Basepolitikkens nekrolog bør ikke skrives ennå

<-IDA MARIA OMA

førsteamanuensis, Senter for sikkerhetspolitikk, Institutt for forsvarsstudier/FHS

Anders Romarheim går «nekrologisk» til verks i VG om basepolitikken. Han mener å vite at dens «strategiske effekt er fordums» og hevder at dens strategiske rasjonale er utspilt.

Også tidligere har VG viet spalteplass til hans påstand om at basepolitikken bør avgå ved døden.

Men tekstene bærer mer preg av språklige floskler enn forskningsbasert analyse.

Det ville i sannhet vært imponerende dersom noen hadde løst floken med sikker vurdering av den strategiske – i praksis psykologiske – effekten av basepolitikken i Moskva.

Da er det mer edruelig å lande på at Putin-regimets utenrikspolitikk og brutale krigføring mot Ukraina er tungtveiende grunner til å legge økt vekt på avskrekking; for avskrekking som hovedstrategi i norsk sikkerhetspolitikk; og for å styrke det militære forsvaret.

Og siden basepolitikken er et sikkerhetspolitisk verktøy og ikke et mål i seg selv, er det betimelig å vurdere om den fortsatt er relevant i en betraktelig forverret sikkerhetssituasjon.

En slik vurdering må lodde dypere enn at sikkerhetssituasjonen er verre enn «tidligere» i nyere tid, gitt at basepolitikken ble utmeislet under den kalde krigen.

Les også: ANDERS ROMARHEIM: Vi lyser fred over basepolitikkens minne

Vurderingen må også lodde dypere enn at flere nordeuropeiske land, og særlig Finland og Sverige tenker nytt, selv om en annen av de norske restriksjonene – retningslinjer for alliert aktivitet lengst nord og øst – er satt under press.

Det er heller ikke et overbevisende argument å si at basepolitikken er såpass «uthulet» at den uansett er uten betydning.

Selv i dagens situasjon er det langt fra opplagt at basepolitikkens strategiske rasjonale er utspilt.

Baseerklæringen av 1949 stadfestet at Norge ikke ville forplikte seg til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter «så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».

Selv om dette kan ha svekket avskrekkingen som sådan, er det ikke gitt at «mer avskrekking» ville gitt «mer sikkerhet». Med baseerklæringen ga Norge dessuten seg selv et handlingsrom og et strategisk kort på hånden.

Norske myndigheter har så langt valgt å snevre inn selve fortolkningen av basepolitikken – gjennom presiseringer i 1951 og 1977, samt praksis både under og etter den kalde krigen.

Militære anlegg, forhåndslagre og alliert trening og øving på norsk jord – om så med nær kontinuerlig tilstedeværelse av «stridende» styrker over en periode – er tolket til å være innenfor.

Hvorvidt dette kan karakteriseres som en «uthuling» har begrenset relevans i en sikkerhetspolitisk sammenheng.

Tegning: Roar Hagen / VG

Det sikkerhetspolitisk mer relevante er at norske myndigheter står fritt til å tolke politikken og endre praksis, og at basepolitikken så langt har gitt stort handlingsrom.

Samtidig har det viktigste hensynet vært at allierte styrker skal kunne komme Norge til unnsetning i krise og krig.

Parallelt med justeringer for dette hensynet, har det politisk kunnet argumenteres for en bestandig og intakt kjerne i form av fravær av permanente allierte stridende styrker på norsk territorium.

Ei heller tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA, herunder etablering av 12 amerikanske «omforente områder» i Norge, endrer dette. 

Basepolitikken har med dette helt frem til i dag gitt norske myndigheter det nødvendige handlingsrom i utforming av avskrekkingen overfor naboen i øst.

Samtidig har den bidratt til å bevare nasjonal kontroll over den allierte aktiviteten på norsk jord. Dette er helt sentrale sikkerhetspolitiske hensyn. 

Selv om det kunne forutsettes 100 prosent fiendtlighet i Moskva, finnes det en fornuftig grense for avskrekking, for å unngå å provosere frem det man vil unngå.

Ingen vet akkurat hvor den grensen går, og kanskje ville oppheving av basepolitikken medført få om noen konsekvenser.

Å oppheve en politikk som har inngått i et vellykket sikkerhetspolitisk opplegg selv i anspente tider, bør imidlertid gjøres med varsomhet, spesielt tatt i betraktning Norges beliggenhet nær Russlands strategiske styrker på Kola. 

«Beroligelse» i form av betingede trusler utgjør en integrert del av en gjennomtenkt strategi for avskrekking.

Les også: VG MENER: D-dagen er en påminnelse

Den norske basepolitikken utgjør nettopp en slik betinget trussel: Den opprettholdes «så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».

Russland er vel kjent med dette strategiske kortet, og det er gode grunner til ikke å kaste det på bordet før situasjonen tilspisser seg mer direkte for Norge.

Bordet fanger, og hva ville utfallet vært hvis Norge brukte kortet i dag?

Selv om Norge offisielt hadde åpnet for permanent nærvær av allierte kampstyrker på norsk jord, ville det mest sannsynlig ikke resultert i praktiske tiltak.

USAs uttalte intensjoner for «omforente områder» i Norden tilsier en annen tilnærming.

Å skrote basepolitikken i sin helhet nå ville med andre ord neppe resultere i annet enn at Russland fikk et påskudd for å stramme til overfor Norge.

Dersom et «permanent» amerikansk nærvær faktisk hadde kommet på plass, er det heller ikke vanskelig å tenke seg de negative konsekvensene hvis dette raskt ble trukket tilbake for eksempel etter et presidentvalg.

Norge kan når som helst gjeninnføre basepolitikken dersom man angrer, påstår Romarheim.

Men først må den i så fall oppgis, og dette innebærer en betydelig risiko, reduserer det norske handlingsrommet og norsk kontroll med alliert aktivitet.

Det er trolig langt mer virkningsfullt å spare dette kortet på hånden som en kjent, men foreløpig lavmælt trussel som kan aktiveres dersom Norge mer direkte skulle bli truet.