Det siste tiåret har jeg fått en følelse av at foreldre i større grad stiller seg utenfor klasserommet med stadig flere krav og forventninger til hva skolen skal bidra med. En trenger ikke å ha deltatt på mange foreldremøter før en ser konturene av dette.
De som jobber med barn og unge i barnehage og skole bekrefter at det har skjedd en endring. Det er på tide at vi foreldre tar et oppgjør med oss selv.
Skal vi skape dugende voksne må vi ha tillit til lærerne i skolen, vi må ha god dialog med skolen og vi må erkjenne at skolen trenger oss foreldre med på laget for å lykkes.
Ordet skjerm gjør meg både forbannet, bekymret og oppgitt, som forelder. Samtidig vet jeg at det ikke har det samme innholdet i skolen, men at det også varierer.
Kanskje bør vi snakke mer om hvordan barna våre bruker digitale enheter på fritiden, og ta den kloke samtalen om hva disse gjør med oss, på godt og vondt.
Kanskje er det viktig at vi ser på oss selv og erkjenner at vi faktisk er rollemodeller.
I de viktige barneårene er det voksne som inspirerer og motiverer ungene, og mange har en drøm om å bli som mamma, eller pappa, når de er store. Vi har vel alle sett unger som leker viktige forretningsfolk som snakker i telefonen, eller en omsorgsfull sykepleier som pleier pasienten.
Utdanning er en avgjørende og viktig faktor for at ungene skal lykkes i møte med voksenlivet.
Som politiker er jeg bekymret over barns leseferdigheter. Det er helt avgjørende at barna lærer seg å lese. Det åpner dørene til all videre læring og er en forutsetning for å kunne fullføre og bestå skolen.
Jeg har gjennom mange år gjort tapre forsøk på å lese for ungene, kjøpe inn bøker og snakke om viktigheten av å lese. Bøkene ligger strødd i huset, samtidig som jeg leser, hører podkast og gjør husarbeid i et rasende tempo.
Tidligere sto bøkene sortert etter forfatter. Nå står de sortert etter farger. Bøker har i mange hjem blitt interiør. I andre har de havnet på søppeldynga eller på loppemarkedet. Det er ingen som vil overta bøkene lenger. De har sluttet å leve egne liv.
Som barn drømte jeg meg bort i Hundremeterskogen, ble frydet av barna på Saltkråkan og slukte alle bøkene om detektiv Nancy Drew. Jeg snakket hull i hodet på bibliotekaren og elsket følelsen og lukten av bøker. Det er en følelse jeg har med meg, den dag i dag.
Jeg øver meg på å fortsette å lese bøker. Hver gang gjenoppstår gleden. Jeg drømmer meg bort, lærer noe nytt, og får inspirasjon til videre tankearbeid.
Denne våren har boken «Mikrovaner» satt i gang leseglede hjemme hos oss. Ektemann, tenåringsgutter, mor og meg selv har lest boken med interesse og snakket mye om hvilke vaner vi har, og hva vi skulle ønske vi gjorde mer av.
Tenåringen har i prosessen slettet TikTok, fordi han mener det er brain rot, såkalt hjerneråtning på godt norsk. Han har nå dedikert seg selv til lesing og satt av tid til dette i en hektisk hverdag. Nå er vi to som prøver å inspirere de yngre søsknene med milde formaninger.
Men det gleder meg at han igjen har begynt å lese bøker, noe han gjorde så mye av da han var yngre.
En drøm for en leseglad mamma. Det gjør meg også inspirert og motivert til å fortsette å kjøpe bøker, låne bøker og lese bøker. Kanskje er dette et langsiktig resultat av at jeg prøvde det jeg kunne å lese for barna så mye jeg kunne da de var små. Forskning fra lesesenteret ved Universitetet i Stavanger tyder på det.
Jeg skal være ærlig å innrømme at det ikke har vært enkelt, verken å lese for ungene, eller å være en god rollemodell. Jeg har feilet mange ganger, men prøver alltid igjen!
Bøkene forsvant ut av stuene våre lenge før de forsvant fra skolen. Allikevel forventer foreldre at skolen skal ta ansvar. Det er på tide å erkjenne at dette er et lagspill, og at vi kanskje ikke er de beste lagspillerne.
Det er alarmerende at kun 1 av 3 foreldre leser for barna sine. Pisa-undersøkelsen fra 2022 viser at guttene ligger ett skoleår bak jentene i lesing. Det betyr at mange gutter stiller langt bak i køen for senere utdannings- og yrkesvalg.
Har vi foreldre helt gitt opp det som på godt norsk kalles å «walk the talk»?
Det kan være grunn til å ta seg selv i nakken, legge bort mobilen og dukke ned i bøkenes verden. Antagelig vil en finne stor verdi i det fellesskapet som kan oppstå der. Forskningen er helt tydelig på at dette er en innsats som vil bety mye for barna og den fremtiden de skal inn i.
ANDRE KRONIKKER AV FORFATTEREN:
Publisert 11.05.2024, kl. 17.02
English (US)