Ekte «tradwifes» har ikke valget

Når vi kvinner drøfter om vi vil være «tradwifes» eller jobbe, er det egentlig vårt eget identitetsprosjekt vi jobber med. Hvis du har friheten til å velge, er du ikke en «tradwife».

SVARER: – Å velge å være «tradwife» er egentlig en selvmotsigelse! Hvis du har friheten til å velge, er du ikke en tradwife, mener Heidi Sandvand Hegertun.

mandag 1. juli kl. 09:35

HEIDI SANDVAND HEGERTUN, generalsekretær i Misjonsalliansen

Hva er «tradwives»?

• «Tradwives» står for «tradisjonelle koner» og refererer til kvinner som velger å leve etter tradisjonelle kjønnsroller, som husmødre med fokus på å ta vare på hjemmet og familien.
• Dette innebærer en livsstil hvor mannen er familiens forsørger, mens kvinnen tar seg av husarbeid, matlaging og barneoppdragelse.
• Mange tradwives oppgir at de finner glede og mening i en slik livsstil, og noen ser på det som et opprør mot moderne feministiske ideer om likestilling i arbeidslivet og samfunnet.
• Fenomenet har fått kritikk for å idealisere en kjønnsrollefordeling som mange mener er utdatert og begrensende, og har skapt diskusjoner om kvinners rett til å velge om de vil ha en tradisjonell eller moderne livsstil.
• Begrepet er dessuten omdiskutert, da ordet «tradwife» også har vært knyttet til reaksjonære miljøer ytterst til høyre. Noen mener derfor at «tradwife» ikke egentlig kan brukes om kvinner som ønsker å bli hjemmeværende husmødre.

Det er noe bemerkelsesverdig med de siste ukers «tradwife»Begrepet "trad wife" handler om hjemmeværende kvinner som tror på tradisjonelle kjønnsroller. Hvor menn er forsørgere og kvinner tar seg av hus, mann og barn. Emneknaggen har utspring i sosiale medier som TikTok.-debatt. Det er kvinnene som uttaler seg.

Kvinner som kritiserer kvinner for valg de har tatt.

«Vi skal ikke tilbake til kjøkkenbenken», skrev Shazia Majid på kommentatorplass i VG.

«(Det) burde ikke være vanskelig å få forstå at mange kvinner heller velger å tilbringe tid med barn man aldri kan få tilbake, enn på en jobb der man kan lettere erstattes», svarte Niousha Ghorbani.

Begge synspunktene får meg til å lure på om vi burde slutte å bruke kreftene våre på å kritisere andre kvinners valg – og heller samles i kampen for friheten til å velge?

STOR SNAKKIS: På sosiale medier deler flere tusen kvinner tankene sine om å være eller ikke være en såkalt «tradwife». Foto: Skjermdump, TikTok

Jeg vokste selv opp med en hjemmeværende mor. Det var ikke noe hun måtte.

Hun ønsket å være til stede for sine tre barn og ønsket å støtte sin mann i en krevende jobb.

På sett og vis valgte hun å være tradwife, før det i det hele tatt var et begrep for noen av oss.

Selv har jeg valgt å jobbe. Jeg har vært i bistandssektoren i 20 år og er nå generalsekretær i en norsk organisasjon som jobber med å bekjempe fattigdom og urettferdighet rundt om i verden.

Av og til slår det meg hvor forskjellige hverdager mamma og jeg skapte for oss selv. Hun var der for meg da jeg kom hjem fra skolen; lagde kjøttboller i frikassé-saus fra bunnen. Hun hadde tid. Og ro.

DEN GANG DA: I gamledager var det langt mer vanlig at mødre var hjemeværende. Foto: NTB / NTB

Selv løper jeg småsvett mellom barnehage og aktivitetsskole, kjører Teams-møter under lekselesingen og serverer Toro-poser med tomatsuppe til middag, for å gjøre det enkelt for meg selv.

Jeg tror ikke mitt valg er bedre enn mammas. Eller at hennes var bedre enn mitt. Men vi valgte. Og vi valgte selv. Det er det ikke alle som gjør!

Gjennom jobben min får jeg møte kvinner i en helt annen livssituasjon enn min mor og meg; kvinner i Liberia som verken kan lese eller skrive, eller på Filippinene, som aldri har lært å utføre annet arbeid enn stell av hus og barn.

De er tradwifes i ordets rette forstand: Kvinner fastlåst i tradisjonelle kjønnsroller, uten mulighet verken til å velge det – eller velge det bort.

På verdensbasis er det en rekke sosiale, helsemessige, økonomiske og kulturelle barrierer som hindrer kvinner i selv å velge hva de vil gjøre med livene sine.

I Afrika sør for Sahara for eksempel er det kun 43 prosent som fullfører grunnskolen. Allerede der er muligheten til fritt å velge betydelig begrenset.

Ifølge Verdensbanken mangler dessuten 2.4 milliarder kvinner de samme økonomiske rettighetene som menn.

Den viser til at det er mange land hvor kvinner ikke har de samme juridiske rettighetene som menn til å jobbe og starte bedrifter. Dette lovverket begrenser kvinners muligheter og frihet til å velge mellom arbeidsliv og det å være hjemmeværende.

En rapport fra UNICEF viser også at mangel på rimelig og tilgjengelig barneomsorg er en stor barriere for kvinner som ønsker å delta i arbeidslivet. I mange lav- og mellominntektsland er formell barneomsorgsdekning ekstremt lav.

Dette er noen av de strukturene ekte «tradwifes» er fanget i.

Når vi her i Norge snakker om vi skal være «tradwifes» eller jobbe, er det egentlig bare et privilegert identitetsprosjekt vi driver med. Nok et forsøk på å definere hvem vi vil være.

Men å velge å være «tradwife», er egentlig en selvmotsigelse! Hvis du har friheten til å velge, er du ikke en tradwife.

I denne debatten gjør vi det samme mot andre kvinner, som vi har beskyldt samfunnet å gjøre mot oss: Vi kritiserer hverandres valg.

Bør vi ikke heller buker kreftene våre på å løfte frem selve friheten til å ta et valg?

Denne kampen vi selv har sikret oss gjennom årevis av kvinnekamp, er ennå ikke vunnet for så mange kvinner verden over.

Da blir mitt valg om å delta i arbeidslivet en solidaritetshandling ovenfor de millioner av kvinner som hindres fra å jobbe, og de som velger å være hjemme; et forsvar for kvinners rett til å velge annerledes.