Den harde linjen er ikke nok

Det føles feil å skrive om det som er galt i ungdomskulturen etter å ha sett så mye av det som går bra under Norway Cup. Glede, engasjement, jubel og tårer fra unge som har gitt absolutt alt for laget sitt.

Temperament og adrenalin som blir tøylet. Dommere som myndig slår ned på språkbruk og som tar en alvorsprat når knuffingen går for langt.

Kontrasten blir stor til ranene som har skjedd de siste dagene.

Guttegjenger raner andre gutter. Tre ganger har det skjedd midt i Oslo sentrum denne uken. I to av tilfellene var ofrene deltagere på Norway Cup, og ranet skjedde i dagslys, med folk rundt. Og guttene som ble ranet gikk ikke engang alene.

Dette er selve definisjonen på utrygghetsskapende kriminalitet. Hvor kan man føle seg trygg? Det er ikke rart en del får inntrykk av at Oslo er litt farlig.

Men dessverre er ikke dette er et Oslo-fenomen. Da hadde det vært enklere å løse problemet.

Drammen. Hamar. Bodø. Sandnes. Bergen. Tromsø. Kristiansand. Jessheim.

Alle disse stedene har unge gutter blitt utsatt for det samme: Gjenger av jevngamle truer til seg klær, mobiler eller penger. Noen ganger trues det med kniv. Men mange mot én eller få er trussel nok.

I noen tilfeller brukes det vold. Det gjør også tilfellene der det bare trues ekstra skremmende.

For å si det åpenbare: Vold er farlig. Selv om ungdommen som utfører den ikke har til hensikt å gjøre så stor skade, kan det ha livsvarige konsekvenser. 14–15 åringer er dessuten ganske svake på konsekvenstenkning.

Derfor er det på så mange vis skremmende med de mange hendelsene – i Oslo og ellers i landet.

Derfor er det også forståelig at engstelige foreldre og lagledere fraråder ungdommene å gå med merkeklær i Oslo. Men det er så riv ruskende galt likevel.

Det finnes uendelig med grunner til å droppe å bruke penger på overprisede klær. Frykten for å bli ranet bør ikke være en av dem.

Advarslene om hvordan unge gutter bør gå kledd må heller ses på som et klart signal om at her er det et problem som må løses.

Økningen i ungdomskriminalitet har allerede fått en hel del politisk oppmerksomhet. Regjeringen har vært bakpå, og med rette fått kritikk for kutt i politistillinger. Det ble litt rettet på med mer penger i revidert nasjonalbudsjett i vår.

Det er vedtatt nye regler som skal gi raskere og strengere reaksjoner når ungdommer begår kriminalitet.

Det er uhyre viktig at unge som utsettes for kriminalitet opplever at politiet tar saken deres på alvor. Foto: Gisle Oddstad / VG

Politiet i Oslo har allerede omprioritert sine ressurser nettopp for å gjøre noe med den synlige kriminaliteten som gjør folk utrygge. Det er særlig i visse områder øst i Oslo at folk føler på mest utrygghet i hverdagen. Politiet skal blant annet være mer synlige, og bruke mer tid utenfor bilene sine.

Alt dette er bra. For ungdommene som blir utsatt for ran og vold, er det uhyre viktig at de opplever at politiet tar saken på alvor. Å få samfunnets støtte når man har blitt utsatt for kriminalitet betyr noe.

Det er også et element i slike saker at en del unge vegrer seg for å anmelde fordi de frykter represalier. Derfor er oppfølgingen fra politiet uvurderlig. Det gjør en forskjell når raneren blir tatt.

Men samme hvor mye det presses på for strenge straffer og harde reaksjoner: Det vil ikke løse problemet alene.

Vi kommer ikke unna at 14-åringer som raner er barn som, i tillegg til en tydelig reaksjon, trenger hjelp. Fengsel er en midlertidig løsning.

Det er en fare for at politikerne dras utelukkende mot de harde tiltakene som har en kortsiktig effekt, men som ikke egentlig gir oss et bedre samfunn på sikt.

HVERDAGSHELT: Elias Solberg (19) gikk imellom og reddet guttene. Foto: Gisle Oddstad / VG

Barneombudet er tydelig på at forebyggingen av ungdomskriminalitet har vært for dårlig over år. Det er verdt å lytte til. Når det blir en sak for politiet, har det jo allerede gått galt. Målet må være å hindre at barn ødelegger sin egen og andres fremtid før de engang har fullført ungdomsskolen.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir ransmenn før de kan kalles menn. Det er mulig å fange opp mange av disse barna tidsnok, hvis vi som samfunn virkelig vil.

I et brev til stortingspartiene peker Barneombudet blant annet på at mye av det forebyggende arbeidet i kommunene drives på prosjektbasis. Lite langsiktig, og med usikker finansiering. Da er det kanskje ikke så rart at det glipper.

Norway Cup er et eksempel på hvilken magi det er mulig å skape for barna når frivillige, kommunen, politiet, trenere, lagledere og foreldre går sammen.

Det er mye kraft i det norske samfunnet. Brukes den rett, bør det være mulig å snu denne den dårlige trenden og hindre at de som vokser opp mister tilliten til både oss voksne og hverandre.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.