Ukens låter: Golfklubb, Ballinciaga og Gabbarein

Foto: Gisle Oddstad / VG

Nok en uke med vanskelig kjærlighet, livets letthet og håpløse Modjo-covere. Her er låtknippet for helgen.

fredag 3. mai kl. 11:27

Charlie Skien - «Lover»

Nei, det er verken en Taylor Swift-cover eller en Ramon-tolkning. Artisten med etternavn fra fødebyen (som gjør at han samtidig høres ut som Martins sønn ) slipper debutalbumet med det like deler smertelige og creepy tittelen «Det gjør ikke vondt» om få uker. Siste singel før dét er en utmerket fortalt sak om brudd. Full av skurrete, skitne synther, gitarer og saksofoner. Samt, i popforstand, noe så utrolig og umulig som troverdig håp. Ja. Jeg lover.

Kamelen - «Varig mén»

Mørk Chicago-house er fundamentet i Kamelens ikke akkurat lystige sommerlåt. Den dunkle beaten dekker over en sensasjonelt syltynn tekst om en drømmedame. Med bars som fullstendig mangler det brede allsangpotensialet Mosele har brukt til sitt umiskjennelige fortrinn tidligere. Produksjonen er derimot utrolig fet, ja, den har tilløp til å gi varig mén.

Alan Walker & Kylie Cantrall - «Unsure»

Gamingpopens Taylor Swift har i det siste gjort grep som gjør ham litt mindre lik seg selv. Her greit framført av YouTube/TikTok-fenomenet Kylie Cantrall i noe som ikke hadde stått tilbake i en Eurovisionfinale for Fortnite-musikk. De utallige låtskriverne bak har lært seg A-H-C Kygo-overgangen, og minner én på at det vel snart er på tide at Bergens største artister gjøre noe sammen.

UTE AV SKAPET: Malin Pettersen har spilt inn ny plate i skapet. Her utenfor skapet. Foto: PROMO

Aden Foyer - «Queen of the Night»

Nei, det er verken en Whitney Houston-cover eller en Mozart-tolkning. Fjorårets plutselige stjerneskudd har en baryton andre bare kan drømme om. Låten i seg selv er mindre spennende enn det man har hørt herfra tidligere. Forhåndsomtalen innrømmer at det er James Bond-ambisjoner i vingene, og selv om teksten er mer interessant enn melodi og arrangement: Hvis ikke MGP-sjef Stig Karlsen ringer Aden Foyer snart, blir jeg veldig overrasket.

Golfklubb x AVGVSTVS - «Helaften»

Asker-kvartetten med Norges teiteste bandnavn har fått med seg Ullern-ordsmeden AVGVSTVS på et mellomspill. Det er likevel Oscar, Frikk og Hallvard som holder dette sammen. Teksten er som Undergrunn på sitt mest bevisst dekadente, men med mindre sofistikerte vinvalg. Det gjør ingenting når Ludvik Haug-produksjonen er så fransk hagediskoperfeksjonert som dette. Perfekt stemning.

Malin Pettersen - «The Speed of life»

For et halvt år siden var det både synther og dansbare steg i Malin Pettersens tredjealbum. Her er hun helt alene med gitar, i eget Torshov-kleskap. Like undrende og skjør i stilen som teksten om livet og universet. Denne kommer til å vokse på oss alle sammen, om muligens ikke like fort som livet selv.

OST OG VIN: Golfklubb, her i en helt vanlig Asker-lunsj. Foto: PROMO

Han Herman - «Young»

Nei, det er verken en Alphaville-cover eller en prequel til Seinabo Sey. Herman Grindahl er definitivt det han synger om i dette sentrale øyeblikket på hans nye EP. Ung, altså. Som Charlie Skien har han også søkt karrierelykken i bransjebyen Bergen. Nå overbeviser på høyeste nivå. «Young» er tre minutter renskåret popskjønnhet. Om man skal kritisere ham for noe, må det være at låten framstår som skrevet av en mye eldre Han. Moden ung kar, altså.

Gabbarein - «Elsker»

I 1994 sto Cecilie Hafstad i front for det kortlevde eurodance-fenomenet Devotion. 30 år senere har hun en mye dypere form for hengivenhet. Om Lisa Gerrard (Dead Can Dance), Karin Dreijer (Fever Ray) og Aurora (Aurora) hadde slått seg sammen hadde man ikke vært i nærheten av dybden og bredden i denne nære og fascinerende besnærende nesten åtte minutter lange kjærlighetserklæringen. Anneli Drecker var for øvrig med i den første Devotion-musikkvideoen, så forståelsen av musikk større enn seg selv har alltid vært der. Likevel finnes det lite annet som dette.

Ballinciaga, Arif Murakami - «Baby»

Ukens Modjo-ran kommer fra Ballinciaga og Arif Murakami. Nå på Olsenbanden-nivå. For to uker siden nikket Kygo til samtlige låtskrivere av samme låt. De rosa hettene gjør ikke det, men lener seg tilsvarende tyngre mot originalforelegget. Resultatet klinger selvsagt greit, Ballinciaga er blant landets mest solide og morsomste produsenter. Men hjelpe meg så fantasiløst og dovent. Franske plateselskapfolk kommer til å le hele veien til nettbanken.