Den demokratiske frigjøringen

<-EIRIK LØKKE

rådgiver i den liberale tankesmien Civita

«Landgangen i Cherbourg-Havre har ikke lykkes og jeg har trukket tilbake troppene», skrev Dwight D. Eisenhower den 5. juni 1944.

Før han avsluttet: «Skylden og ansvaret for dette er mitt alene.»

Eisenhowers alternative tale ble heldigvis aldri aktuell. Tvert imot kan vi i dag studere hvordan D-dagen ble en suksess.

Slik fortonet det seg ikke for General Eisenhower. For ham var D-dagen en nøye planlagt operasjon som kunne ende fatalt.

Dagen før, den 5. juni 1944, var han smertelig klar over hvilken militær utfordring som ventet de allierte styrkene. Landgangen i Normandie var historiens største amfibieoperasjon, hvor nesten tre millioner mennesker var involvert.

Det var mange som tvilte på om operasjonen overhodet var mulig. Det var dermed lett å forstå hvorfor Eisenhower forberedte seg på det verste. 

Apropos det verste:

Ingen møtte større motstand enn de 225 soldatene i 2. og 5. Rangers kompani under ledelse av James E. Rudder.

Oppdraget var klippen Pointe du Hoc: Det høyeste utsiktspunktet mellom Omaha og Utah Beach.

Mot høye odds, sloss Rudders Rangers seg meter for meter mot toppen, under kraftig beskytning fra tyske maskingeværstillinger.

Da røyken hadde lagt seg var det færre enn halvparten som fortsatt kunne bære våpen, men klippen ble inntatt.

40 år senere reiste Ronald Reagan til Pointe du Hoc og erklærte: «These are the boys of Pointe du Hoc. These are the men who took the cliffs. These are the champions who helped free a continent. These are the heroes who helped end a war.»

ENORM OPERASJON: Om lag 156.000 allierte soldater gikk i land i Frankrike på D-Dagen. 10.000 av dem ble drept eller forsvant. Tapene på nazitysk side var nesten like store, og flere tusen franske sivile ble drept i kamphandlingene. Foto: AFP / NTB

Hva hadde skjedd om Ranger Assault Group hadde mislykkes, og Eisenhowers utkast 5. juni ble historien om D-dagen? Eller enda mer fundamentalt: Hva hadde skjedd om USA ikke involverte seg i Europa under andre verdenskrig?

Når vi mennesker leser historie, så tenker vi retrospektivt og kronologisk. Om hvordan ulike hendelser nærmest var determinert på forhånd.

Om 40 år kommer historikere til å forklare krigen i Ukraina, og hvorfor det som skjedde måtte skje.

For soldatene i frontlinjen – og for Europa – er historien noe som skjer her og nå. For oss er ikke utfallet gitt, men noe vi påvirker gjennom våre handlinger i dag.

Slik var det også for 80 år siden.

Det var langt fra gitt at USA skulle involvere seg i Europa. Tvert imot opplevde USA store antikrigsdemonstrasjoner.

Primus motor var den tidligere flygerhelten Charles Lindbergh i den isolasjonistiske «America First-komiteen».

I mai 1941 fylte han Madison Square Garden i New York med tusenvis av antikrigsdemonstranter, som ønsket å holde USA utenfor krigen i Europa.

Hva om Lindbergh hadde lykkes?

Uten amerikansk deltagelse ville seier til Hitler-Tyskland vært vesentlig mer sannsynlig.

«AMERICA FIRST»: I front for den isolasjonistiske bevegelsen som kjempet for å holde USA ute av krigen, sto flygerhelten og nazisympatisøren Charles Lindbergh. Her fra en «rally» i Idaho 3. oktober 1941. Foto: AP / NTB

Den kjente, svenske kommentatoren Åsa Linderborg skrev i 2015 at det var Sovjetunionen og den røde hær som reddet demokratiet i Europa, og at vi burde utvise en viss ydmykhet overfor «den sovjetiske innsatsen», men at det er vanskelig i disse «russofobiske tider».

Hun er langt fra alene om disse synspunktene. Også Dagbladet på lederplass har blottlagt sin historiske analfabetisme.

Det er helt riktig at soldater i den røde hær gjorde en formidabel innsats, men det forandrer ikke det faktum at Stalin hadde like lite respekt for demokratiet som Hitler.

Et Europa dominert av Stalin ville knapt vært bedre enn et Europa dominert av Hitler.

Hvis du er i tvil om det, kan du spørre østeuropeere om årstallene 1945 og 1989.

At Øst-Europa i dag er opptatt av trusselen fra øst skyldes ikke «russofobi», men deres historiske erfaring med russerne. Med andre ord: Det fundamentale skillet under andre verdenskrig gikk mellom frihet og diktatur.

I så måte var det helt avgjørende at det var vestlige styrker som satte sine føtter på fransk jord, og ikke den røde hær.

Soldatene som krysset kanalen var bundet sammen i et verdifellesskap basert på demokrati, menneskerettigheter og det liberale credo om at fysisk makt er underlagt moralsk rett.

Disse verdiene var også det moralske grunnlaget for dannelsen av NATO fem år senere.

80 år etter landgangen har Europa et nytt stevnemøte med historien.

Er vi villige til å støtte Ukraina med nok våpen og materiell til at det er demokratiet, og ikke tyranniet, som vinner frem?

Det er opp til oss å avgjøre hva historiens dom skal bli.