«Det er min skyld»

2 months ago 17

– Det er min skyld at du ble utsatt for den samme mannen.

Linn Wiik (39) ser gråtkvalt bort på sin 15 år yngre kusine.

– Nei, det er det ikke. Du var den som prøvde å gjøre noe, svarer Eline (24).

Da Eline skulle døpes, var Linn hennes gudmor. På bildet fra dåpen bærer 15-åringen stolt den lille kusinen.

Linn og Elines felles skjebne har brakt dem nær hverandre i voksen alder. Nå forteller de hele historien i Linns nye bok «Dette kan være vår hemmelighet».

– Jeg kan ikke fortsette å være stille om dette. For det er altfor mange barn som ikke er trygge i sine egne senger, sier Linn til VG.

I boken konfronterer de også sine mødre om konsekvensene av at de ikke tok affære.

– De trodde nok at tausheten skulle beskytte oss, men det er motsatt, sier Eline.

– Taushet beskytter bare overgriperen.

Linn Wiik er landskjent som programleder innen politikk, debatt og nyheter på TV 2, og jobber nå som programleder i «Nyhetsmorgen» på NRK.

Hun vokste opp på et småbruk i bygda Gransherad i Telemark og beskriver en idyllisk oppvekst i en sammensveiset familie.

– Vi snakket sjelden om vanskelige ting, det var alltid en letthet i samtalene. Sånn er det kanskje i mange familier?

I familien ble hun knyttet til en mann som hun syntes var morsom og kul. Lett å snakke med, og som virket interessert i alt hun fortalte.

Men den ene kvelden, da hun var tolv år, ble det annerledes.

Hun ble liggende stiv av skrekk mens mannen begynte å ta på henne, på steder voksne ikke skal ta på barn, beskriver Linn. Hun husker at hun til slutt fikk frem et tynt «au», før han reiste seg og sa at dette skulle de gjøre mer av. Så lukket han døren bak seg.

I dommen mot mannen fra tingretten bekreftes dette hendelsesforløpet.

Linn var forvirret og skamfull og ville ikke at noen i verden skulle vite om hva som hadde skjedd.

Den eneste hun betrodde seg til, var dagboken sin:

«Kjære dagbok. Jeg har alltid trudd (...) var ganske sexfiksert. Og i dag har jeg fått bevist det.»

Etter en beskrivelse av hva han har gjort med kroppen hennes, avsluttet tolvåringen:

«JEG BARE HATER HAN!!!!!!»

I tiden etter utviklet hun spiseforstyrrelser og hadde store humørsvingninger.

Moren ble desperat etter å forstå hva som lå bak datterens problemer. Så da hun kom over dagboken, som Linn hadde glemt å lukke, leste hun for å finne svar.

VG har sett dagboken og gjennomgått dommene som underbygger Linn og Elines historie.

VG har også vært i kontakt med den dømte overgriperen.

– Jeg ikke gi noen ytterligere kommentarer utover at det fremsettes mange uriktige påstander i boken, sier mannen om utgivelsen av «Dette kan være vår hemmelighet».

– Det er selvsagt en stor belastning for meg og min familie at denne boken gis ut. Det er saker som juridisk sett er oppe og avgjort. Dommen er sonet, og vi prøver å legge det bak oss og leve videre. Siden det også jobbes med gjenopptagelse, ønsker jeg ikke å være mer konkret nå.

Mødrene til Linn og Eline ønsker ikke å medvirke, men er innforstått med hvordan de omtales i denne saken.

Linns mor ble rystet av det hun leste i dagboken – og mente at overgriperen måtte konfronteres. Men på dette tidspunktet var skammen verre enn selve overgrepet for Linn, som ble hysterisk ved tanken på at flere skulle få vite. Det var ille nok med moren.

Av frykt for å skyve datteren enda lenger fra seg, lovte moren at hun aldri skulle si det til noen.

At hemmeligheten forble en hemmelighet – år etter år – skulle bli det aller vanskeligste for Linn.

Tiden som fulgte, var full av forvirring for tenåringen.

Overgriperen var fortsatt i familien. Ifølge Linn sendte han stadig signaler om hva han ønsket å gjøre med henne. Blant annet skal han ha kledd seg naken foran henne og sendt SMS om at han ønsket seg en ung elskerinne.

Linn latet som hun ikke skjønte, eller lo det vekk.

– For meg var han en «pervo» – men samtidig en av mine beste venner. Jeg var glad i ham og hatet ham på samme tid. Jeg fikk alkohol og penger, og han kjørte meg overalt, forklarer hun.

Overfor VG understreker mannen at han aldri skal ha tilbudt Linn Wiik sprit, men kjøpt det til henne etter hennes ønske.

– Gjennom ham fikk jeg en slags tilgang til voksenlivet som jeg ikke hadde noe annet sted. Han hjalp meg med mine tenåringsproblemer og dro meg nærmere seg, samtidig som jeg skjøv vekk mine egne foreldre. Det ble noe stockholmsyndrom-aktig over det, mener Linn.

Selv om moren ikke lenger snakket om det, forsto Linn at det som hadde skjedd, var galt.

Det var likevel først da kusinen Eline kom til verden, at hun slo alarm i familien og fortalte om overgrepet hun selv hadde opplevd. Men Linn følte seg ikke hørt.

Særlig fordi det var en jentebaby som ble født inn i slekten, var Linn redd for at barnet skulle utsettes for det samme som henne.

– Jeg så på det som min jobb å beskytte Eline, men terskelen var høy for å gå til politiet. Kanskje det ikke var ulovlig det han hadde gjort, siden ingen så ut til å reagere?

