Vi spiser feil fisk

Jeg elsker sjømat, og som kokebokforfatter og matinfluenser er jeg lidenskapelig opptatt av å ta vare på alle de gode råvarene vi har tilgang på.

Dessverre er det slik at mange arter i havet er truet, og det gjelder ikke bare fisk i fjerne himmelstrøk, men også rett utenfor vår egen kystlinje.

Det er viktig at vi snart innser hvor akutte disse utfordringene er. Det er nå vi må gjøre en innsats, før det er for sent.

Kjente arter som norsk hummer og uer står i reell fare for å forsvinne fra norske farvann. Likevel hadde Coop nettopp tilbud på lettsaltet uer, mens Rema 1000 og Meny legger ut oppskrifter med denne «fantastisk gode matfisken», som inspirerer oss til å kjøpe mer av den.

Og vi er ett steg nærmere en hverdag fylt utelukkende med prosessert sjømat.

Jeg blir likevel forundret, fortvilet og sint når jeg finner rødlistearter i disken på Meny og Coop, selv om det er såkalt bifangst – altså utilsiktet fisket.

De som profitterer på det, vil gjerne si at det er bedre at bifangst blir solgt enn kastet, og at det bidrar til redusering av matsvinn. Jeg mener at det sannsynligvis vil være med på å øke etterspørselen etter disse artene, og som konsekvens føre til mer tilsiktet fangst.

Som forbrukere burde vi kunne være trygge på at det vi får kjøpt i fiskedisken er bærekraftig og greit å servere til middag.

Det er ikke bare utrydningstruet hai i fiskedisken som gjør meg fortvilet. Vanligere arter som norsk steinbit, blåkveite og kysttorsk/torsk fra Nordsjøen og Skagerak er også vanlig å finne i fiskedisken.

Kjente kokker setter det på menyen, og matinfluensere promoterer det i sine kanaler. Jeg er ikke uskyldsren her selv, men håper at det å snakke mer om dette kan gjøre at flere i bransjen går foran som et godt eksempel.

Det er skremmende lite fokus på utrydningstruede arter i havet. Flere burde få øynene opp for sjømatguiden til WWF, Verdens naturfond, som hjelper deg som forbruker å ta gode valg for miljøet i fiskedisken.

For en utenforstående ser det ut som om verken politikerne, produsentene, bransjeorganisasjoner eller dagligvarekjedene tar disse utfordringene på alvor.

Her er fire enkle forslag som kan bidra til å snu utviklingen:

• Dagligvarekjedene må gjøre alvor av sine bærekraftsløfter, og slutte å tilby arter som er rødlistet.
• Regjeringen må sørge for at vår nasjonale bransjeorganisasjon Godfisk (Norges sjømatråd), som inspirerer forbrukere til å spise mer sjømat, også må informere om hva som er bærekraftig og ikke.
• Det må settes inn tiltak for å minske bifangst av truede arter.
• Aktører innen serveringsmarkedet må forplikte seg til å unngå å bruke truede arter, og gjerne følge WWFs sjømatguide eller bruke Artsdatabanken for å oppdatere seg.

Men til syvende og sist er det oss forbrukere som bestemmer om vi ønsker å bevare truede arter, om vi vil opprettholde landets stolthet som havnasjon, om vi vil gi barna våre de samme fantastiske opplevelsene som vi selv fikk i møte med verdens beste sjømat. Gjennom bevisste valg i hva vi spiser, men også når vi bestemmer hvem som skal styre landet vårt etter valget i 2025.

Fiskerinæringa undergraver Norges posisjon som havnasjon ved å la profitt gå foran et bærekraftig artsmangfold i havet.

Dette artsmangfoldet er en del av den nasjonale identiteten og stoltheten i det norske folk; at vi er en havnasjon. Når kapitalgriske laksebaroner sender «selvdød» oppdrettslaks ut i markedet, så er det ødeleggende for vårt renommé som en stolt havnasjon.

Hva har du, fiskeriminister Cecilie Myrseth, tenkt til å gjøre med dette? Er det handlingsvilje, og ser du trusselen?

Det er ingen tvil om hvor ansvaret ligger, det er kun de politiske myndighetene som kan gripe inn her. Det er ingen tvil om at vi har feil fokus. Vi gjør lite, og det aller meste går feil vei. Artsmangfoldet er truet. Sjømatrådet sitter stille i båten. For meg kan det virke som båndene til industrien kan være for tette.

Det er nå vi må handle. Det er ikke rom for utsettelser her. Det skjer mye ute i verden, men det skjer også her i våre farvann.