Bredde skaper topp

4 months ago 33


Bilde av Erik Hoftun Erik Hoftun

Sportssjef i Norsk Toppfotball

«Ja!» ropte Sverre og veivet med armene. Bjørn Kyrre hadde allerede sett både Sverre og rommet han hadde foran seg og slo en strøken vristpasning. Sverre kontrollerte ballen silkemykt med innsiden av venstrefoten før han slo den inn foran mål. Lars hadde kommet fra dypet av banen og akkurat tidsnok til å time opphoppet perfekt og dunket ballen i det nettløse målet med pannebrasken.

Dette kunne vært hvilken som helst dag under oppveksten min i den lille bygda Kyrksæterøra, ti mil og et par langpasninger sørvest for Trondheim. Jeg og kompisene tilbragte ettermiddagene på en av de to grusbanene i nærområdet og spilte fotball fra skoledagens slutt til solen gikk ned. Under store mesterskap, som for eksempel VM i Italia i 1982, var vi så fulle av inspirasjon at foreldrene våre måtte komme å dra oss hjem, til tross for at det var en god stund siden mørket hadde slukt både oss og ballen. Vi var brasser, engelskmenn og tyskere. Italienere, argentinere og spanjoler. Sverre hadde en fantastisk venstrefot og var vår egen Eder. Bjørn Kyrre med sin strålende teknikk og den presise skuddfoten var Zico, og gutten som kom fra dypet var høy og elegant, med et hovmesterblikk som gav ham tilnavnet Socrates. Og hvem var jeg? VM-laget til Brasil i ‘82 var et offensivt fyrverkeri, men lakk som en sil defensivt. Jeg måtte se til andre nasjoner, og fant mitt alias hos Italia: Gaetano Scirea. En diamant av en midtstopper.

Italia-laget fra VM i 1978. Gaetano Scirea er nummer tre fra høyre på nederste rad. Foto: Scanpix / AFP / NTB

Da jeg vokste opp var leken og aktiviteten på løkka minst like viktig som de to-tre øktene med laget gjennom uka. Vi delte inn i lag og spilte kamper. Og alle var med. Om våren, sommeren og høsten på harde og humpete grusbaner, på små gressløkker eller i hagen hos foreldrene til Håvard (som hadde en gressplen selv banemesteren på Lerkendal ville anerkjent). Om vinteren spilte vi i nedtråkket dypsnø på de samme flatene. De fleste, om ikke alle, spillerne jeg spilte med og mot både nasjonalt og internasjonalt gikk den samme veien som meg.

Dette var før toppklubbene i det hele tatt visste hva et akademi var, og lenge før NFFs landslagsskole var etablert.

Nå er det mindre uorganisert aktivitet på små og store baner, og på enkelte steder er den helt fraværende. I dag får ikke de mest talentfulle og dedikerte guttene og jentene muligheten til å spille utallige kamper på løkka slik jeg selv gjorde. I dag er ikke alle med, faktisk nesten ingen.

Når jeg passerer kunstgressbaner i dag ser jeg sjelden unger boltre seg hvis det ikke er organisert trening, de få løkkene som fortsatt finnes er stort sett grodd igjen og ballbingene står ofte tomme. Noe trening kan gjøres på egenhånd, men langt fra alt. Fotball er og forblir et lagspill. 

Som Nils Arne Eggen en gang sa: «Asså, i fotbaill bli du itj go alein»

Erik Hoftun (t.h) og Kåre Ingebrigtsen (t.v) hjemme hos Nils Arne Eggen i Orkdal i mai, 2018. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Kampen stiller alle spørsmål og gir alle svar. Det er i møtet med med- og motspillere man prøver og feiler, lykkes og mislykkes. Taktisk klokskap, effektiv teknikk, fysikk og mentale ferdigheter utvikles nesten uten unntak i samspill med andre. På løkka, og på trening med laget man er en del av.

Ønsket om mer trening virker også til å være en av grunnene til at ulike private initiativ har dukket opp. Ivrige barn, ungdommer og deres foreldre har sett behovet for et tilbud i tillegg til. En erstatning for de uteblitte kampene på løkka, og et supplement til treningen i egen klubb. Et tilbud som har bidratt til at spillere som Oscar Bobb og Sverre Nypan er der de er i dag.

Når jeg leser om det helkommersielle fulltidsakademiet Team Next Norway (TNN), somtilbyr unger ned i åtteårsalderen et tilbud som erstatter all aktivitet i regi av klubb, krets og landslag blir jeg både frustrert og oppgitt. TNN etablerer ikke et tilbud i tillegg til. De etablerer et tilbud i stedet for.  Målet er at er at spillerne i TNN skal signere proffkontrakt med klubb når de blir 15 år. «Enten med klubber i Obos-ligaen eller Eliteserien. Eller så går de ut av landet», sier lederen for TNN.

