Anmeldelse «Milliardærøya»: En merd for oss, en merd for deg

4 weeks ago 14

Stjernespekket oppdrettssåpe karikert som trøndersk fiskesuppe.

Tor Martin Bøe

onsdag 11. september kl. 15:00

«Milliardærøya»

Norsk dramakomedie i seks deler
Med: Trine Wiggen, Svein Roger Karlsen, Ragne Grande, Kåre Conradi, Hanne Skille Reitan, Tor Ivar Hagen, Vetle Røsten Granås, Nemi Storm, Oddgeir Thune, Benjamin Bakkeid, Manish Sharma, Elisabeth Matheson, Hallvard Holmen, Bjørn Sundquist m.fl.
Skapt og skrevet av: Anne Bjørnstad, Eilif Skodvin
Konseptuerende regissør: Marit Moum Aune
På Netflix fra torsdag 12. september

Nei, dette er ikke en ny realityserie som slår sammen «Love Island», «Vil du bli millionær» og Petter Stordalen. «Milliardærøya» er det siste prosjektet fra skaperne av blant annet «Lilyhammer» og «Beforeigners».

Denne gangen uvanlig sosialrealistisk. Fritt for gangstere i det norske innlandet og flyktninger fra fordums tider.

I den første Netflix-serien som noensinne er omtalt på fiskebransjenettstedet Intrafish skal vi til kjernefortellingen om det norskeste av det norske:

Fiskeoppdrett. Og trøndere.

To familier på den fiktive øya øya Brima kjemper om å bli den sterkeste lakseprodusenten.

Gjert Meyer (Svein Roger Karlsen) styrer Meyer Fjordbruk. Aldrende hissigpropp med forretningsmål basert på barnetro, overtro og patriarkalsk overformynderi. Samtidig sjarmerende ujålete og skvær.

Datteren Trine (Hanne Skille Reitan) er hjemmeværende med slagrammet mor (Elisabeth Matheson), mens hennes passe tafatte mann Eigil (Tor Ivar Hagen) prøver å få anerkjennelse som sin svigerfars sønn.

Julie Lange (Trine Wiggen) står i spissen for internasjonalt foroverlente Marlax. Går ingen steder uten snusboksbærer og fikser Rishi (Manish Sharma). Er kompromissløs, uredd og direkte. Men også opptatt av familien, bestående av trad. husbonden Torbjørn (Kåre Conradi), datter og bærekraftspådriver Amy (Ragne Grande), K-popentusiasten Hennie (Nemi Storm) og Jens Johan (Vetle Røsten Granås).

Sistnevnte med mulig Hollywoord-framtid og rød Ferrari. Førstnevnte er ganske lei av at mor skygger for solen.

Dette er bare et knippe av de karikerte karakterene som skal navigeres i løpet av disse seks episodene. Før den setter over i nærmest ekte forretningsstrategier og oppkjøpspolitikk.

Akkurat dét sliter serien til tider virkelig med.

Den lykkes bedre med å gjøre dette til den sterkeste reklamen for trøndersk selvstyring siden Trøndelag ble forent gjennom låten «Trønder». Både i skuespill og naturbilder, samt ved å inkludere Bjarne Brøndbo (ja, selveste).

I motsetning til mange andre kjendisbidrag i slike serier gjør DDE-vokalisten en virkelig god birolle, som vi dessverre får altfor lite av.

Nærmest samtlige skinner i sine store og mindre store roller.

Særlig Wiggen og Karlsen virker å stortrives som lokale småkonger med varierende grad av indre selvkontroll. Bjørn Sundquist gjør en slags parodi på seg selv, mens Axel Bøyums manager blir for dustete.

Historien er derimot altfor såpete syltynn, med sjekklisteavkrysning for både maktkamp, sabotasje, utroskap og ulike grader av svik. Disse seks episodene plasserer karakterene som brikker på brettet, men klarer ikke å virkelig bruke dem til noe.

De klarer ikke, som for eksempel «Succession», eller for den saks skyld «Vår tid er nå», å gjøre at man bryr seg nok om hva som skjer videre. Selv om stadig karikerte nikk til alle mulige familiesagaer med pengekamp og andre kamper er finurlige.

Siden lakseoppdrettere primært mister nattesøvnen av grunnrenteskatt og tilsvarende statlige inngrep, er det også overraskende å ikke se andre offentlige tjenestepersoner enn politi og ordfører.

Akkurat de dukker nok opp i en senere sesong. Det skal mer til enn en mellomfornøyd anmelder for at Netflix lar «Milliardærøya» virkelig falle i fisk.

Read Entire Article