Kortversjonen
- Demokratene står overfor et dilemma med Joe Biden som kandidat i det kommende presidentvalget i november.
- Nære medarbeidere og politikere har uttrykt bekymring for Bidens helse og prestasjoner etter en katastrofal debatt med Donald Trump i forrige uke.
- Biden skal ha vurdert å trekke seg, ifølge New York Times. Bidens talspersoner bestrider dette.
- Demokratenes landsmøte avholdes i Chicago fra 19. til 22. august. Der skal partiets kandidater offisielt nomineres.
Trekker han seg frivillig? Kan han presses ut?
Eller rir han stormen av, i pakt med den historien han alltid har fortalt om seg selv, at gode, gamle Joe alltid reiser seg igjen og går på med krum hals etter hvert slag livet har gitt ham?
En snau uke med spekulasjoner etter hans katastrofale debatt, hvor han ifølge eget utsagn var i ferd med å sovne på scenen, så det ut til at han gikk for det tredje alternativet.
«La mediene bråke og spekulere så mye de vil, Joe Biden lar seg ikke knekke av én dårlig tv-debatt.»
Men så kom saken i New York Times onsdag ettermiddag om at han skal ha luftet muligheten for å trekke seg med en nær alliert.
Og selv om det Hvite Hus benekter påstanden og hevder de ikke «fikk nok tid» til å svare på påstanden, øker dette presset.
Hvor lang tid trenger du på å svare på et ja/nei spørsmål dersom situasjonen er klar?
Spørsmålet er om det er mulig? Er det noen vits i?
Trump og Biden har ligget likt på meningsmålingene, men Trump ledet i alle de viktige vippestatene.
Rekker man å restarte hele dette kjempemaskineriet fra demokratisk hold og lansere en ny kandidat på landsmøtet i Chicago halvannen måned?
Vanligvis lanserer kandidatene seg halvannet år før landsmøtene. Så bruker de de nesten atten månedene på å reise rundt for å overbevise velgere og landsmøtedelegater og – ikke minst – samle inn penger.
Biden kan teoretisk sett trekke seg, og be delegater og donorer støtte den kandidaten han peker på.
Vil partiet gå med på det?
Kamala Harris har vært en nesten usynlig og ganske upopulær visepresident.
Noen vil ha Michiganguvernør Gretchen Whitmer. Andre vil ha hennes California-kollega Gavin Newsom.
Men det vil heller ikke kunne skje uten opprivende indre strid.
Å tilsidesette den første kvinnelige, svarte visepresidentkandidaten er ingen enkel sak for Det demokratiske partiet.
Spesielt ikke med så kort tidsfrist.
Det har aldri skjedd før at et av partiene har skiftet ut presidentkandidaten mindre enn et halvt år før valget.
Det nærmeste vi kommer er da Lyndon B. Johnson trakk sitt kandidatur på tampen av mars 1968 drøyt sju måneder før valget.
Johnson pekte på sin visepresident Hubert Humphrey, som tapte mot utfordreren Richard Nixon i november, fire år etter at Demokratene hadde vunnet 44 av 50 stater.
Så dette er partiets dilemma fra helvete:
Gå til valg med en sterkt svekket president med stor sannsynlighet for å tape valget. Eller prøve å bygge en ny kandidat på rekordtid som med stor sannsynlighet vil tape valget.
Hva tenker du?Bør Biden trekke seg? aJa, det bør hanbNeida, han klarer fire år tilcJeg vet sannelig ikkeDe neste timene og døgnene vil være avgjørende.
Onsdag kveld norsk tid skal Biden og Harris ha møte med landets guvernører, hvorav mange også står på gjenvalg. Før helgen har han lovet et sjeldent, eksklusivt intervju til ABC, hvor han vil bli stilt en rekke harde spørsmål.
Den eneste som kan omforme situasjonen til et glimt av en mulighet, er Biden selv.
Han kan skylde på helse og alder, si at han nå har reddet USA fra Trump i første omgang, og at nå må yngre krefter overta.
Så må han selv utpeke sin kronprins eller kronprinsesse. Og her kan han ikke bomme. Partiet må godkjenne dette uten kamp.
Det finnes et ørlite håp, en florlett drøm av en sjanse for at dette kan generere nok begeistring, mulighet, spenning og dynamikk til å vippe vippestatene i riktig retning.
Det vil være en stor sjanse å ta.
En svekket Biden kan likevel vise seg å være en sterkere kandidat enn en kandidat de amerikanske velgerne så lang knapt kjenner. Og det finnes ingen sølvmedalje i denne konkurransen.
Slik det ser ut nå er begge strategiene tapsstrategier. Men politikken er et av de få stedene hvor mirakler fortsatt kan oppstå, en gang hvert jubelår.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.