De olympiske hageleker

«Nappe hale» er som kjent en lek for alle fra barnehagenivå og oppover. Alle får tøybånd man fester i shortsen, og så er det om å gjøre å ta båndene til de andre.

Altså «sisten» med en slags fysiske trofeer. Om fire år kan man vinne OL-gull i noe som minner om dette. «Flag football» heter det egentlig.

Det er en selskapelig form for rugby, hvor man skal ta båndet til fra shortsen til motstanderne i stedet for å gjøre noe så barbarisk som å takle dem.

Dette er OL i vår tid. Som mer og mer minner om hageleker.

Og hvor tradisjonalistene får grimaser som får dem til å minne om OL-maskoten i Paris – for alle som brukte 16 OL-dager på å prøve å tolke hva slags rød skapning dette egentlig var.

Men etter de bejublede lekene i den franske hovedstad, er det færre og færre som vil stoppe utviklingen.

Jeg har blitt en av dem. Meget motvillig.

Alle gode ting er tre-mot tre

Den ansvarlige er en mann som heter Jørund Wessel Carlsen. For uinnvidde var han NRKs redaksjonelle sjef i Paris. Og den som sender medarbeidere ut på oppdrag. Inkludert normalt lite lydhøre sportskommentatorer.

Da jeg gledet meg til en varm mandagskveld på Stade de France ringte denne Carlsen meg.

«Du vet det er finale i 3-3-basket i kveld? Ikke? Kan du ikke dra og se hva du synes?».

3-3-basket er av typen OL-øvelser jeg har oppfattet som rene konstruksjoner fra IOC – rett og slett for å skulle appellere til et yngre publikum.

Som jeg i utgangspunktet synes er en uting. Skal man fascinere unge, så kan man gjøre det gjennom reelle sporter.

Basketball finnes. Og fascinerer både meg og noen milliarder andre. Da trenger man ikke dele banen i to.

«Reelle» kan vel her leses som «tradisjonelle», begynner jeg å innse. Men noen tradisjoner er verdt å kjempe for. Kanskje.

Det gigantiske OL-produktet har uansett problemer med å nå gjennom til de unge, rastløse og hippe. Da må man tenke nytt.

Inn kommer derfor breaking, surfing, klatring, kiting, rullebrett, BMX – og 3-3-basket.

For de av dere som mot formodning ikke har opparbeidet et nært forhold til denne olympiske sporten, er det i praksis en halv basketballbane, der man spiller, ja, tre mot tre på én kurv – og bytter på å angripe. Ett poeng for hver treff. Kampene varer ti minutter. Først til 21 eller flest poeng ved full tid vinner.

Tett, raskt og veldig forståelig. Og veldig tilgjengelig. Den tradisjonelle gatebasketen satt i et slags system.

Men heller ikke mer. Lek, moro, trening – ikke OL. Absolutt ikke OL.

Men så sender altså denne Carlsen meg til ærverdige Place de la Concorde.

I giljotinens fotspor

Mens jeg i min motvillighet smilte av at plassen i sin tid var arena for noen av fransk histories mest berømte giljotineringer. Inkludert, Marie Antoinette, Robespierre og kong Ludvig den 16.

Men tradisjonalisten ble snart taus. For hele plassen var omgjort til den ultimate fritidsklubb. Med arenaer for rullebrett og BMX tett ved 3-3-arenaen. Og et hav av smilende mennesker i parken midt mellom dem. Og en stemning som kun var til å bli glad av.

Inne på 3-3-basketarenaen kokte det like mye som det gjorde på alle andre tilsvarende i Paris. Med bratte tribuner, fullsatt til randen, ned i den intime banen. Særlig da man kom til finalen, der Frankrike møtte Nederland. Med hysterisk jubel for hvert poeng. Selv IOC-presidenten på aller innerste bane virket som om kom seg litt lenger frem på stolsetet.

