Albumanmeldelse Post Malone «F1 Trillion»: Hest Malone

Greit med gøy, men vel så mye høy når Post Malone tar turen til Nashville.

STETSON, MEN INGEN COWBOY: Austin Richard Post synger ikke raskere enn sin egen skygge på Foto: PROMO/UNIVERSAL

• 

• Tor Martin Bøe

mandag 19. august kl. 12:29

«F1 Trillion»

• ALBUM: COUNTRY
• Post Malone
• «F1 Trillion»
• (Republic/Universal)

Det var kanskje Ryan Vojtesak, som helst vil tiltales under det foroverlent psevdonymet Charlie Handsome, som startet det. Etter flere år som produsent for Post Malone, kunne han i 2022 CMA motta årets album som Morgan Wallens produsent.

Post Malone har hevdet at han uansett skulle bli countryvokalist når han runder 40. At han allerede er der før fylte 30 viser noe av den samme tidsåndforståelsen som Beyoncé: Country er sjangeren med stor forbokstav akkurat nå.

Og der stanser all øvrig likhet.

Beyoncé skapte «Cowboy Carter» ved å grave dypt i historikk og sjangerforståelse, og blant annet «Becky With the Good Hair»-gjendikte Dolly Partons «Jolene». Post Malone har egentlig bare laget en popcountryplate.

Det er ikke et sutrende bare. «F1 Trillion» er laget med respekt.

Og sedvanlig manglende evne til å begrense seg.

Med fire unntak er disse atten låtene duetter. 29-åringen tar tre på egen hånd, mens Luke Combs faktisk får lov til å synge med to ganger.

Det er det ingen grunn til.

Et tidlig besøk fra nettopp Dolly Parton, som på sitt umiskjennelige vis klarer å overta «Have The Heart» («I like the way that my bed is lookin' over your boots») er derimot minst like søtt som måten «I had some help» nikker til riffet til Tom Pettys «Learning to Fly».

Lainey Wilson er en perfekt duettpartner når Posion omskrives til Every thorn has it’s rose på «Nosedive».

Første seriøse bruk av slidegitar skjer ikke før på «Never Love You Again», mens det formelig knaker når Post Malones sjelevenn Jelly Roll hjelper til på «Losers».

Jepp, en annen sørstatskar med rapambisjoner, ansiktstatoveringer - og en popcountrykarriere.

Brad Piesley-samarbeidet «Goes without saying» er hjertevarmt, og nikker tilbake til det som startet det hele i offentligheten i 2021, da Post Malone tolket Paisleys «I’m Gonna Miss Her».

Chris Stapleton, en annen sjangerkameleon, med både Justin Timberlake, Ed Sheeran og Adele på Linkedin, gjør «California Sober» til alt annet enn edruelig. I positiv forstand.

Man kan innvende at Austin Richard Post gjør det vel enkelt for seg selv. At han lager listepopcountry med fullt sikkerhetsnett. Og at det er minst fire låter for mye her.

Som sjangerøvelse viser Texaneren likevel at han har fokus på mer enn å bare tøys. «F1 Trillion» er gjort oppriktig og seriøst. Ingen tar seg mer høytidelig enn nødvendig.

Så får det heller være at Beyoncé er like mye cowboy som Post Malone er hest.

Hest er som kjent best.