmadrass og hull i gulvet som er toalett. Sivilombudet kom i fjor med en rapport som viste en markant økning i innsatte som ble satt i slike celler, og at flere av vedtakene var ulovlige.

Ifølge rapporten skyldtes flere episoder med utagering fra innsatte trolig manglende aktivitet og fellesskap, som igjen bidro til eskalering av utagering – som igjen førte til isolasjon på sikkerhetscelle.

I dommene til Elise har retten fastslått at hun tidvis har hatt vanskelige soningsforhold. Retten har konkludert med at hun har fått lite tilbud om rehabilitering, aktiviteter og utdanning, og at dette har bidratt til å øke sinnet hennes.

Elise kaller det en ond sirkel. Sjefen i fengselet er enig i at det kunne være slik for de innsatte.

– Vi ønsket mer fellesskap og utetid. Men realiteten var en annen, forklarer Levi N. Tyriberget, fengselsleder ved Bredtveit fengsels- og forvaringsanstalt.

Han sier de måtte isolere innsatte fordi de ikke hadde andre virkemidler for å stoppe for eksempel selvskading.

– Mange av vedtakene om sikkerhetsceller var ikke lovlige. Ikke nødvendigvis tiltakene i seg selv, men vi klarte ikke å sørge for riktig dokumentasjon parallelt med håndteringen av for eksempel vold eller selvskading, sier Tyriberget.

Han snakker i fortid. Mye er blitt bedre etter rapporten, sier han:

– Rapporten ga oss mye negativ oppmerksomhet – men også økt bemanning og mer penger. Vi kan ha en mer forsvarlig drift. Men det er ingen hemmelighet at kriminalomsorgen fremdeles er dårligere enn det vi ønsker.

Elise skiller seg ut fra den gjennomsnittlige fengselsinnsatte på flere måter. Hun er kvinne. Kommer fra en ressurssterk familie. Har aldri leflet med rus.

Men ett trekk ved henne er mer typisk. Hun har ADHD, en diagnose hun fikk som 16-åring. Mellom 2 og 3 prosent av nordmenn har diagnosen. I fengsler har fem ganger flere den. ADHD er en risikofaktor for å havne i fengsel.

– Mennesker med ADHD har en tilbøyelighet til å gi etter for følelser heller enn å tenke rasjonelt rundt ting. De har vansker med følelsesmessig regulering, og kan lett reagere med sinne og frustrasjon.

Det forklarer Rolf Marvin Bøe Lindgren. Han er psykolog med ekspertise innen ADHD.

Videre sier han at de med ADHD har lett for å kjede seg og å utfordre autoriteter.

Elise tror diagnosen kanskje kan være en del av forklaringen. Men hun sier at hun forstår at den ikke er en unnskyldning. Verken for det hun gjorde for å komme inn i fengsel, eller det hun gjør for å forbli bak murene.

Rettspsykiatere har gitt henne diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse også. Noe som kjennetegner diagnosen, er at straff ikke gjør atferden bedre, står det i en av dommene. Å lett bli frustrert og aggressiv er andre kjennetegn.

– Jeg er ingen mønsterinnsatt, sier Elise.

Fremdeles snakker hun om at hun vil hevne seg på samfunnet den dagen hun slipper ut. Men for å slippe ut, må hun jo vise at hun ikke vil drepe eller skade folk. Hun må endre seg.

– Hvorfor kan du ikke bare skjerpe deg?

– Jeg kjeder meg og er rastløs. Jeg prøver å få vekk trangen til å true og lage våpen. Men det gjør noe med motivasjonen min når jeg ikke vet når jeg slipper ut. Jeg har et sinneproblem. Det hjelper på sinnet mitt når jeg tyr til vold eller gjør de våpengreiene. Det er det som får meg til å føle meg bedre.

Hun maste om å få sinnemestringskurs. Det hadde ikke fengselet ressurser til, ifølge rettsdokumenter. Nå har hun endelig fått noen timer, og hun tror det har hjulpet litt.

– Vi har snakket om måter å håndtere sinnet på. Noe jeg prøver å gjøre i stedet, er å game eller snakke med innsatte eller ansatte jeg stoler på.

I mange år har Anne Kroken vært Elises forsvarer. Advokaten er svært kritisk til hvordan klienten hennes er blitt behandlet fra hun var barn og inn i voksenlivet. Hun mener Elise har fått et traumatisk forhold til politiet, og at opplevelser hun har hatt under barnevernet og kriminalomsorgen har gjort henne mer sint og aggressiv.

