De viktigste medaljene

Ansiktsuttrykket til Solfrid Koanda idet hun forstår at gullet er i boks på Arena Sud nær Porte de Versaille, er et av de mest minnerike øyeblikkene fra OL i Paris.

Én ting er at triumfen i 81-kilosklassen i vektløfting ble startet på den spinnville norske lørdagen. Men Solfrids seier var på flere vis større enn seg selv. Dette er et gull som tilfører den norske medaljefangsten en sårt tiltrengt dimensjon.

Mangfold.

At hun ble valgt ut til å bære det norske flagget på avslutningsseremonien på Stade de France, sender et flott signal. Bildene setter punktum for et norsk OL som landet på beina til slutt.

Det er også en betydelig tilleggsverdi rundt bronsemedaljen til Grace Bullen. 

For en idrettsbevegelse med mottoet «idrettsglede for alle», er det ekstremt viktig at vi får frem toppidrettsutøvere fra alle mulige bakgrunner.

Idrettshelter er forbilder for barn og unge, en inspirasjon for dagens unge til å våge å følge drømmene sine. Derfor kan det ikke overvurderes hvor mye det betyr at vi endelig fikk større spennvidde rundt hvem som vinner medaljer for Norge i de olympiske leker.

Solfrid Roanda er olympisk mester. Foto: Amanda Perobelli / Reuters / NTB

Når toppidrettssjef Tore Øvrebø kvitterer ut at målet om åtte medaljer  ble nådd, er det ikke helt likegyldig hvem som sørget for fangsten.

Historiene til Solfrid Koanda og Grace Bullen gjør dette til de viktigste medaljene, rett og slett fordi de flytter norsk toppidrett et viktig steg.

Koanda har valgt å være åpen om en vanskelig barndom, og hvordan hun aldri har fått noe gratis i jakten på å lykkes. Hun har finsk mor og ivoriansk far, og kom til Norge da hun var ni. Bullen er født i Eritrea, og kom til Norge som fireåring.

Slik sett skiller de seg markant fra fellesnevneren rundt hvem som normalt har vunnet medaljer for Norge i de siste lekene. I individuelle grener har det nesten utelukkende dreid seg om menn. Håndballjentene har vært beholdningen på kvinnesiden. Men i tillegg til kjønnsdimensjonen, har medaljevinnerne vært hvite.

I et land der befolkningen er etnisk langt mer sammensatt enn som så, må det være et mål for en samlende idrettsbevegelse å rekruttere fra alle mulige miljøer. Vi har for all del hatt gode utøvere i OL-grener med farge i huden også tidligere, men det er noe ekstra når noen når helt opp.

 Selv om for eksempel håndball har et tyngdepunkt i Europa, må det være et satsingsområdet å nå ut til hele fargepaletten.

Bakgrunnen eller hudfarge skal selvsagt ikke brukes mot utøvere som Karsten Warholm, Jakob Ingebrigtsen, Anders Mol/Christian Sørum, Kjetil Borch, Herman Tomasgaard, Eivind Henriksen og Kristian Blummenfelt, kvinnelandslaget i håndball og fotball, Olaf Tufte, Stig-André Berge, Kristoffer Brun eller Are Strandli.

Men det er unektelig noe fint med mer spennvidde blant OL-medaljører.

 At Grace Bullen og Solfrid Koanda føyer seg inn i medaljerekken slik vi nå ser, er forhåpentligvis bare starten på noe mer.

Foto: PUNIT PARANJPE / AFP / NTB

 Også de to utøvernes personlige reise gjør dem unektelig inspirerende, fordi det sier noe om kraften i dedikasjon og oppofrelse. For Bullen har også jobben som ambassadør for prosjektet «Like muligheter» gjort den samfunnsmessige betydningen enda større. 

Årsaken til at hvite menn har vært så dominerende over tid, er det ikke lett å si noe sikkert om. Men det er en vedvarende utfordring også på idrettsledersiden å øke mangfoldet. Det må gjøres mer for å rekruttere fra minoritetsmiljøer. Dette er diskutert mange ganger i NIF-systemet, men det er ikke bare å trykke på en knapp.

Heldigvis er det utvikling i riktig retning langs flere akser. Vi ser en bedring i kjønnsbalansen på ledersiden, selv om det er et stykke til mål. Vi har fått en kvinnelig idrettspresident som kom til landet som flyktning fra Irak.

Og nå har vi to individuelle OL-medaljører som verken er menn eller blendahvite.

Slikt vokser norsk idrett på.

Les også

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. PS! Som en del av et redaksjonelt samarbeid med Warner Bros. opplyser VG i alle OL-saker at man kan se alt av OL på strømmetjenesten Max.