Støre-misnøye er gammelt nytt i partiet, men noe er annerledes nå

1 day ago 2

Få ting er så meningsmålingsdrevet som en partileders oppslutning. Og ingen steder er den linken så tett koblet som i Arbeiderpartiet.

Hver gang det har buttet skikkelig på målingene, har snakket om Støre er rett mann til å lede partiet piplet opp. Og det har vært mange dårlige målinger de siste årene.

Ergo har det vært mye dårlig stemning og «kos med Støre – misnøye» i partiet.

Klokkene ringer for Jonas Gahr Støre, har vært et bilde jeg har brukt i kommentarer før. Det handler om at Ap-lederens skjebne har vært diskutert mang en gang.

Det har ikke manglet på folk som mener Støre burde takke for seg. Men som regel har dette vært ytret i mørke bøttekott, eller av folk som er langt unna en maktposisjon i Ap.

Sist det for alvor kom opp i dagen, var vinteren i 2021. Da lå Ap så dårlig an på målingene at det ble snakket om et kupp for å kaste Støre.

Ifølge boka Partiet, en historie som flere medier har bekreftet, var Oslos byrådsleder Raymond Johansen kuppmakeren.

Fylkesleder Ingvild Kjerkol i Trøndelag Ap er blant dem som den gang skulle ha støttet kupplanene, som ble avverget.

Det er flere grunner til at noe virker å være annerledes denne gang.

Snakkes mer åpent

Først og fremst snakkes det mye mer åpent om at Støre ikke er rett mann til å lede partiet. Det gikk for alvor opp for mange under LOs sagnomsuste kartellkonferanse på Sundvolden i november.

Der trengte man verken å oppsøke nachspiel eller være gravejournalist for å plukke opp ryktene. Man måtte nærmest være døv for ikke å få med seg praten om at Støre burde fratre før valget.

Det som før har vært snakket om mer skjult, lå plutselig mye mer åpent i dagen.

Mer organisert

For det andre virker misnøyen mer organisert. Dette er noe som blir snakket om blant en del fylkesledere. Nå er det ikke nytt at Støre har varierende støtte i ulike fylker, men så vidt vi er kjent med har ikke det vært snakket om på samme konkrete måte tidligere.

Hva er det å tape?

For det tredje så er inntrykket at partiet ikke har så mye mer å tape. Tidligere har gjennomgangstonen vært at man ikke kan bytte partileder før valget.

Nå lyder melodien at det går så dårlig på målingene at det uansett ikke kan bli stort verre.

Målingene

Nedturen på målingene i høst har vært utslagsgivende. Før sommeren var det en viss optimisme i at det gikk litt bedre, og partiet bikket 20-tallet.

Det kom etter at partiet hadde skiftet ut mange statsråder, endret retorikk, fått ny strategi og ikke minst justert den politiske kursen mot en høyredreining.

Det var en ny kurs for partiet mange trodde på.

Når partiet faller videre på målingene, og får en ny bunnmåling hos TV 2 på 16,5 prosent mandag kveld, blir det tolket som at alt er prøvd og ingenting hjelper. Kanskje bortsett fra å skifte partileder.

Indre fiender

Dessuten har Støre skaffet seg en del indre fiender de siste årene. Han har kastet flere statsråder som åpenbart føler seg urettferdig behandlet.

«Misnøyebenken på Stortinget» er blitt et begrep. Dette er mektige fylkesledere, og andre som står sterkt i sin del av partiet, og som ikke er like bundet av lojalitet til partilederen.

Støre har også satt inn flere ferske statsråder som ikke har det samme maktgrunnlaget i partiet. Det kan bety at Støre har færre som står opp for ham når det virkelig gjelder.

Arvtakere

I tillegg er det en helt vesentlig ting som har endret seg siden tidligere diskusjoner om Støres ledelse. Da har det manglet åpenbare arvtakere.

Når det ikke har vært noen til å overta, har det virket lite konstruktivt å diskutere den partilederen man tross alt har.

Nå peker de aller fleste på nestleder Tonje Brenna som den som er best egnet til å lede partiet framover. Det skal både LO og mange fylkeslag være enige om.

Selv om meningene er delte, mener mange hun er klar for oppgaven. Og for en fersk partileder kan det være en fordel å starte på bunn.

Bare spør Sylvi Listhaug.