Ta et oppgjør med homohatet

I dag er det en solidaritetsmarkering mot hatkriminalitet mot skeive i Oslo. Markeringen kommer i kjølvannet av angrepet på to unge homofile menn som helt uprovosert ble knivstukket på Tjuvholmen 3. august.

Politiet etterforsker saken som drapsforsøk og hatkriminalitet. To gutter på 17 år er siktet for grov kroppsskade.

Dette er ungdommer som er kjenninger av politiet. De etterforskes for flere ran og voldshandlinger i Oslo. Vi vet ikke hvilken bakgrunn de har.

Men, angrepet er svært alvorlig. Den bidrar til å frata de skeive den tryggheten vi andre tar for gitt.

40 prosent av de skeive har opplevd hatkriminalitet, viser undersøkelser. Antall anmeldelser har økt kraftig siden terrorangrepet i 2022.

En lang rekke organisasjoner, deriblant kirken støtter derfor markeringen i dag.

Men, ikke en eneste muslimsk menighet, eller innvandrerorganisasjon har meldt seg på. Foruten tenketanken Minotenk.

Det er alarmerende.

Hets og hat mot skeive er ikke forbeholdt innvandrermiljøer. Det forekommer i alle miljøer.

Men jeg etterlyser et langt større engasjement – fra det miljøet hvor intoleransen av og til kan virke å være størst.

Hvor lenge har man tenkt å la det fare? Å ikke adressere åpent det som stirrer oss i hvitøyet.

Vi som tilhører innvandrermiljøet, særlig det muslimske eller det østeuropeiske, vet godt om homohatet.

BRENNER FLAGG: Sommeren 2022, bare dager etter terrorangrepet mot homofile ble dette brennende pride-flagget oppdaget på Haugenstua i Oslo. Foto: VG-tipser

Forskning viser at norske ungdommer med bakgrunn fra Midtøsten, vest-Asia, Afrika og Balkan er langt mer negative til homofili enn ungdommer ellers.

En av fire mener at homofili aldri er akseptabelt. Aksepten er lavest blant de med pakistansk, tyrkisk, marokkansk, irakisk og iransk bakgrunn.

Vi kaller det kanskje ikke hat, bare skepsis.

Men, måten det rynkes på neser, ordene som brukes om de homofile, hånfliringen, demoniseringen. Det er i mange tilfeller hat.

Noen uttrykker det, andre viser det med kroppsspråket, atter andre tyr altså til vold. Nå oftere enn tidligere.

Derfor haster det, nå mer enn før, at de voksne, de ansvarlige, de som er i posisjon i disse miljøene, tar et kraftig og samlet oppgjør med hatet mot skeive.

Ikke bare volden, ikke bare denne siste knivstikkingen av to helt uskyldige, tilfeldige homofile menn. Ikke bare terrorangrepet utført av Zaniar Matapour mot homofile 25. juni 2022.

Volden er det kun gjerningsmennene som har ansvaret for.

Men, tiden skriker etter et samlet (norsk-muslimsk) oppgjør mot holdninger og retorikk som dehumaniserer skeive.

Det oppgjøret må tas, med en selv, på kammerset, i de tusen hjem – men også i full offentlighet. Eller, kanskje særlig i full offentlighet.

Ingen rom bør lenger være «safe space» for hatere.

VANNSKILLE: Terrorangrepet 25. juni 2022 har bidratt til å ta tryggheten fra landets skeive. Knivangrepet 3. august forsterker dette inntrykket. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Vi som selv tilhører minoriteter, enten etniske eller religiøse, har et særlig ansvar. For mange av oss vet hvordan det oppleves å være gjenstand for diskriminering, hatprat og hatkriminalitet.

Islamsk Råd Norge (IRN) skrev en fin artikkel om islam og homofili på sine hjemmesider i fjor. De skriver at hat og hets er uakseptabelt.

Men, organisasjonen balanserer på en stram line. Homofile følelser er ikke forbudt, men homofil praksis er forbudt i islam. Derfor skriver IRN: Ha «forakt for synden, ikke synderen».

Det er tydeligvis en vanskelig øvelse for altfor mange.

Det kan menighetene hjelpe dem med, ved å delta i markeringer som den i dag.

Men, jeg forstår at det er vanskelig. Jeg vet, av erfaring, at ens egen personlige tro og praksis kan dras i tvil, og derigjennom ens egen karakter.

Gapestokken er om mulig enda mer brutal i små miljøer som for eksempel det norsk-pakistanske.

Men, institusjoner har mer makt enn enkeltindivider. Det er lettere å ta oppgjøret om det store flertallet står samlet.

STÅTT PÅ BARRIKADENE: Noman Mubashir har pakistansk opprinnelse og har nylig sluttet som journalist i NRK. Han er en av de første med pakistansk bakgrunn som sto åpent frem som homofil. Foto: Frode Hansen / VG

Det kan ikke være slik at det er enkeltindivider, som for eksempel Noman Mubashir, som mer eller mindre alene må bære fanen for skeive muslimer.

Den tidligere mangeårige NRK-journalisten er programleder også på dagens markering i Spikersuppa. Mens Hadia Tajik (Ap) holder appell.

Mubashir er min venn, og lagde en av fjorårets aller viktigste og modigste dokumentarer med den passende tittelen «lett å hate» (NRK). Her går han inn i det rommet de færreste med hans bakgrunn tør å gå inn i. Å være muslim og homofil og den smerten det innebærer.

Jeg vet at «Lett å hate» traff mange norskpakistanere og innvandrere. For første gang så de smerten og mennesket bak legningen. De endret sitt syn på ham og på homofile.

Forskning viser også at skepsisen og hatet mot homofile blant folk med innvandrerbakgrunn er på hell. De unge er mindre intolerante enn sine foreldre.

Det finnes altså et rom. Det rommet må flere ta. Slik at kostnaden for den enkelte, for en Noman Mubashir blir mindre.

Vi kommer oss ikke utenom. For sannheten er at grensen for å gå til fysiske angrep på skeive ser ut til å ha sunket. Særlig opprørende er det når angrep begås av yngre.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.