Slik var artistenes dramatiske liv

Kortversjonen

• Leonardo DiCaprio skal spille Frank Sinatra i en ny Martin Scorsese-film om "Ol' Blue Eyes"
• Musikkbiografier har vært en suksessformel etter "Bohemian Rhapsody" (2018), "Rocketman" (2019) og "Elvis" (2022)
• Flere musikkbiografier om ikoniske artister venter, som Michael Jackson, Bruce Springsteen og The Beatles
• Disse filmene genererer påkostede prestisjeproduksjoner, økt plate- og strømmesalg og fornyet oppmerksomhet rundt artistene

I de kommende måneder og år vil en flodbølge av musikkfilmer slå inn over oss.

Såkalte «biopics» – biografiske filmer om kjente artister – er filmselskapenes nye suksessformel.

En toneangivende trend som for alvor tok av med «Bohemian Rhapsody», fortellingen om Queen-vokalist Freddie Mercury, i 2018.

Etterfulgt av det oppsiktsvekkende ærlige Elton John-portrettet «Rocketman» påfølgende år, og Baz Luhrmans kaotiske «Elvis» i 2022.

DYNAMISK DUO: Leonardo DiCaprio (49) har spilt i seks av Martin Scorseses (t.h.) største filmer. Nå skal de samarbeide om en biografisk musikkfilm om Frank Sinatra. Foto: MICHEL EULER / AP / NTB

Oscar-magnet

Tre filmer som til sammen mottok 14 Oscar-nominasjoner. Blant annet for beste musikk, beste lyd, beste lydmiks, beste lydklipp, beste skuespiller, beste foto og beste film.

En fryd for både øye og øre – som i tillegg til å slå an hos en stor fanbase også maktet å appellere til et bredt filmpublikum.

Det gylne kinderegget alle filmmakere drømmer om å legge.

«Bohemian Rhapsody» vant flere Oscar-statuetter enn noen annen film i 2019 og spilte inn ca. ti milliarder kroner. «Elvis» og «Rocketman» innkasserte henholdsvis tre og to milliarder.

Musikkbiografiene gjør det godt av flere årsaker. Ikke minst fordi produsent (og investorer) slipper å starte på et nullpunkt.

Med få unntak er hovedrollen allerede kjent. Vi vet hvem det er, vi vet hva som skal skje, vi vet hvor det ender.

Og vi kjenner musikken.

Den mest opplagte kriteriet er at filmene levendegjør populære artister. Dersom artisten ikke lenger er blant oss, gjør det filmen ekstra potent.

Vi får også gjensyn med kulturelle og historiske epoker.

Det blir som å gjenoppleve tapte øyeblikk. Noen av disse produksjonene er rene feelgood-bomber.

Å lage ukompliserte fremstillinger av en komplisert karriere, er én måte å presentere en artist på.

De beste filmene i sjangeren er likevel dem som borrer dypere i levd liv, og forteller noenlunde sannferdig om hva det kostet å slå gjennom, og prisen for å holde seg på topp.

Dramatiske liv

Mange av disse artistene har en personlig livshistorie som speiler den dramaturgiske formelen de fleste drama, for ikke å si Hollywood-suksesser, er modellert over:

Kamp, gjennombrudd, motgang/fall, gjenoppbygging og suksess – eller død.

Bare siden 2020 har vi fått slike beretninger om David Bowie («Stardust»), Whitney Houston («I Wanna Dance with Somebody»), Aretha Franklin («Respect»), Tammy Wynette («George & Tammy»), Leonard Bernstein («Maestro»), Al Yankovic («Weird») og hele to Elvis-epos; Sofia Coppolas «Priscilla» i tillegg til Baz Luhrmans førnevnte film.

<-Amy Winehouse (1983–2011)

For tiden trekker Bob Marley («One Love») og Amy Winehouse («Back To Black») folk i hopetall til kinosalene.

I kulissene venter nye produksjoner om Michael Jackson, Bruce Springsteen, Billy Joel, Boy George og Fred Astaire.

Dessuten: Linda Ronstadt, Carole King, Bee Gees, The Grateful Dead, Bing Crosby, Red Hot Chili Peppers og Nat King Cole – samt enda en runde med Bob Dylan.

For bare å nevne noen.

<-Linda Ronstadt (f. 1946)

Countryrock-sanger. Har utgitt mer enn 70 album.

