For vår del får vi ta det som kommer etter valgene til EU-parlamentet i juni. Vi har jo valgt ikke å ha innflytelse.
torsdag 30. mai kl. 12:236. juni åpner valget til Europaparlamentet for perioden 2024–2029. Hvordan ser verden ut i 2029? Hvordan ser EU ut?
Det vet vi ikke.
Det vi vet er at da forrige valg ble holdt, i 2019, så verden ganske annerledes ut enn den gjør nå. Klimakrisen befant seg høyt på dagsorden, men ingen visste at koronaviruset skulle dukke opp i desember samme år.
Selv om det var fem år siden Russland annekterte Krim, var det ingen som forestilte seg at Russland ville invadere Ukraina to år senere. De som ble valgt i 2019, møtte altså en virkelighet de knapt var forberedt på.
Likevel, EU har kommet styrket ut av de krisene. Det man fryktet skulle være et handlingslammet EU, viste seg å være handlekraftig.
Den nest største budsjettposten på EU-budsjettet, etter landbruket, er overføringer til tilbakeliggende land og regioner.
Hvordan dette ville slått ut for eksempel for Nord-Norge, vet vi ikke. Det vi vet er at det har ført til en historisk oppblomstring i Nord-Sverige, i tillegg til, altså, økonomisk utjevning i resten av Europa.
Jeg er enig med dem som måtte mene at dette ligner lite på det markedsliberalistiske helvete den norske neisiden pleier å snakke om. Strengt tatt minner det jo mer om god, gammel sosialdemokratisk utjevningspolitikk.
De autoritære kreftene er på fremmarsj i verden. Bare litt over åtte prosent av oss bor i fullverdige demokratier, ifølge demokrati-indeksen fra The Economist Intellegence Unit fra 2021.
Hvordan tallet er etter fire eventuelle nye år med Trump i USA, er det ingen av oss som vet.
I denne verden, med et vaklende USA, et aggressivt Russland og et ekspanderende, autoritært Kina, er EU, med alle sine mangler, en garantist for demokrati, menneskerettigheter og rettsstat.
Les også: Når demokratiet trolles
Men de autoritære kreftene vokser også i Europa. Det man frykter nå er at de høyreradikale partiene, som Le Pens i Frankrike og AfD i Tyskland, sikter seg inn på en slags europeisk Tidö-avtale etter modell av Sverige, der Sverigedemokraterna har sikret seg mer enn en hånd på rattet i den borgerlige regjeringen, selv om de ikke sitter i den.
I så fall kan det bety et farvel til EU som en progressiv kraft for eksempel i klimapolitikken. Muligens vil EU også krakelere i sin støtte til Ukraina.
Det er heldigvis lite sannsynlig. Samlet vil etter alt å dømme sosialdemokrater og den radikale venstresiden, de grønne og den moderate høyresiden ha et solid flertall.
Problemet kan oppstå om krefter i på den moderate høyresiden åpner for samarbeid med de høyreradikale. For min del både håper og tror jeg at det ikke skjer.
Likevel, det illustrerer at EU ikke er én ting: EU er en politisk arena der ulike politiske retninger kjemper om veien Europa skal ta.
Hvordan møte klimaproblemene? Hvordan stå opp mot de autoritære kreftene og sikre demokrati og menneskerettigheter? Hvordan møte det aggressive Russland som truer de demokratiske kreftene, ikke bare i Ukraina, men i land som Moldova og Georgia?
I sistnevnte land har det den siste tiden vært massive pro-EU-demonstrasjoner i protest mot innføringen av autoritære lover.
Les også: Demokratier dør ikke av seg selv
Og vi? Vi har en statsminister som ikke vil ha en EU-debatt. Vi har et regjeringsparti som utformer mandatet til og setter sammen et eget utvalg som skal utrede alternativer til EØS-avtalen, men da utvalget konkluderer med at det ikke finnes noen gode alternativer, får det ingen følger for regjeringspartiets standpunkt.
Og vi har en venstreside som ikke har tenkt én ny tanke om EU siden 1994, på tross av at både EU og verden ser helt annerledes ut. Og ute på høyreflanken er også Frp imot medlemskap.
Uansett kan vi glede oss over nedenstående bilde med oppfordringen «Use your vote», for selv om den av innenrikspolitiske grunner dessverre ikke omfatter VÅR stemme, omfatter den stemmene til innbyggerne i 27 andre europeiske land som sammen kan være med og forme Europas fremtid.
For vår del får vi ta den som den kommer, vi har tross alt valgt ikke å ha innflytelse.