Det er uro på kontinentet

Det kan være krevende å få et godt grep om hva europeisk politikk er. 27 medlemsland betyr 27 forskjellige valgdebatter og 27 forskjellige økonomier. Likevel finnes noen fellesnevnere, og som så ofte før er det i Frankrike spenningene kommer tydeligst fram og sender den tydeligste beskjeden: Velgerne er misfornøyde med partiene som har og har hatt makten. Skikkelig misfornøyde.

Det er ikke uvanlig at Frankrikes ytre høyre-partier gjør det godt ved forskjellige valg. Vi har sett det flere ganger de siste 20 årene, men gårsdagens valg er likevel et vannskille. De er nå nærmere makten enn noensinne i sin politiske historie. Med ett unntak har aldri noe parti i Frankrike klart det Rassemblement national gjorde i går, nemlig å samle over 30 prosent av stemmene til sin valgliste i EU-valg. Det er svært krevende fordi dette er et parlamentarisk valg med mange deltakende partier.

Politisk jordskjelv

Partiets liste, som ble ledet av den unge politikeren Jordan Bardella, ligger an til å få 31, 5 prosent. Som om ikke det var nok, har et annet ytre høyre-parti fått over 5 prosent. Samlet sett får disse partiene nesten 37 prosent av stemmene ifølge prognosene.

Avisen Le Monde har tegnet det franske valgkartet i brunt.

Dette er et politisk jordskjelv og et enormt nederlag for Emmanuel Macron, selv om EU-valg ofte er protestvalg.

Macron har valgt å ta tyren ved hornene og utlyst nyvalg. Han liker en politisk kamp og har tatt mange sjanser i sin politiske karriere, men denne gangen er det svært risikabelt og han kan stå foran sitt livs nederlag.

Macron har selv vært med på å gjøre EU-valget til en folkeavstemning om ham selv og hans regjeringstid. Dommen fra velgerne er knallhard, og nå får de en ny sjanse til å si hva de mener. Holder de på sitt, får Frankrike en regjering ledet av Bardella (eller hans sjef Marine Le Pen hvis hun ikke vil vente til presidentvalget). Flere generasjoner med franske politikere vil vri seg i graven og Macron vil stå igjen i fransk politisk historie som mannen som slapp ytre høyre inn i maktens korridorer.

Innvandring og kjøpekraft

Det er et stykke fram dit. Dette er også en utfordring til franske velgere. Macron høyner budet. Trass dårlig kort på hånden, satser han alt på en runde til. Det pleier å bli et annet alvor når det er snakk om valg til nasjonalforsamlingen. Men denne gangen er tallene så massive og franske velgere i dårlig humør bør enhver president passe seg for

Innvandring, trygghet og kjøpekraft har dominert den franske valgkampen. Lærdommen er like enkel som brutal. Hvis sentrumsorienterte styringspartier gang etter gang ikke klarer å levere politikk på områdene velgerne vil ha, så stemmer de på partier som de tror kan gjør det bedre.

Macron har forsøkt å gjøre støtte til EU og Ukraina til viktige valgkampsaker. Det har ikke fungert selv om de europeiske landene har klart å samle seg både i kampen mot covid og deretter mot Vladimir Putins Russland.

Sentrum holder, så vidt.

Symbolpolitikken rundt D-dagen med besøk fra blant andre Joe Biden hjalp heller ikke i innspurten. Vi kjenner igjen det samme mønsteret fra USA. Skepsisen til styringsapparatet er stor, og det fungerer ikke med trusler og skremselsbilder hvis de gjentas for ofte. Velgerne er som mennesker flest seg selv nærmest.

Ytre høyre gjør det ikke like godt overalt, men de vokser i de vestlige nøkkellandene, i Italia, Frankrike og Tyskland. Dette valget er også et nederlag for forbundskansler Olaf Scholz. Derfor er dette signaler EU-kommisjonen og Brussel må ta på alvor selv om den tradisjonelle og sentrumsorienterte høyresiden samlet sett fortsatt vil dominere i forsamlingen.

Valgtaperne er grovt sagt venstresiden og miljøpartiene, her igjen med noen unntak. I våre nordiske naboland svekkes ytre høyre og venstrepartier gjør det godt. Et sentrumsorientert og sosialdemokratisk parti har til og med gjenoppstått fra de døde i Frankrike. I Polen har den sentrumsorienterte sittende statsminister Donald Tusk vunnet valget. Men dette er altså unntakene.

Prognosene fra EU-valget peker i retning av et hardere og mer ustabilt politisk klima i Europa, og et større handlingsrom for Vladimir Putin.