Den beste historien vinner

Man trenger ikke ha en livlig fantasi for å se at det kan bli turbulent framover.

Når valgresultatet blir kjent, kommer nesten halve forbundsrepublikken til å være sur, grinete, sjokkert, kanskje også kampklar.

Ingen burde være overrasket, men det er for sent for mestringsøvelser i skuffelse og frustrasjon.

Tanken er ikke akkurat fylt opp med tålmodighet.

Noen kan angre på at de ikke gjorde mer. Forlot sofaen, for eksempel. Andre vil ikke falle til ro med utfallet. De forente statene forbereder seg på mulig bråk.

En av dem har tapt. Det oppleves som mørkt og urettferdig.

Vi har hørt skremmescenarioer fra begge sider om hva som kommer til å skje i mulighetenes land, men det er bare plass til en kandidat i «Det store hvite fengselet».

President Harry Truman (1945–53) kalte visstnok Det hvite hus det, men la til at det også kunne være glamorøst. Han skal ha ment at man aldri kunne føle seg hjemme i Det hvite hus, om man var ved sine fulle fem.

Det er alltid en kostbar kamp om nøklene til det lille huset ved enden av 16. gate på Pennsylvania Avenue. I disse dager piper mobilen i ett, med tigging om penger eller spørsmål om jeg vil banke på dører.

Velgere kan velge blant noen av de mest upopulære kandidatene i USAs historie. Innad i egne partier, er de riktignok blant de mest populære.

Den som lager den beste fortellingen, klarer å jage folk inn i valglokalene, klatrer til topps i dette mesterskapet om den amerikanske historien.

Demokratiets stresstest

Her i Washington forbereder myndighetene seg på de seremonielle datoene som leder opp til innsettelsen. Det er satt opp gjerder og barrikader slik at Det hvite hus kommer enda lenger unna mulige demonstranter.

Det er synlig frykt for et politisk sammenbrudd mellom leirene om valgresultatet drøyer.

Selv i gata hvor jeg bor, markerer folk hvor de står. Det henger et Trump-skilt i vinduet til naboen, mens de på andre siden av gata har kvittert ut med et Harris-skilt.
De siste åra har demokratene vunnet hovedstaden med over 90 prosent oppslutning.

Også Kongressen innrammes disse dager fordi her lever historien om angrepet på demokratiet 6. januar 2021. Det er selvfølgelig to versjoner av det også:

• Den ene ser på stormingen som tapernes forsøk på å hindre at valgresultatet ble godkjent. Ord som oppvigleri og terror satt løst.
• Den andre versjonen, som får dårligst anmeldelse her i byen, er at det var et modig, patriotisk angrep for å hindre at valget ble stjålet.

Donald Trump, i sitt tredje forsøk på å bli president, kaller de over 450 som fikk fengselsstraff for gisler.

Han har tatt på seg rollen som den som kan fikse landet og redde sivilisasjonen.
For demokratene er det oppfølgeren til en skrekkfilm fordi Trump var president i fire år og nå er han trolig mer forberedt.

Kamala Harris prøver også å skrive seg inn i historien. Hun prøver å gi et bilde av den rettferdige statsadvokaten som går etter kriminelle. Og så har hun bånd til den amerikanske borgerrettsbevegelsen siden foreldrene var aktive i protestene.

Den beste historien vinner, men den trenger ikke være sann.

Kunstig intelligens, konspirasjonsteorier og kommunikasjon sauses sammen.
Rike, utdannede mennesker formidler ukritisk videre på sosiale medier.

Som en filmplakat, er det personen, ikke politikken som er i fokus.

Den giftige cocktailen av rykter og manipulert materiale kan bli farlig.

Det uvennlige klimaet her har allerede ført til trusler mot valgmedarbeidere, som går med alarmknapper og jobber bak skuddsikre glass og dører.

Også hjelpearbeidere anklages. Det så vi på bakken i Nord-Carolina etter en av orkanene der.

• Desinformasjon og løgner kom i veien for hjelpeinnsatsen.
• Falske fortellinger ble hengt opp på sosiale medier, kurert av støttespillere eller uvitende.
• Noen hevdet at donasjoner ble holdt tilbake, eller avvist, av myndighetene for å ramme republikanske områder.

Det skapte sinne. Det fyrte opp under mistilliten, som har gode vekstvilkår.

Selv presidentkandidat Trump formidlet usannheter. Han hevdet den nasjonale krisekassa til de føderale myndighetene (FEMA) ble brukt på ulovlige immigranter framfor de værfaste i vippestaten Nord-Carolina. Dette kunne tilbakevises. Såpass gjennomsiktig er budsjettene og pengebruken, men noen ganger blir historien for god og mektig til å la den forsvinne.

Derfor frykter myndighetspersoner de usikre timene og dagene etter at stemmene er avgitt.

