Åpenhet er en god investering

Nye krav til bærekraftsrapportering kan bli et viktig verktøy, men det haster med å gi selskapene kjøreregler som hindrer grønnvasking.

Regjeringen har foreslått hvordan EU-regelverket for bærekraftsrapportering skal innføres for om lag 1200 offentlige og private selskaper i Norge. Formålet er en mer bærekraftig økonomi, i tråd med EUs grønne giv og FNs bærekraftsmål.

Klima- og naturrisikorapportering utgjør en sentral del. Selskapene må nå vurdere hvordan deres virksomhet påvirker klima og natur, – og omvendt.

Nå er det etterprøvbare fakta og data som gjelder. Offentlige data og forskningsmetoder for klima og natur skal brukes i selskapers beslutninger, noe som er nødvendig om klima- og naturkrisene skal løses.

Bakteppet er alvorlig: World Economic Forum (WEF) påpeker at det neste tiåret vil være preget av miljø- og samfunnskriser, drevet av underliggende geopolitiske og økonomiske trender.

Naturtap, økosystemkollaps og overforbruk av naturressurser er eksempler på noen av de største truslene, og er den globale risikoen som raskest vil forverre seg det neste tiåret.

Forumet mener at kombinasjonen av klima- og miljøutfordringer og samfunnsøkonomiske drivere vil «utgjøre en farlig blanding».

De anslår at halvparten av den globale verdiskapningen er avhengig av natur, helt eller delvis, og økosystemkollaps vil derfor ha enorme økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser. Vi kan forvente økt konflikt om arealer.

Hensynet til økosystemer skal balanseres mot behovet for utbygging av fornybar energi og utbygging til andre samfunnstjenlige formål.

Vi mennesker forsyner oss av natur i et forrykende tempo. Det internasjonale ressurspanelet (IRP) peker på at forbruket av naturressurser henger tett sammen med klimaendringer og tap av biologisk mangfold, og presset på naturressurser vil fortsette å øke.

Derfor er det avgjørende med en rask overgang til et bærekraftig ressursforbruk for å løse miljø- og klimautfordringene.

Det europeiske miljøbyrået (EEA) har identifisert de 36 viktigste klimarisikofaktorene for Europa. Flere av de kritiske faktorene er relatert til bevaring av økosystemer og beskyttelse av mennesker mot ekstreme værhendelser som hete, flom og skogbrann.

Klimautvalget 2050, som la fram sine anbefalinger til den norske regjeringen i 2023, etterlyser en kraftig omlegging – på tvers av sektorer – av klimapolitikken for å lykkes med et lavutslippssamfunn.

Fordi omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve knappe ressurser (som kraft, arealer, naturressurser, arbeidskraft og kompetanse), må ressursbruken i ulike sektorer veies opp mot hverandre og all økonomisk aktivitet må skje innenfor de rammene naturen setter.

En åpen og helhetlig rapportering av hvordan næringslivet påvirker og påvirkes av natur og klima i inn- og utland, er et avgjørende skritt for å løse de store utfordringene vi allerede står oppe i.

Store og små selskaper etterspør kunnskap om hvordan rapportering for klima- og naturrisiko kan gjøres, og hvordan de kan vurderes i sammenheng. De trenger både kunnskap om dataene og hvordan de kan brukes, og en god forståelse av global og nasjonal politikk og rammeverk for å kunne vurdere overgangsrisiko.

For å sikre legitimitet og unngå grønnvasking, må det være åpenhet om dataene og metodene selskapene bruker til rapportering. Metodene bør i størst mulig grad være forskningsbaserte og etterprøvbare.

Åpenhet rundt rapportering og data vil gi et nødvendig grunnlag for forbrukere, investorer og staten til å kunne gjøre klima- og miljøvennlige valg og investeringer. Dermed vil kravene på sikt bidra til en mer bærekraftig økonomi, der kapitalstrømmene går mot reelt grønne investeringer og med redusert økonomisk risiko.

Videre må det være mulig for resten av samfunnet å sammenlikne dataene som selskapene rapporterer på. Derfor må myndighetene utvikle veiledere, retningslinjer og rammeverk for rapporteringen for at den skal gi ønsket effekt.

Dessuten må alle snakke samme språk: Det et behov for en felles begrepsbruk og -forståelse på tvers av sektorer, som knyttes til globale og nasjonale rammeverk, avtaler og mål.

Regjeringen må sikre en god koordinering av miljø- dataportaler som inneholder tilgang til, og veiledning om, hvilke data som kan brukes og hvordan. Uten veiledning om begrepsbruk, data og metoder risikerer vi at det utvikles ulike tilnærminger av varierende kvalitet.

Nye rapporteringskrav kan være både tid- og arbeidskrevende. Men uten åpenhet om risikofaktorer, får vi heller ikke endret utviklingen. Det vil koste samfunnet dyrt. Det er tross alt bedre å være føre var.

Med de globale truslene vi nå står foran, er det dessverre ikke et alternativ å være etter snar.