Det er omsorg å stille krav til sykemeldte

Hvordan skal vi få bukt med det høye sykefraværet – og utgiftene?

(Illustrasjon) Foto: Shutterstock

tirsdag 23. juli kl. 15:24

<-OLE CHRISTIAN KREYBERG NORMANN

Fastlege og leder av helsekomitéen for Høyre i Vestre Aker

I utformingen av fremtidens velferdsstat må vi lage ordninger som hjelper de som faktisk trenger dem, uten å straffe alle fordi noen tilsynelatende jukser.

Det er derfor ingen god idé med karensdager, redusere sykelønn til 80 prosent eller andre negative incentiver som rammer de svakeste unådig hardt.

Høyres nestleder gikk nylig ut med et forslag om at man bør være to leger for å sykmelde mer enn fire uker.

Utover det at vi står midt i en fastlegekrise, er det mange praktiske utfordringer som gjør også dette til en dårlig idé. Hva gjør man for eksempel om de to legene er uenige?

Da må man vel kalle inn en tredje kollega for å avgjøre «voteringen».

Samtidig er det liten tvil om at tiden er moden for endring. Som fastlege merker jeg ukentlig – om ikke daglig – at verktøyene jeg har ikke er effektive nok.

(Illustrasjon) Foto: Shutterstock

Når man sitter ansikt til ansikt med enkeltpersoner hele dagen hver dag, som alle har sine historier og problemer, er det meget utfordrende å skulle forvalte de ulike rollene vi har.

Omsorgsperson og behandler på den ene siden, portvokter og sakkyndig på den andre siden.

Sykmelding er kroneksempelet på situasjoner der disse rollene ofte er i direkte konflikt.

Så, hvordan skal vi få bukt med det høye sykefraværet – og utgiftene? Jeg mener vi kan komme langt med noen strukturelle, relativt rimelige grep.

Disse kan oppsummeres med et ordtak jeg lærte under offisersutdanningen i Forsvaret: Det er omsorg å stille krav.

• Krav til aktiv deltakelse i behandling.

Som sykmeldt har man som fulltidsjobb å bli frisk. Pasienten må i større grad forpliktes både til å møte opp hos behandlere og å følge opp med egentrening hjemme når det er relevant.

Det bør i større grad stilles krav til dokumentasjon som grunnlag for (videre) sykemelding. Helsetjenesten og NAV skal yte den hjelpen som trengs, for eksempel intensiv samtale- og/eller fysioterapi.

Det kan være behov for å styrke disse behandlingstilbudene vesentlig, så må man anta at man sparer en del ved at folk raskere blir friske og kommer tilbake i arbeid.

• Krav til tilrettelegging hos arbeidsgiver.

Det bør i mye større grad kreves tilrettelegging hos arbeidsgiver, og det bør skje umiddelbart ved spørsmål om behov for sykmelding (med unntak av åpenbare årsaker som smittsomme luftveisinfeksjoner).

Med andre ord må standarden endres til at sykmelding kun kan skje dersom tilrettelegging på arbeidsplassen ikke er mulig, og dette må i så fall dokumenteres.

Dersom tilrettelegging tilsynelatende ikke er mulig, bør det være hovedregelen at dette utløser et dialogmøte (NAV, arbeidsgiver, arbeidstaker og eventuelt lege). Det er ingen grunn til at det skal gå 8 uker før dette er påkrevet.

(Illustrasjon) Foto: Shutterstock

• Tidlig vurdering av arbeidsbytte.

Det er i mange tilfeller tidlig åpenbart at pasienten ikke kan returnere til arbeidsplassen.

Noen ganger er det ikke mulig for arbeidsgiver å tilrettelegge, og noen ganger er det et såpass konfliktfylt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker at det er urealistisk å forvente bedring.

Behov for endret arbeid bør vurderes umiddelbart ved spørsmål om behov for sykmelding.

Dersom det ikke foreligger konkrete hindringer med høy sannsynlighet for å kunne returnere til samme jobb etter behandling, som for eksempel en brukket arm, bør arbeidsavklaring igangsettes allerede etter fire til åtte uker.

• Krav til livsstilsendringer.

Utover deltakelse i behandling bør det være mulig å stille krav til dokumentasjon på endret livsstil der dette er relevant.

Staten og legene skal naturligvis ikke diktere hvordan folk skal leve livene sine, men det kan heller ikke være statens oppgave å finansiere sykdom som kan bedres ved for eksempel fysisk aktivitet, røykeslutt, endret kosthold og/eller vektnedgang.

«Det enkle er ofte det beste», er det noe som heter.

I stedet for å kappes om de mest spektakulære forslagene, håper jeg vi kan fokusere på praktiske, gjennomførbare tiltak som gradvis tar oss mot det velferdssamfunnet vi ønsker å skryte av de neste 100 årene.