Ingen målinger tyder på en tydelig og overbevisende seier.

I stedet kan det komme forsøk på å forsinke et resultat. Advokater i begge leire kan legge inn krav om ny opptelling eller påstander om uregelmessigheter.

Slike forsinkelser sår tvil og lar anklager om valgfusk få vokse i fred.

Et manipulert bilde av en tellemaskin, eller en falsk melding om juks, kan fort komme ut av kontroll.

Denne valgkampen har allerede vært preget av mange omveltninger og tvister. Historiemaskinen Hollywood hadde ikke klart å overgå det som har skjedd her de siste månedene.

En recap for nye lesere:

• en sittende president går inn i sommerferien som partiets favoritt.
• Etter ferien er han byttet ut fordi han er blitt for synlig gammel.
• Utfordreren blir skutt mot, men sympatibølgen er kortvarig.
• Utfordreren har juridiske problemer, er allerede straffedømt, men Høyesterett snur opp ned på straffesakene mot ham slik at ingen rettssaker, eller straffeutmålinger, kommer opp før presidentvalget.
• Donald Trump har deltatt i to presidentdebatter mot to forskjellige kandidater.
• For første gang omtales en presidentkandidat som en fascist av motstanderen.

– USA er klar for en bedre historie, konkluderte tidligere manusforfatter og president Barack Obama på demokratenes landsmøte i sommer.

Dyrefritt neste periode

Sanewashing er et ord jeg har notert meg.

Det brukes her om hvitvasking av drøy, uansvarlig oppførsel og nedsettende utsagn.

Det er en kritikk av hvordan mediene dekker, og bidrar til å normalisere, en presidentkandidat som, hadde det ikke vært Trump, ville vært politisk død for lenge siden.

Men det er minst to fellestrekk ved Kamala Harris og Donald Trump.

Begge tar med seg familier knyttet sammen av skilsmisse inn i Det hvite hus. Det viser at de henger med i den amerikanske utviklingen.

Og begge er mindre folkelige, eller moderne, på ett annet viktig referansepunkt: Ingen av dem har kjæledyr som skal flytte med.

Nå er både hunder og katter behørig omtalt i denne valgkampen og vi vet at amerikanere er opptatt av potelitikk. Dessuten har de vært vant til å se et presidentpar omgi seg med noe hårete.

Joe Biden hadde Commander og Major. Inntil hundene begynte å bite for mange.

Obama hadde Bo og Sunny, de allergivennlige hundene, mens Reagan ofte ble sett hengende etter Rex.

Kennedy hadde et spann av hunder. Han huset også en slimete salamander som han fikk av nevøen sin, Robert F. Kennedy jr. Sistnevnte kjenner noen bedre som vaksinemotstander og en del av årets presidentløp.

Jeg vet jeg må runde av, men må få sagt at amerikanske valg er en utholdenhetsprøve. Ikke bare for publikum eller gjennomgangen av demokratiets helse.

Selv å se en visepresidentkandidat ute i felt, tar mye tid.

Det er samme regler på valgkamparrangementet om du kommer fra en lokalavis eller et pengesterkt mediekonglomerat. For eksempel må en journalist møte opp senest 90 minutter før for å slippe inn, stod det i instruksjonene fra demokratenes kandidat.

Da blir det ikke mye tid til å snakke med andre i køen.

Om du har med kamerautstyr, må det legges igjen i lokalet over fem timer før arrangementet starter.

Ikke bare blir ventetida lang. Du står også uten arbeidsverktøy.

Og inne i salen, det er gjerne innendørs nå på grunn av sikkerhet og strammere tider hos Secret Service, er det et avgrenset område for presse slik at du heller ikke kan mingle.

Dette tilhører nok kategorien «mindre interessante behind the scenes» i en korrespondents hverdag.

Jeg forsøker å se etter lyspunkter. Ett er historien om et forent USA.

Ofte er det mer som binder oss sammen enn splitter, gjentas det. Men så kom jeg over en artikkel om ekteskap og flytting, som skapte en rynke til.

Angivelig er det et mønster som dukker opp: folk flytter etter politikken de liker, til delstater der livsstilen og livssynet matcher oppfatningen av egen identitet. Samtidig gidder man ikke lenger gifte seg med noen fra det andre partiet fordi det blir så fort utrivelig.

Jeg noterer at vi er tilbake til start etter tre måneders valgkamp: alt er innenfor feilmargin tross milliarder av reklamekroner og folkemøter i sentrale delstater.

Heller ikke attentat har gjort særlig utslag på målingene.

Men kanskje kommer vi dit om noen år der vi kan tørke støvet av noen felles verdier og hente fram igjen de gode fortellingene om USAs rike historie?

Håpefull hilsen fra Washington, D.C.