Det var psykologen på helsestasjonen for ungdom som endelig ga Linn det klare svaret hun trengte:

«Det han har gjort mot deg, er ikke greit!»

Seks år etter overgrepet, 18 år gammel, gikk Linn til politiet for å anmelde mannen. Faren hennes, som ikke hadde fått vite noe før nå, støttet henne helhjertet. Det samme gjorde moren.

Linn syntes det var en lettelse å levere anmeldelsen. Nå var det opp til politiet og domstolen å avgjøre.

To år senere – i februar 2004 – kom saken opp for retten. Mannen erkjente ikke straffskyld, men Linn ble trodd.

Dagboknotatene hennes ble et viktig bevis.

I tillegg fant politiet overgrepsmateriale på mannens datamaskin. Han ble dømt til seks måneders fengsel.

Men dommen førte ikke til det oppgjøret i familien som hun hadde håpet på.

Kusinen Eline var også nært knyttet til den samme mannen, men Linn følte ikke at familien tok faren for nye overgrep på alvor.

Det skulle vise seg at hun hadde god grunn til bekymring.

Ifølge Eline ble hun utsatt for flere overgrep fra hun var åtte år.

– I starten prøvde jeg å unnskylde ham, forteller hun.

– Jeg tenkte at han sikkert ikke mente noe med det og ikke ville gjøre det igjen. Men han gjorde jo det.

Sammenbruddet kom da Eline var blitt 13.

Hun nektet å omgås mannen, og endelig klarte hun å fortelle moren hvorfor.

Sammen gikk til politiet, og sammen har de stått gjennom den lange ventetiden og den påfølgende rettssaken. Eline har gått til behandling for PTSD, tilpasningsforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker.

Sakte, men sikkert har hun bygget seg opp igjen.

Hun anmeldte mannen for ett overgrep. Han nektet straffskyld, men ble dømt til fengsel i to år – da med strafferabatt på grunn av ventetiden på to og et halvt år.

I den samme ventetiden hadde Eline gått glipp av nesten hele ungdomsskolen.

Linn har slitt mye med dårlig samvittighet overfor 15 år yngre Eline – og gjør det fortsatt.

– Da det ikke engang hjalp at jeg fikk ham dømt, endte jeg med å skyve det bort selv, sier Linn.

Hun og Eline møttes ofte opp gjennom årene, både i familieselskaper, bursdager og julefeiringer. Og de så på hverandre som nære. På én måte. Men de snakket aldri om det vanskelige.

Det var da Linn ble mor til to jenter at noe endret seg for henne.

– Jeg følte på at også jeg var i ferd med å velge tausheten, som generasjonene før meg hadde gjort. Så jeg måtte bryte den onde sirkelen og være en mamma som turte å snakke høyt om ting.

Linn var blitt 38 år og Eline 22 da de to endelig snakket ut om det vonde begge har vært igjennom.

Det Eline opplevde i barndommen, preger henne fortsatt.

– Traumene kan fortsatt trigge noen angstanfall, men det går bra med meg nå, sier Eline.

Det takker hun psykologen sin på BUP for – Eivind.

– Jeg har ingen problemer med å snakke om det som har skjedd, for det har jeg gjort så mange ganger. Og jeg er helt overbevist om at det er bra å snakke.

Eline føler ikke på skyld og skam, som Linn har hatt tendenser til.

– Jeg vet at alt dette er hans skyld – ikke min, sier Eline.

– Vi er ulike generasjoner med kvinner i dette. Det kan virke som skamtanken er sterkere jo eldre du er, sier Linn.

Å utgi en bok om den mørke hemmeligheten har de opplevd alt annet enn lett. Det har vært motstand i familien, men Linn følte at hun ikke hadde noe annet valg enn å heve stemmen når historien hennes først er som den er.

– Jeg kan ikke la være. I hver eneste skoleklasse er det en eller to elever som blir utsatt for overgrep av en voksen. Det går ikke an å endre vår historie, men kanskje vi klarer å endre noen andres, sier Linn.

De har brukt lang tid på å snakke seg gjennom det, og nå er de også klare for å si det høyt.

– Vi skal drepe tausheten for godt.

Mødrene til Linn og Eline har etter hvert stilt seg bak at døtrenes historie skal fortelles – og i «Dette kan være vår hemmelighet» kommer de med sine versjoner.

Hvorfor Linns mor ikke meldte fra om overgrepet mot datteren den gangen, forklarer hun i boken slik:

«Jeg var så redd du skulle gjøre deg noe. Jeg visste jo at jenter har tatt livet sitt i sånne situasjoner. Så jeg turte ikke. Jeg valgte å ikke si det til noen, og la deg være i fred».

Linn prater med moren sin hver dag, men det er ikke alltid så lett å snakke om det som er vanskelig.

– Ofte handler det om praktiske, overfladiske ting. Vår relasjon er nok preget av det som skjedde, men jeg tror også at mange kan kjenne seg igjen. Det er lettere å bare ha det hyggelig sammen, sier Linn.

En som har støttet Linns åpenhet, er faren hennes, Bjørn.

Men han fikk ikke muligheten til å se den ferdige boken. For under to uker siden døde han av kreft, 76 år gammel.

– Han leste bokmanuset flere ganger, og sa at han var så stolt av Eline og meg som «turte å rope dette ut i verden». Og han var opptatt til det siste av at vi måtte være flinkere til å snakke sammen, sier Linn og får tårer i øynene.

– Jeg klarer ikke å snakke noe mer om det.