John Ole Dybdal, gründer og leder i Team Next Norway (TNN) Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Jeg mistenker at planen er det siste, noe som betyr at disse spillerne ikke legger igjen en eneste krone til norsk fotball. På utsiden av alt og alle. Sånn kan vi ikke ha det i norsk fotball, og sammen med NFF og politikerne må vi i Norsk Toppfotball finne ut av hvordan vi – og klubbene vi representerer - kan bidra til å motvirke dette.

Skal A-landslagene ha håp om å kvalifisere seg til mesterskap, og våre toppklubber være konkurransedyktige i Europa, må vi gi talentene våre et godt nok tilbud. Vi ønsker også at de beste blir så gode at de etter hvert selges til større europeiske klubber for å utvikle seg videre. Forskjellen er bare at vi i Norsk Toppfotball mener at pengene fra salget må gå tilbake til klubbene, både bredde og topp, der midlene kan investeres i ytterligere spillerutvikling og enda bedre fasiliteter.

La det ikke være noe tvil: I Norge skaper bredde topp og topp skaper bredde. Samspillet mellom breddeklubbene, NFF ved fotballkretsene og landslagsskolen og toppklubbenes akademier er helt avgjørende for at talentene skal få blomstre. Siden NTF etablerte og innførte Akademiklassifiseringen tilbake i 2017 (utvikling, kvalitetssikring og rangering av toppklubbenes akademier) er tilbudet for unge spillere i toppklubbene kommet på et høyt nivå. I all læring og utvikling er det viktig å ha høyest mulig kvalitet på skolering og utdanning, og på et tidspunkt er det helt avgjørende at toppklubbene gjennom sine ressurser og kompetanse både får og tar ansvaret for utdanningen. De beste og de ivrigste må få et tilbud som gjenspeiler både ferdigheter og interesse.

Gjennom flere artikler har VG satt fokus på forskjellene i fotball-Oslo. Øst mot vest. Fattig mot rik. Uttrykket «like barn leker best» er heldigvis ikke gjeldende i fotballen. Her skal det være plass til alle, uavhengig av kjønn, sosioøkonomisk, geografisk og kulturell bakgrunn. Vår drøm er at flest mulig tilbud, også det å være en del av en toppklubbs akademi, skal være gratis. Vi ønsker ikke en situasjon hvor det er foreldrenes lommebok som avgjør om barna får muligheten til å bli toppspiller eller ikke.

Fremtiden for norsk fotball er heldigvis lys. Vi har to av verdens beste spillere i Ødegaard og Haaland, flere unge, spennende spillere er på vei til å ta det siste steget og Bodø/Glimt og Molde gjør oss stolte med gode, stabile prestasjoner i Europa. Mye takket være alle de tusenvis frivillige foreldretrenere i breddeklubbene, men også takket være NFF/ kretsene og toppklubbene. Men vi vil verken ha eller trenger aktører som TNN som motarbeider alt det som vi andre prøver å bygge opp, med en holdning der jeg-et er viktigere enn vi-et. Likevel skal vi ikke la oss skremme av dem, men heller bruke alt det de representerer som motivasjon til å bli enda bedre selv. Gjennom at NFF og toppklubbene fortsetter å gjødsle alle de små trærne som utgjør bredden med all sin kompetanse og kvalitetstiltak slik at trærne vokser seg store og sterke. Alle barn og unge har aller best av å være en del av en klubb, et lag og et felleskap der vi-et er viktigere enn jeg-et.

Det er det norsk fotball står for. Fotball for alle.

– Jeg må hjem, sa plutselig Sverre og tok ballen under armen.

- Holder på å sulte i hjel.

Det var Sverre sin ball vi brukte denne dagen så da var det bare rett og rimelig at hans mage også avsluttet dagens aktivitet. Like greit egentlig. Kvelden var allerede langt inn i skumringstimen og det var uansett ikke lenge til foreldrene våre ville dukke opp i skyggene fra gatelysene. Ved krysset der våre veier skiltes for denne gang vinket vi ha det til hverandre.

– Sees i morgen, sa vi omtrent i kor og lo høyt.

Sverre, Bjørn Kyrre, Lars og jeg. Eder, Zico, Socrates og Scirea.

Jeg løp de siste meterne hjem. Svett, skitten, lykkelig. Og veldig sulten. På mer fotball sammen med kompisene.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article