Ja, også John, Paul, George & Ringo, selvfølgelig. Aldri et år uten et Beatles-jubileum å feire.

Til 60-årsmarkeringen av Liverpoolkvartettens epokegjørende album, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i 2027, kommer det ikke mindre enn fire filmer om verdens viktigste band.

Én om hver av The Fab Four.

Popkongens nevø

Noen av titlene ligger allerede premiereklare. Blant annet «Michael», med Jackos nevø Jaafar (27) – Jermaine Jacksons nest yngste sønn – i tittelrollen.

Det er også klart at Jeremy Allen White fra kokkekomedien «The Bear» skal spille Bruce Springsteen, og fransk-amerikanske Timothée Chalament («Willy Wonka») blir den neste Dylan.

Videre vet vi at Angelina Jolie spiller operadivaen Maria Callas i «Maria», som har vært i produksjon siden 2022, og at Jonah Hill, Oscarnominert for «The Wolf of Wall Street», er håndplukket som Grateful Dead-gitarist Jerry Garcia i historien om The Grateful Dead.

<-Jeremy Allen White

Skal spille Bruce Springsteen

Markedet for musikalske filmbiografier er både stort og innbringende, åpenbart. Men neppe umettelig.

Mange produksjoner er derfor halvferdige. Eller befinner seg i en utviklingsfase. Som Madonna-portrettet «Little Sparrow» (Lille spurv), der superstjernen selv har utpekt Emmy- og Golden Globe-vinneren Julia Garner (30) til sitt alter egoUttrykk fra latin som betyr «annet jeg». Brukes også for å beskrive rollefigurer innen film og teater..

Andre er fortsatt bare et håpefullt glimt i regissøren øye.

The Who-film

Morgan Freemans biografiske Duke Ellington-prosjekt lar fortsatt vente på seg.

Det samme gjør filmen om The Whos trommeslager Keith Moon, en av rockens aller fremste – og mest ustyrlige - utøvere.

Manus, som er ført i penn av bandkompis Roger Daltrey, er ifølge New Musikal Express ferdigstilt og «bearbeides nå av produsent og regissør», uten at det opplyses hvem det er.

<-Keith Moon (1946–78)

Trommeslager, The Who (1964–78) og The Plastic Ono Band (1969)

Foruten klingende mynt i billettkassa, skaper disse kjendisportrettene fornyet oppmerksomhet om artistens musikk.

Det betyr mersalg av fysiske plater og digitale formater.

Ifølge Billboard økte strømmingen av Queen-låter fra 588 millioner nedlastinger til 1,9 milliarder, en tredobling, i løpet av de seks månedene etter premieren på «Bohemian Rhapsody». Albumsalget økte med nesten 500 prosent.

I løpet av samme periode kunne eierne av Queen-katalogen styrke sine inntekter med nærmere 200 millioner kroner, mot ca. 45 millioner i de foregående seks måneder.

Kvalitetsfilm

I tillegg er mange av disse filmene påkostede prestisjeproduksjoner, båret frem av Hollywoods ledende krefter. De borger for kvalitet, simpelthen.

Frank Sinatra-prosjektet med DiCaprio er i så måte et godt eksempel:

En sprutbegavet Hollywood-smukkas i rollen som tidenes crooner, i regi av bransjens kanskje største autoritet. Det kan da umulig floppe!

Eller …?

Martin Scorseses sicilianske bakgrunn og produksjonserfaring fra en rekke mafiafilmer, ikke minst, har uansett fyrt opp pikante spekulasjoner:

<-Salvatore «Sam» Giancana (1908–75)

Mafiaboss i Chicago (1957–66)

Hva vil han avsløre om Sinatras forhold til gangstere som Chicago-bossen Sam Giancana og Gambino-familien i New York? Får vi vite hva som egentlig skjedde da «gudfaren» John Gotti sendte sin faste leiemorder til Sinatra for å gi ham «en tydelig beskjed».

Har Scorsese fått frie tøyler? Tør han gripe dem?

Og hva med Michael Jacksons mørkere sider?

Vil regissøren Antoine Fuqua, mest kjent for actionfilmer som «Olympus Has Fallen» og «Equalizer»-trilogien, våge å problematisere superstjernens pedofili-anklager og destruktive rusbruk i sin «biopic»?

