TV-anmeldelse «The Sympathizer»: Høy vanskelighetsgrad

5 months ago 68

«The Sympathizer»

Amerikansk krigsdrama / svart komedie i syv deler

Manus: Don McKellar, Anchuli Felicia King, basert på Viet Thanh Nguyens roman

Regi: Park Chan-wook, Marc Munden, Fernando Meirelles

Med: Robert Downey Jr., Hoa Xuande, Fred Nguyen Khan, Sandra Oh, Toan Le, Vy Le, Duy Nguyen

Jeg tror at alle skal være glade for at det hverken var jeg eller du som tok på oss oppgaven med å lage TV-serie av Viet Thanh Nguyen Pulitzer-prisvinnende roman «The Sympathizer» (2015; ikke oversatt til norsk, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene).

En postmoderne sak, full av «intertekstualitet» og andre skumle greier (det avskrekkende ordet «metafiksjon» er blitt benyttet), svart tragikomisk, sint, med en tone som – i hvert fall i TV-utgaven – skifter hele tiden, og titt og ofte kan få en så lite sofistikert seer som undertegnede til å føle seg usikker på hva det er som skjer, hvorfor det er viktig og hva det betyr.

Historien er fortalt fra et strikst vietnamesisk perspektiv. Hvilket for oss som er oppflasket med amerikansk historieskriving om Vietnam-krigen er uvanlig i seg selv. Vanskeligere: Den er skrevet fra perspektivet til en kaptein i den sør-vietnamesiske hæren, som egentlig er en muldvarp – en spion – for den revolusjonære kommunistiske nord-vietnamesiske siden i konflikten.

Den unge, lynende intelligente, kjekke, fryktelig lovende mannen får ikke noe navn i serien. Han er bare Kapteinen, og spilles av Hoa Xuande. Han er sønn av en vietnamesisk mor og en fransk far, og fikk stadig høre det i barndommen. «To-av-alt» kalte de slemme barna ham.

Han har tilbrakt tid i USA, og fått sansen for amerikansk myk makt. Han elsker musikken – spesielt funk, soul og R&B (The Isley Brothers-albumet «Live It Up» fra 1974 spiller en ikke ubetydelig rolle i handlingen). Det har fått amerikanerne til å tenke: «Takk. Lett bytte!».

Idet vi slippes inn i fortellingen, like før Saigon falt i 1975, og Sør-Vietnam og USA tapte krigen, er de amerikanske «interessene» primært representert ved en CIA-luring som ser ut som en rødspettet hybrid av Art Garfunkel og den aldrende James Caan, og gestaltes av Robert Downey Jr. En ugly american in extremis – smekkfull av seg selv og «den nye verdens» selvtillit.

Kapteinen blir fløyet ut idet Nord-Vietnameserne tar over byen, og havner i et eksilmiljø i California. Kameraten Bon (Fred Nguyen Khan) rekker også flyet, men ikke før en forferdelig tragedie har funnet sted. Bon har vært soldat for hæren i sør, og aner ikke at Kapteinen er en spion.

En tredje barndomsvenn, Man (Duy Nguyen) – de kalte seg «de tre tre musketerer» da de var små – er på sin side kommunist. Han blir igjen i Vietnam, og etter hvert en mektig mann.

På den amerikanske vestkysten tror «søringene» og amerikanerne at Kapteinen skal spille en nyttig rolle i eksilmiljøet som ikke har lagt fra seg drømmen om å reise hjem igjen og likevel «vinne krigen». Det han i realiteten gjør, er å skrive kodede brev til Man, der han informerer om de urealistiske planene.

Sjefen i denne gjengen er mannen som bare kalles Generalen (Toan Le). Han er en pompøs drukkenbolt og en idiot, «The Sympathizer»s mest komiske figur. E. Om enn med en meget attraktiv og egenrådig datter: Lana (Vy Le).

I ufrivillig tospann med Lana skal Kapteinen etter hvert få en funksjon i den amerikanske filmbransjen også. Som «kulturell konsulent», leid inn av smertefullt liberale, pretensiøse filmfolk som gjerne vil yte krigen «rettferdighet».

Her treffer vi Downey igjen. Nå som en ravende gal regissør av Francis Ford Coppola-skolen («Apokalypse nå!», 1979). Tilsynelatende beundringsverdig opptatt av å gi vietnameserne menneskelighet og verdighet, og å tegne et «nyansert» bilde av krigen. Men til syvende og sist oppslukt av sin egen forfengelighet.

«The Sympathizer» handler om mange ting. Serien er usedvanlig perspektivrik. Men et par av hovedspor er i mine øyne disse:

1. Splittelsen, paranoiaen og schizofrenien som følger av å ha levd et dobbeltliv, og nesten aldri kunne snakke sant til noen. Å se sine egne bli torturert, uten å kunne gripe inn. Å være så lenge underground at du «blir blind».

2. Hvordan amerikanerne, ved hjelp av populærkulturen, på rekordtid tilegnet seg «narrativet» om krigen, og sporenstreks begynte å overøse oss alle med sine fortellinger om det som hadde skjedd langt, langt borte, i et land hvor de ikke hadde noe å gjøre, befolket av mennesker de ikke forsto seg på.

Det er interessant, spennende, komisk og sørgelig. Men som nevnt: Du får ikke så mye fast grunn under føttene. «The Sympathizer» oppleves som ganske episodisk. Med overlegg. Men likevel.

Den er et nydelig skue, fabelaktig fotografert og med regi – i tre episoder – ved den sørkoreanske actionfilm-mesteren Park Chan-wook («Oldboy», 2003; «Lady Vengeance», 2005). Det er en glede å se TV-serier som sikter så høyt som denne gjør.

Nydelig spilt er den også, av alle de sentrale aktørene. Det er den ferske Oscar-vinneren Robert Downey Jr. som kommer til å få mesteparten av oppmerksomheten. (Ironisk nok, i og med at «The Sympathizer» handler om der den handler om).

Han spiller en håndfull roller, alle nokså groteske: Den franske faren og CIA-mannen, en sleip kongressmann, filmregissøren og en flamboyant homofil amerikansk professor i «orientalske studier», som har hatt stor innflytelse på amerikanernes mangelfulle bilde av fienden.

Han går full «Tropic Thunder» (2008). Tegner brede komiske stereotyper. Isolert sett er hver og en av karakterene strålende karikaturer. Men det kan nok tenkes at han, samlet sett, tar vel mye plass?

En ganske krevende serie, dette. Givende også.

Read Entire Article