Det er typisk norsk å være syk!

<-SANNA SARROMAA

finne, feminist, forfatter og journalist i Minerva

Det er per dags dato 370.000 uføretrygdede nordmenn. I tillegg er det nesten 150.000 som går på arbeidsavklaringspenger – noen av dem antageligvis bare venter på å få uføretrygd uten noe ønske (og hos en del: håp) om å bli frisk.

Og når vi tar med oss de 130.000 som til enhver tid er sykmeldt, så kan man nesten klappe seg selv på skulderen om man identifiserer seg som frisk og fortsatt går på jobb.

Og tillat meg noen fun facts, som kanskje ikke er så morsomme likevel: Det er tre ganger så mange uføretrygdede i Norge enn i Finland, enda det bor flere mennesker i Finland.

Minstesatsen for uføretrygdede her på berget, 270.000 kroner, er akkurat dobbelt så høy som i Finland. Kanskje ikke så rart det «frister»? Mange får jo langt mer enn det.

Hvis man har lest landets største avis de siste månedene, skulle man nesten tro at hensikten er å få enda flere til å bli trygdet.

Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det å være syke, så her gjelder det å perfeksjonere seg og bli uføretrygdet med det samme. Hvordan skal vi få enda flere til å bli trygdet? VG hjelper deg!

«Diagnosene som gir rett til trygd», «Slik er veien mot uføretrygd» og «Slik klager du på NAV-vedtaket» er bare noen av årets overskrifter.

Og når trygden er i boks, så er det fortsatt gode råd å få: «Hit kan du ta med deg NAV-pengene.»

Ikke at Dagbladet nødvendigvis er mindre serviceorienterte: «Angst: Slik får du uføretrygd», «Ufør? Ekstragodene få vet om» og «Nå avslører ekspertene hva som skal til for å få innvilget uføretrygd». Dagbladet gir deg til og med diagnosen som virker å være den raskeste billetten til uføretrygd – nemlig, fibromyalgi.

Og fibromyalgi er slett ikke vanskelig å «skaffe» ettersom den ikke er målbar. Dagbladet gir deg oppskriften til å lykkes: «Fibromyalgi: Tre spørsmål som avgjør uføretrygd». Går det ikke veien, er det fremdeles gode råd å få: «Avslag på uføretrygd? Gjør dette.» og «Uføretrygd – vit dette om NAV-legene».

Utgiftene til sykepenger har økt med 3,5 milliarder kroner i år. Det er jo der veien til uføretrygd begynner, som jeg så ettertrykkelig har fått med meg etter å ha slukt i meg alle disse artiklene om hvordan bli ufør.

Jeg leser disse artiklene med en stor iver – ikke fordi jeg har en plan om å pådra meg kroniske smerter.

Men fordi de kulturelt sett er så norske.

Les også: De intetsigendes demokrati

Kan noen komme på et eneste land der uføretrygd reklameres med store overskrifter og forsideoppslag?

Men det er jo kanskje heller ikke noe annet land der like mange mennesker er uføretrygdet som i Norge? Satt på spissen: Det er typisk norsk å være syk!

Man kan jo spørre seg om redaktørene kjenner på et samfunnsansvar. Alle disse NAV-artiklene gir sikkert noen tusen nye lesere og kroner i mediehusets kasse, men til prisen av noen milliarder i ekstra utgifter for samfunnet.

Er det ønskelig? Er det bærekraftig?

For uføretrygd koster 118 milliarder kroner i året for staten Norge, og beløper øker i takt med stadig flere uføre.

Siden jeg leser disse artiklene, får jeg hele tiden artig forfølgelsesreklame, betalt av advokatfirmaer.

Der har noen virkelig funnet sin nisje: «Skal du klage til Nav? Vi ringer deg. Våre advokater hjelper deg i dag.» «Trenger du en god NAV-advokat? Vi hjelper deg med saker innenfor AAP og uføretrygd.» «Fått avslag fra Nav? Vi er ledende på trygderett i Norge.» «Vi skal bistå med tilleggsklage.» «Advokathjelp mot Nav.»

De mest snartenkte advokatfirmaene har skaffet seg lure domenenavn som nav-klage.no og klagepånav.no. «Naving» er så ettertraktet i dette landet at det er blitt big business for jurister.

Jeg møter en del syke og uføre på treningssenteret. Jobbe kan de ikke, men trene – det er de til gjengjeld gode på.

Jeg må innrømme at jeg tenker en god del på det når jeg ser hvor høyt mange kan hoppe på stepkassen og hvor fort, ofte og lenge folk løper på tredemøllen.

Mye av dette er helt tabu å si, spesielt hvis man befinner seg på den politiske venstresiden. De tror jo ikke på at noen folk overdriver smerter for å slippe å jobbe fordi arbeidslivet er så hardt, og så videre.

Da arbeidsministeren Tonje Brenna nevnte noe om å stå opp om morgenen, var hylekoret i gang med én gang. De sto visst opp, de! Nevnes noen av disse gruppene, så er det ikke måte på hvor fort man kvikner til.

Les også: Monica ble nesten ufør, i dag er hun fastlegen til 1400 pasienter

Følelsen av smerte og overskudd er individuell. Du kan faktisk tenke deg syk – om du vil, da. Og en del nordmenn ser ut til å ville. Det er utvilsomt morsommere å trene enn å gå på jobb (synes jeg også).

Og til slutt en opplysning av mer privat art: Jeg hadde selv trygdede foreldre.

De siste årene av sitt liv var begge uføre og hjemme hele tiden. De var kronisk syke og døde av disse sykdommene for 25 år siden.

Jeg er ikke mot at det finnes uføretrygd. Det er definitivt noen som ikke greier å jobbe.

Men like garantert er det noen som utnytter systemet – og det er noe vi bør kunne snakke om og stoppe.

Befolkningen er, tror jeg, en god del friskere enn hva statistikkene tilsier og hva en del av de trygdede selv ønsker å gi inntrykk av.