– Elise har vært innesperret siden hun var et barn. Jeg er overbevist om at hun med det riktige tilbudet vil kunne fungere godt. Hun har interesser og ressurser, sier Kroken.

Barndomshjemmet til Elise i Erdal på Askøy, det hvite, treetasjes huset, er solgt. Familiens nye hus ligger et helt annet sted på øya.

Elise har aldri vært der.

Esker med dokumenter var med på flyttelasset. Foreldrene har åpnet dem og begynt å bla i papirer fra skole, barnevern og politi.

Det var midt i alt dette at de fant beretninger fra Elises mormor. Gjenfortellinger og refleksjoner. Av alt som er skrevet om Elise, er det mormorens notater som er sterkest å lese for Ingelin. I noen av notatene skriver mormoren direkte til barnebarnet sitt.

Mormoren døde vinteren 2022. Dødsfallet var uventet. Elise har ikke kommet over det at hun ikke fikk dra i begravelsen. I en av dommene hennes konkluderer retten med at avslaget har bidratt til å øke sinnet hennes.

Morfaren døde vinteren 2023. Da fikk Elise delta i begravelsen.

– Det kjipeste akkurat nå, er at mormor og morfar aldri får oppleve Elise utenfor fengsel, sier lillesøster Miriam.

Ifølge henne føles det nesten som om også Elise er død.

– Etter alle disse årene, har jeg på en måte mistet en søster. Det tenker jeg mye på, spesielt når andre forteller om sine søsterforhold.

Det er ingenting som tilsier at Elise skal få perm med det første. Akkurat nå er hun på isolat igjen fordi hun har vært aggressiv og voldelig.

– Jeg vet jeg må endre meg for å slippe ut. Men jeg klarer ikke endre meg når jeg sitter alene på en sikkerhetscelle, sier Elise på telefon fra fengselet.

Hun mener at hun ikke klarer å endre seg på egen hånd, og etterlyser bedre tilbud i fengselet.

Familien er redd hun gjør som hun gjør fordi hun har gitt opp.

– Mange ganger har også vi snakket om at vi ikke gidder mer. Ikke orker. Men vi kommer tilbake til at vi orker likevel. Fordi vi alltid vil være her for henne, sier mamma Ingelin.

Men én ting orker hun faktisk ikke mer av, og det er å lyve og skjule.

– Min løgn har vært at Elise bor og studerer på Østlandet. Jeg har spunnet meg inn i et vev og er ofte usikker på hva jeg har sagt til hvem. Nå tror jeg bare jeg må få det ut.

Ingelin og Jan Thomas vil gjerne gi råd til andre foreldre som opplever at barnet sklir ut og havner i en kriminell spiral. De har stått sammen i mange år for å redde datteren fra et liv bak lås og slå. Men de lyktes jo ikke.

– Andre må jo prøve å be om hjelp fra skolen og barnevernet. Men det er ikke sikkert de får hjelp, sier Jan Thomas.

Ingelin aner ikke hvilke råd hun kan gi andre. Men kanskje kan noen lære av det hun angrer mest på?

– Hvis jeg skulle ha gjort noe annerledes, er det å være mindre redd for at noen skal ta meg eller kjefte på meg. Jeg ga meg altfor fort da jeg prøvde å konfrontere andre foreldre, skolen eller barnevernet. Jeg burde stolt mer på meg selv som mamma og menneske.

Omtrent 140 personer sitter i forvaring i Norge.

– Det er helt uforståelig at Elise er en av dem, sier Jan Thomas.

Elise fantaserer om fremtiden uten den strenge kontrollen og den trange cella. Aller helst vil hun jobbe med hunder som er blitt mishandlet, og som må trenes opp og få trygge hjem.

Foreldrene mener bestemt at datteren burde hatt en annen type soning. Strenge rammer, ja. Men friere enn i dag. Kanskje på en øy hvor hun kunne ha jobbet med dyr, foreslår de.

– Jeg ser henne ikke som kriminell, sier pappaen.

Men det er det hun er. Definisjonen er enkel. Elise har med vilje brutt loven mange ganger. Og hun fortsetter med det. Forvaringstiden hennes ble nettopp forlenget med to nye år. Det er ingen grense for hvor mange ganger det kan skje igjen. Kanskje må Elise være i fengsel resten av livet sitt.

– Vil du ut?

– Mer enn noe annet. Men det er vanskeligere å komme seg ut enn å komme seg inn, har jeg merket.