Krigen i Gaza er blitt repeterende i all sin grusomhet. Nå må den ta slutt.
onsdag 29. mai kl. 08:04Kortversjonen
- Minst 45 personer ble drept i et israelsk luftangrep i Rafah.
- Israels statsminister kaller det en «tragisk ulykke», men krigen fortsetter.
- Dødstallene har steget til over 36.000, ifølge palestinske myndigheter.
- Internasjonale samfunn ber om en umiddelbar våpenhvile, men utsiktene er dårlige.
Og likevel går krigen videre, med uforminsket styrke.
Bare en umiddelbar og varig våpenhvile kan forhindre gjentakelser av det grufulle som skjedde i Rafah på søndag. Minst 45 mennesker ble da drept i et israelsk luftangrep, ifølge palestinske Røde halvmåne.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu sier at det var en «tragisk ulykke». Men offensiven fortsetter.
Tirsdag rapporteres det om intense artilleriangrep og flere titalls drepte palestinere. Israelske stridsvogner har inntatt sentrum av Rafah.
Den utbrente teltleiren for flyktninger i byen nær grensen til Egypt er nok et eksempel på at det ikke finnes trygge steder for sivilbefolkningen på den tett bebodde kyststripen. Listen over «tragiske ulykker» er blitt svært lang i en krig som har pågått i 235 dager.
Det Israel kaller for målrettede angrep mot Hamas medfører enormt store sivile tap og lidelser. I Rafah var målet to Hamas-ledere. Det måtte flere titalls sivile betale prisen for. Det samme har skjedd mange ganger før, men bare unntaksvis beskriver Israel det som tragiske feil.
Hamas visste at deres terrorangrep mot Israel den 7. oktober, som drepte 1200 israelere, ville utløse en ny krig. Det var en kynisk beregning. Det var all grunn til å frykte at sivile palestinere ville bli hardt rammet. All erfaring fra krig i tett befolkede områder tilsa det.
Virkeligheten ble enda verre enn jeg forestilte meg.
De israelske lederne valgte å bombe store deler av Gaza før de sendte inn bakkestyrker i nord. Befolkningen ble jaget sørover, blant annet mot Rafah. De sivile tapene har vært svært store.
Netanyahu-regjeringen valgte innledningsvis ikke å angripe Rafah og Hamas´ tunnelsystem i sør. Nå begrunner Netanyahu invasjonen av Rafah med at israelske gisler og Hamas´ lederskap angivelig befinner seg der.
Det reiser berettigede spørsmål om hva som er Israels strategi. De samme spørsmålene er blitt stilt fra krigens første dag. Hvem skal styre i Gaza? Skal Israel igjen okkupere kyststripen? Hva vil egentlig Israel oppnå? Hva skal til for at de kan erklære seier?
Den israelske regjeringen sa fra starten av at de ville knuse Hamas. De vil også få satt alle gislene fri. Israel har ikke lykkes med noen av delene.
I stedet har de ødelagt Gaza, drevet en stor del av den palestinske befolkningen på flukt i eget land og skapt en enorm humanitær krise. Netanyahu har allerede påført Israels internasjonale renommé stor skade.
Hamas er svekket, men ikke knust. Deres lederskap er langt bedre beskyttet enn sivile palestinere. Deres krigere er stadig i nærkamp med israelske styrker. Søndag skjøt Hamas flere raketter fra Rafah mot Tel Aviv.
Mandag oppsto det en skuddveksling på grensen mellom Israel og Egypt, nær Rafah. En egyptisk soldat ble drept. Den farlige eskaleringen skjer samtidig som Egypt, Qatar og USA forsøker å gjenoppta forhandlingene mellom Israel og Hamas om en våpenhvile.
Målet er å stanse kamphandlingene og få frigitt israelske gisler i bytte mot palestinske fanger. En våpenhvile vil gjøre det mulig å få livsnødvendige nødhjelp og medisiner til sivilbefolkningen.
Selv Israels sterkeste allierte kritiserer og advarer regjeringen i Jerusalem. Nesten et enstemmig internasjonalt samfunn ber om våpenhvile nå. FNs domstol ICJ har gitt Israel ordre til å stanse angrepene mot Rafah.
Det er tragisk er at en våpenhvile ikke for lengst er på plass. Dessverre er utsiktene dårlige for at det vil skje med det første. Partene er låst i krigsmodus og anklager hverandre for at forhandlingene ikke har ført frem.
Israel får ikke løslatt de siste gislene før våpnene tier. Og jo lengre krigen varer øker kritikken mot landet. Palestinerne får ikke fred eller nødvendig hjelp.
Men det er lettere å starte en krig enn å avslutte den, særlig når målsettingen for å gå til krig er uklar eller uoppnåelig.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.