Eldreomsorg i utforbakke

Hei, nye helseminister.

Hun forrige påpekte at vi kommer til å bli flere eldre på færre hender. Jeg ble ganske provosert da hun sa det, selv om hun nok har rett.

Flere ganger i løpet av en arbeidsuke tenker jeg bekymret på hvordan vi som samfunn, som helsevesen, skal ivareta våre eldre i fremtiden.

Personlig er jeg usikker på om jeg skal orke å bli værende i den fantastisk viktige og givende eldreomsorgen som sykehjemslege når fremtiden ser så dyster ut. Det burde bekymre deg.

Som fulltids sykehjemslege vet jeg noe om hvor skoen trykker i norsk eldreomsorg. Eller vent litt. Jeg vet kanskje ikke det, men jeg kjenner noen som gjør det. Det gjør nemlig helsefagarbeideren inne på den skjermede avdelingen med låst dør. Du vet, der de mest vandrende og utagerende pasientene med demens bor. Der de har hjemmet sitt.

Helsefagarbeideren på en skjermet demensavdeling vet faktisk ganske mye om hvor skoen trykker. Hun ser den livredde pasienten i hjørnet, som har gjemt seg bak en potteplante og er i gang med sitt tredje panikkangstanfall den dagen.

Hun ser også den høye mannen nederst i gangen som er i ferd med å slå til naboen med knyttneven fordi han har misforstått en situasjon.

Problemet er bare at denne helsefagarbeideren er i ferd med å følge «Ellinor» på toalettet, og hun vet at det haster. Hun kan ikke slippe «Ellinors» hånd, for da faller hun.

Det er den samme helsefagarbeideren som ikke har gått på toalettet selv siden vakten startet og som heller ikke har spist.

Hennes hovedmål for vakten er å få til et fredelig felles måltid med de ni urolige, redde, forvirrede, fantastiske, unike beboerne i denne avdelingen. Men det går ikke. For denne avdelingen brenner.

Helsefagarbeideren vet godt hvor skoen trykker. Noen ganger rekker hun å dokumentere godt, eller forklare meg enda bedre, hva som skjer i avdelingen.

Det vet hun at hun må, for å i det hele tatt få meg med på tankegangen om at en av disse beboerne trenger beroligende medisiner. Jeg er på visitt en gang i uken.

For helsefagarbeideren er jeg nok bare den raske legen som de aldri ser og som umulig kan vite hvor skoen trykker. Hun som alltid forlater åstedet. Jeg prøver å hjelpe så godt jeg kan.

Mens jeg forsvinner etter visitt fordi det er en annen avdeling som venter, eller løper til noe akutt midt i en setning, kan ikke helsefagarbeideren forlate åstedet før vakten er slutt.

Da kan også hun puste ut, trekke luft, finne roen igjen og komme seg ut av den stengte døren til skjermet avdeling. Så kanskje ikke hun heller vet helt hvor skoen trykker?

Det er nok hun i hjørnet med panikk, han med knyttneven nederst i gangen og hun som skulle så fryktelig tisse, som virkelig vet hvor skoen trykker. Som er innestengt på en kaotisk avdeling og aldri kan forlate åstedet. De mest sårbare av oss. Som ikke kan skrive kronikker om egen situasjon. Som ikke får uttrykt hva de trenger.

Heldigvis vet vi hva de trenger. Jeg har lest hva de trenger. Helsefagarbeideren kjenner det på kroppen hva de trenger. Pårørende vet ofte veldig godt hva deres kjære trenger, og takk og lov for dem.

Ofte er vi, hjelpeapparatet og pårørende rundt den syke eller eldre, samstemte. Vi jobber med samme mål: Å gi sykehjemsbeboeren en så verdig og god avslutning som mulig i livet.

Vi vet at våre beboere ikke bør ha antipsykotika som gjør at de går skjevt og kan få hjerteinfarkt. De trenger ikke beroligende som gjør dem sløve. Ja, noen trenger medikamentell behandling og hjelp, ikke misforstå meg.

Vi skal visst få tydeligere retningslinjer for å unngå at vi doper ned sykehjemspasienter. Tro meg, vi jobber beinhardt hver bidige dag for å unngå å gjøre nettopp det.

Våre beboere trenger personsentrert omsorg. Det hjelper at vi vet at han med knyttneven elsker å luke i hagen. At vi er klar over hvilke traumer hun med panikk har fra ungdomstiden.

Hvis vi skal klare å yte personsentrert omsorg til våre komplekse, multisyke sykehjemsbeboere trenger vi to ting; kompetanse og at vi er nok folk.

Hvis vi skal klare å ivareta våre beboere på en verdig måte, unngå både overbehandling og underbehandling, altså treffe riktig behandlingsnivå for den enkelte, må kompetanse og personell være på plass.

Da kan man veiledes bort fra å slå. Man kan beroliges og holdes rundt når man får panikk. Og man kan få lov å tisse på do og ikke i buksen eller i bleien.

Vet du helseminister at kun én person passer på våre nesten 30 beboere på skjermet avdeling på natten? Vet du at det samtidig er normalt at pasienter med demens har forskjøvet døgnrytme og er urolige på natten? Da er det kanskje ikke så rart at jeg som sykehjemslege blir bedt om å skrive ut sovemedisiner.

Det er utfordrende å jobbe med mennesker som trenger helsehjelp, når det er så stor diskrepans mellom det vi vet de trenger, og hva vi klarer å gi dem.

Noen av de mest sårbare og mest komplekse pasientene vi har i norsk helsevesen hadde fortjent bedre enn vi gir dem i dag.

I norske sykehjem i dag er det underbemanning og altfor dårlig kompetanse. Det er sannheten, kjære helseminister.

Det gjør allerede litt vondt hver dag på jobb å kjenne på dette. Derfor gruer jeg meg for hvordan eldreomsorgen vår ser ut om 20 år. Vi skal visst bli flere eldre, på færre hender. Hva gjør vi da når en avdeling allerede brenner? Hvordan har du, helseminister, lyst å bli ivaretatt hvis du blir gammel og syk?

(NRK kjenner forfatterens identitet. Vedkommende skriver anonymt av hensyn til sine pasienter og deres pårørende.)