Anmeldelse Coldplay - «Moon Music»: Av måneskinn gror det fint lite

NÅ MED ENDA STØRRE FØLELSER: Chris Martin og Coldplay har aldri følt så mye kjærlighet som på sitt tiende album. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Et ubetydelig steg for Coldplay. Et enda mindre sprang for kjærligheten.

• 

• Tor Martin Bøe

lørdag 5. oktober kl. 15:53

Album: Pop
Coldplay
«Moon Music»
(Parlophone/Warner)

Coldplays tiende album er imponerende. Imponerende kostbart.

«Moon Music», med Little Simz, Burna Boy og Ayra Starr på gjestelista, har det høyeste markedsføringsbudsjettet for en musikkutgivelse siden Michael Jacksons storhetstid.

Altså en økonomisk drivkraft man sjelden ser i dag.

Frontfigur Chris Martin har selv tonet omfanget ned og kalt albumet en hverdagslig sak som søker å formidle hvordan han har det hver morgen.

Spoiler: Det går ganske greit.

Mens verden som vi kjenner den er på sitt skjøreste på så mange måter at det er lettere å la være å telle, møter Martin morgensolen med frisk og opplagt optimistisk jubel over all skjønnheten og kjærligheten som finnes.

Man kan jo ikke annet enn å la seg imponere over denslags.

Ikke minst fordi kvintetten her tar for seg popmusikkens kjerneoppgave, altså å få oss alle til å glemme hverdagens bratte bakker.

Fanget i disse ti låtene kan man likevel ikke unngå inntrykket av at både høstmørke og vinterkulde er bedre enn denne repetitive naiviteten.

Forskjellen er ambienteuforiker Jon Hopkins. I sine instrumentale, Max Richter-aktige partier tilfører han stemninger som gir håp om noe nytt og mer interessant.

Før de ender i lettbent pianoklimpring og Chris Martin-undringer om å elske noen, om å elske noen enda mer, om å omfavne all slags vær og om å være et fjell.

Coldplay bruker metaforer selv de som ikke forstår et kvidder engelsk kan omfavne.

Der ligger selvsagt bandets egentlige underverk, og hemmeligheten bak deres gigantiske suksess, som gjør at de nettopp har landet tidenes mest innbringende turné. Alle kan forstå. Det er vanskelig å være uenig i at det er mer enn ordinært greit å ha venner og kjærlighet i livet. Alt er lov(e).

Spesielt når Martin parerer kritikken av nettopp slappe tekster med å omfavne popens internasjonale allsangvåpen, «la-la-la»-refrenget.

Som på første singel, den nærmest KI-genererte «feelslikeimfallinginlove» og ditto «Good Feelings». Samt det særdeles gode fjerdesporet «Jupiter», en låt i solid konkurranse med «Biutyful» om å være den sterkeste låten fra London-kvintetten de siste 7–8 årene.

Og selvsagt på klissete «All My Love», en latterlig forelsket hyllest til romantikken og kjærlighetens mirakel.

Så søt at man bør pusse tennene etter å ha hørt den. Så åpenbart en framtidig bryllups- og karaokeklassiker at Chris Martin like greit introduserte den til offentligheten, sånn passe inkognito, på en karaokebar i Las Vegas.

En åpenbaring - for alle som var der. På samme vis som Coldplays tiende album.

Sjelden har så mange gode krefter og ressurser gått med til å skape musikk med så mye følelser, men så lite varig innhold.