Det hele endte i all ballsports mest nervepirrende klimaks, ekstraomganger. Nederland vant. Men publikum fortsatte å juble.

Og jeg merket jeg var altfor engasjert.

Den helt lettfattelige spenningen ga et umiddelbart kick.

Og en følelse av å ha opplevd en slags idrettshistorisk begivenhet. I noe jeg få timer før ikke kunne finne en bedre betegnelse på en «tull».

Tre mot tre i basket.

Og så fortsatte det.

En voksen mann og en and

Rullebrett ga nye helter. I britiske Andy Macdonald, fordi han er 51 år og ga håp for alle som sliter med å bli trodd på at vi fortsatt er 29. Selv i en av disse idrettene vi aldri har hatt et forhold til.

Og i den andre enden av skalaen Arisa Trew, født i 2010, som sjarmerte alle i gullintervjuet etter en enestående konkurranse i parkutgaven på brettet, der hun fortalte at foreldrene hadde lovet henne en and i premie hvis hun tok medalje, fordi det var for mye styr med en hund eller en katt.

OL for nye generasjoner. Inkludert undertegnede.

For jeg merket jeg var på vei til å bli for ukritisk, for positiv.

En voksen, noenlunde ansvarlig mann.

Til alt av hageleker som plutselig hadde forandret OL til noe jeg ikke lenger kjente helt igjen.

Historiens opprinnelige hageleker

Men også i slike stunder har OL i Paris terapi-tilbud som ingen andre kan matche. Nemlig de opprinnelige hageleker. Nærmere bestemt i Versailles.

I den overdådige parken rundt Ludvig den 14.s residens vest for Paris gikk OL-konkurransene i hestesport av stabelen. Og igjen ble omgivelsene nødvendigvis en attraksjon i seg selv.

I den grad at man følte en ekstra grad av ærverdighet i hver bevegelse fra hest og rytter på den spektakulære arenaen.

Og ga tilbake følelsen av at historien med veldig stor H er essensen i vår fascinasjon for de olympiske leker.

Men det skulle ikke vare. For allerede på toget tilbake fra den friske hageluft i solkongens nærhet, innså jeg at mye av min og veldig mange andres gjenfødte glede over OL som fenomen og folkefest ikke ligger i Versailles, hvor fascinerende slottet enn er.

Eller i moderne femkamp. Som tross navnet er det minst moderne OL i øyeblikket har å by på.

Hesteøvelsene som sådan er også i fare for å forsvinne ut av OL i nær fremtid, blant annet av dyrevernshensyn, rettferdig eller ei.

Californication

Og når vi etter Paralympics skal legge Paris i den olympiske minnebanken, kan vi samtidig begynne å telle ned til lekene i Los Angeles, som skal gi oss helt andre opplevelser enn slike som gjennomrustne Red Hot Chili Peppers ga oss fra stranda i California under avslutningsseremonien.

Breakingens gjesteopptreden er over. Så ingen flere b-girls eller b-boys på OL-grafikken inntil videre. Det samme gjelder kanskje boksingen.

I stedet blir det lacrosse, cricket, baseball, softball og, ja, flag football.

Eller slåball og nappe hale. Og gatebasket. I OL i hageleker.

Og jeg hater å innrømme det, men jeg gleder meg. Selv om en OL-variant av American Ninja Warrior egentlig også burde hatt sin plass i dette, uten noen gang å bli foreslått.

Min nye favorittgreie, 3-3-basket, foregår ellers i Staples Center, som det tidligere het. I dag er det tidsriktig nok navnesponset av et kryptoselskap. Men uansett navn vil de 20.000 tilskuerplassene garantert være fylt på hver eneste konkurransedag.

Det er bare å glede seg.

Det blir også en ekstraøvelse for arrangørene i Los Angeles, nemlig i transport. Borgermester Karen Bass har nemlig lovet helt bilfrie leker. I en by helt avhengig av biler.

Hele Los Angeles blir en eneste stor hage.

Det er bare å la lekene begynne.