Eller blir den eneste Jacko-thrilleren, – ja, du vet …

De musikalske artistportrettene kan deles i fire:

● Jukebox-filmene, som stort sett er et rammeverk for å putte inn flest mulig av artistens kjente låter. Ofte produsert i samarbeid med artisten selv, eller i forståelse med familie og rettighetshavere, gjerne med preg av velvillig hyllest. Mange kritikere mente den Queen-produserte filmen om Freddie Mercury var mer jukebox enn biografisk drama.

● Komediene, der artistene spiller seg selv og fremfører egne låter i et fortrinnsvis selvironisk fiksjonsunivers. The Beatles åpnet ballet med «A Hard Day’s Night» i 1964. «Spice World» (1997) med Spice Girls fulgte samme oppskrift.

● Post Mortem-dramaet, innspilt etter artistens bortgang, som forteller om vekst og fall og dop og død. Ofte med en bittersøt undertone. Som regel brutalt sannferdige, noen ganger i overkant dramatiske:

«The Rose» (løslig basert på Janis Joplins selvdestruktive liv), «La Vie en rose» (Edith Piaf), «Bird» (Clint Eastwoods energiske film om jazzlegenden Charlie Parker), «Walk the Line» (Johnny Cash), «Amadeus» (Mozart), «Backbeat» (om Beatles’ første bassist, Stu Sutcliffe), «Sid and Nancy» (om Sex Pistols-bassist John «Sid Vicious» Richie) og «Last Days» (Kurt Cobain) er høyst ulike, men hver for seg gode eksempler.

● Samtidssagaen, laget mens artisten er i live, og noen ganger også med velsignelse og medvirkning.

Oscarvinneren «Ray» ble påbegynt mens Ray Charles fortsatt levde, men utkom fire måneder etter hans død. Oscar ble det også på Sissy Spacek i 1981 for hennes portrett av countrydronningen Loretta Lynn (1932-2022) i den massivt prisbelønte «Coal Miner’s Daughter»).

Filmen om Tina Turner, «What’s Love Got to Do with It» (1993) med Angela Basset og Laurence Fishburne ble også Oscarnominert og vant flere priser.

I «8 Mile» spiller Eminem i grunnen seg selv, mens Elton John ga regissør Dexter Fletcher og hovedrolleinnehaver Taron Egerton grønt lys til å fortelle den usminkede (!) historien om en karriere preget av rus og sammenbrudd.

Andre filmer i denne kategorien er fenomenale «I’m not there», hvor seks skuespillere portretterer Bob Dylan gjennom hele hans omskiftelige karriere; fra Cate Blanchett og Richard Gere til Christian «Batman» Bale og Heath «Joker» Ledger.

● En parallell kategori er filmer og TV-serier om musikkbransjen, for eksempel «Vinyl» (2016), «Empire» (2015-20), «Hanna Montana» (2006-11) og «Mozart in the Jungle» (2014-18) samt tulledokumentarer som «The Rutles» (Beatles-parodi) og elleville «Spinal Tap», i manges øyne musikkfilmen over alle musikkfilmer.

Musikkbiografien

kjent filmsjanger

Biografiske musikkfilmer er ingen ny Hollywood-sjanger. I verdens første lydfilm, «The Jazz Singer» (1927) spilte Al Jolson hovedrollen. Filmen om hans liv, «The Jolson Story» (1946) ble en kjempesuksess, både kunstnerisk og økonomisk, og anses som banebrytende for sjangeren.

Samme år kom «Night and Day», hvor Cary Grant spiller Cole Porter, en av USAs mest suksessrike populærkomponister fra 1920-tallet og helt frem til slutten av 1950-årene. En ny versjon, «De-Lovely», med Kevin Cline, ble laget i 2004.

Interessant nok ble en annen film om en annen Broadway-komponist, Jerome Kern, også produsert samme år: «Etter regn kommer solskinn» («Till the Clouds Roll By») med et stjernelag bestående av blant andre Judy Garland, Frank Sinatra, Lena Horne og Angela Lansbury.

Oscar-vinneren «The Glenn Miller Story», om den amerikanske storbandlederen og flyvåpen-majoren som omkom i en flystyrt i 1944, ble laget i 1954 med James Stewart i tittelrollen. Filmen ble produsentens største økonomiske seier i Europa, og kun slått av megasuksessen «White Christmas» i USA.

Så hører det også med til historien at en av verdens første filmer er en stumfilm om Ludwig van Beethoven med tittelen «Måneskinnsonatens opprinnelse».

Den ble laget av oppfinneren Thomas Alva Edisons produksjonsselskap i 1909.