Det går bedre med landet enn partiet

Statsminister Jonas Gahr Støre (63) kan i dag markere ti år med lederklubba i Arbeiderpartiet.

Forsommeren 2014 var det fortsatt under ett år siden Stoltenberg mistet regjeringsmakten og fortsatt mulig å se for seg at Støre, som overtok et parti med over 30 prosent oppslutning, kunne bli statsminister i 2017.

Slik gikk det ikke.

Med unntak av de tre første årene har det vært sammenhengende unntakstilstand på ett eller flere områder, innad eller utenfor partiet.

Derfor er historien om Støres ledertid en historie vel så mye om hvordan han har håndtert ting, som hva han har utrettet politisk.

«Hendelser, gutten min!»

-Hendelser, gutten min, skal en britisk statsminister ha sukket da han ble spurt om hva som var mest trøblete i sin regjeringstid.

Det er forståelig om Støre føler det på samme måte.

Hendelsene har preget Støres ledertid, mer enn han har klart å sette sitt preg på Arbeiderpartiet.

I 2017 gikk et dårlig valg og feilkjørt valgkamp over i Giske-konflikt og et lammende Me Too-oppgjør og nestlederkonflikter. Så har pandemi, dyrtid, energikrise og krig preget store deler av de siste ti årene.

I så stor grad at Støre knapt har hatt et «normalår», tross ti år som partileder.

Men alle ledere får hendelser i fanget. Da handler det om hvordan lederen håndterer de.

En gjenganger har ofte vært at Støre ofte har innsett alvor og tilpasset seg for sent. Han har kommet på etterskudd og det har preget effekten av å til slutt gjøre noe riktig.

I 2017-valgkampen snakket Ap om en arbeidsløshet som ikke ble så omfattende problem som partiets retorikk la opp til. Timingen var feil.

I den interne Giske-saken tok det tid før Støre innså omfang og alvor og ikke minst tok grep.

Da strøm-krisen rammet, vurderte regjeringen situasjonen nøye. Til slutt ble strømstøtteordningen veldig bra, uten å gi økt oppslutning.

Alle statsrådsskandalene viser noe av det samme, også de som er håndtert kontant: Hendelsene blir større enn seg selv og skygger for et politisk budskap og hefter ved sjefen for det hele.

Bedre på Gaza enn Giske

Støres analytiske og strategiske evner. Hans lederegenskaper har kommet best til sin rett utenrikspolitisk.

Han er selv veldig opptatt av noen skjebnesvangre dager etter Russlands fullskalainvasjon i Ukraina og stans i gasseksporten.

Hans innsats for landet i Europa for å sikre norske gasskontrakter og hindre et stempel som krigsprofitører og noe i nærheten av en politisk isolasjon, var viktig for Norge.

Hans lederskap som statsminister i en tid hvor innenrikspolitikk og utenrikspolitikk har smeltet mer sammen enn noen gang på flere tiår har båret mer frukter for landet enn både han og partiet har fått igjen for.

Hans lesning av Russland, forståelse av nordområdene og evne til å manøvrere på den internasjonale scene har vært viktig. Med Ukraina og Midtøsten, handelspolitikk og energipolitikk har Støre måttet navigere i et krevende politisk landskap.

Å lande et Nansenforlik og forsvarsplan vil bli stående fra hans epoke, igjen mer for landet enn partiet.

Effektive merkelapper

Da Støre overtok landets største parti var han en suksess som utenriksminister og en ny og beundret politikertype i den norske debatten.

Resonnerende, belest, kompromissorientert, pragmatisk, diplomatisk i formen.

Om han er offer for tidens tann, eller effektive merkelapper, kan sikkert diskuteres.

Mye av tåkefyrste- vingling-kritikken er merkelig og ufortjent. Samtidig virket den fordi mange følte det traff. Karikaturen av Støre som riking og fremmed fugl i arbeiderbevegelsen går hjem hos langt flere enn hovedmotstandere.

Jo tettere man kommer på Støre, jo mer ser man at det er sider ved hans humør, utstråling og forståelse som ikke alltid kommer gjennom i møte med velgere på gata eller gjennom TV-skjermen.

Årene som stortingspolitiker og opposisjonsleder var krevende og bar tidvis preg av usikker kommunikasjon og politisk posisjonering.

Støre blir samtidig en kontrast til et hardere debattklima, fløypartier i vekst og en politisk virkelighet hvor samlende middelveier ikke har hatt samme grobunn som tidligere.

Det har ikke bare rammet Ap i Norge, men sosialdemokratiske styringspartier i en rekke land.

Det er et argument for at lederen ikke har skylda alene for halvert oppslutning på ti år.

Rakk opp hånden

Det er usikkert om det står en politisk enkeltsak igjen etter Støre, nettopp på grunn av alt som har måttet håndteres.

Men han har vært med på å flytte Aps klimapolitikk de siste ti årene. I hans tid har Ap skjerpet klimamål, snudd i oljeleting i Lofoten-saken og han har løftet klimasaken fra kvoter i utlandet til «ramme for all politikk». På den måten bygget han omfattende løsninger mellom fagbevegelse og klimaungdom.

Kritikere vil si at dette er en samfunnsendring, men det har like fullt skjedd i Støres ledertid, ønsket og initiert av partilederen selv.

Samtidig har Støre stått fast ved en gjenkjennelig arbeids- og velferdspolitikk som partileder.

Politisk har han søkt til venstre om klima og innvandring, men også mot sentrum i senere tid. Ap har vært søkende under Støre.

Arvingen og etterveksten

Jonas Gahr Støre overtok Ap uten kamp og konflikt. Isolert sett et gode for både ham og partiet.

Mange ser på Støre som en videreføring av Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenbergs Ap. De to «gullguttene til Gro» har videreført en sosialdemokratisk administrerende «trygg styring»-tradisjon.

En vesentlig forskjell er likevel partihistorien og veien til ledervervet:

Stoltenberg kjempet seg til makt, Støre arvet den og ble tildelt ledervervet.

Dermed var det heller ikke mange, men de riktige, som innbitt kjempet for ham. Stoltenbergs oppvekst i partiet gav ham totalkontroll over partiet og det interne landskapet.

Ofte virker det som Støre står unødvendig alene i partiet.

Når han har vist hvem som er sjefen, har han tjent på det internt og utad. Som da han beskyttet partisekretæren eller kvittet seg med helseministeren.

Mange av skandalene og hendelsene har samtidig åpnet opp for det kanskje viktigste langsiktige Støre har gjort for Ap: I større grad enn Stoltenberg har han dyrket frem en ny generasjon politikere som står klare til å føre partiet videre.

Støre har gitt Utøya-generasjonen makt og ansvar. Det er en viktig lederoppgave å sikre etterveksten.

Statsmann mer enn partihøvding

På Støres tiårsdag som partileder har partiet makt, men gjør det for svakt på målingene. Han lyktes til slutt med å bringe Ap tilbake i maktposisjon, men ikke til en rødgrønn flertallsregjering som var målet.

Nedturen og å miste posisjonen som landets største parti ved valg vil definere mye av det taktskiftet som har skjedd i hans ledertid.

Den formidable nedturen definerer ikke bare Støre, men hele partihistorien og det norske politiske landskapet.

Støre har med fakter og i bilder fortalt dem som ville høre om hvordan han besteg sitt høyt verdsatte Hallingskarvet (1905 moh.) da han bestemte seg for å bli partileder.

Men alt etterpå hadde ikke trengt å bli en nedtur.