Dokument nr. 15:1993 (2023-2024)
Innlevert: 07.05.2024
Sendt: 07.05.2024
Besvart: 24.05.2024 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Sveinung Stensland (H)

Spørsmål

Sveinung Stensland (H): Dersom personer dømt til tvungen omsorg blir flyttet nærmere fornærmede eller pårørendes hjemsted, eller den som er i tvungen omsorg får prøvet sin sak på nytt, har verken fornærmede eller pårørende rett på nærmere beskjed. Dette skaper uvisshet og utrygghet.
Hvilke endringer i straffeprosessloven eller annet lovverk må på plass for å sikre at fornærmede og pårørende får vite det dersom den som har blitt dømt for truende og/eller voldelig adferd blir flyttet, endrer soningsforhold eller slipper fri?

Begrunnelse

Det vises til Prop. 154 L (2016–2017) med forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet)

Proposisjonen ble vedtatt og inneholdt bl a forslag om å endre utilregnelighetsreglene, blant annet ved at gjeldende psykosevilkår ble endret til fordel for en konkret vurdering av om lovbryteren er utilregnelig på grunn av alvorlig sinnslidelse. Terskelen for dom på særreaksjon i helsevesenet for utilregnelige lovbrytere ble senket, samt å økte kvalitetskrav i rettspsykiatrisk sakkyndigarbeid ved habilitetskrav, kompetansekrav og utvidet adgang til innsyn i helseopplysninger.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Som kjent kan ikke utilregnelige lovbrytere straffes, men dersom de har begått eller forsøkt å begå lovbrudd mot noens liv, helse eller frihet, kan de på nærmere vilkår idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg når det er nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven §§ 62 og 63. Jeg oppfatter spørsmålet slik at det kun gjelder de tilfellene der lovbryteren er dømt til tvungen omsorg. Videre oppfatter jeg at spørsmålet gjelder hvilke opplysninger fornærmede og domfeltes pårørende har krav på når de domfelte blir flyttet eller det treffes avgjørelse om opphør av reaksjonen.
Det fremgår av Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2020 punkt 9.2 at statsadvokatene må sørge for underretning til partene, blant annet til domfelte, dennes nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige, samt fornærmede eller eventuelle etterlatte dersom statsadvokaten beslutter opphør av særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Videre fremgår det av rundskrivet at statsadvokatene må opplyse om klageadgangen og -fristen.
Sentral fagenhet for tvungen omsorg har det overordnede ansvaret for gjennomføring av tvungen omsorg. Ved tvungen omsorg bestemmer den faglig ansvarlige ved fagenheten for tvungen omsorg hvordan omsorgen til enhver tid skal gjennomføres. Personer som idømmes tvungen omsorg overføres som hovedregel først til fagenhetens sengepost, som ligger ved avdeling for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved St. Olavs hospital for utredning og kartlegging. Når hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler imot, skal fagenheten søke å få inngått avtale om gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten, fortrinnsvis i den domfeltes hjemkommune.
Den domfelte, den domfeltes nærmeste, vergen og påtalemyndigheten skal informeres om vedtak om gjennomføring av tvungen omsorg utenfor fagenheten eller at den domfelte skal tilbakeføres til fagenheten, jf. forskrift om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg § 12. Fornærmede og eventuelle etterlate har imidlertid ikke krav på slikt varsel. Jeg er opptatt av at fornærmede skal ivaretas på en god måte.
Jeg finner samtidig grunn til å understreke at sikkerhetshensyn spiller en viktig rolle når tvungen omsorg gjennomføres utenfor fagenheten. En slik vurdering vil være bred, hvor det er naturlig at flere momenter inngår i en risiko – og farevurdering.Når det inngås avtaler om slik gjennomføring, etableres det en bemannet bolig for den domfelte. For å sikre samfunnet mot fare for nye lovbrudd mot noens liv, helse eller frihet, og for å gi den omsorgsdømte en forsvarlig levestandard, skal det som hovedregel være døgnkontinuerlig tilsyn med den domfelte. Fagenheten har fagrådgivere som følger den domfelte gjennom hele domsperioden, i tett samarbeid med behandlere fra fagenheten og personalet i boligen som er etablert for den domfelte. Den tette oppfølingen minimerer risikoen for at den domfelte representerer en fare for andre. 
Representanten retter i sitt spørsmål oppmerksomheten mot et svært viktig tema. Dersom det er behov for det, er jeg åpen for å vurdere om fornærmede og eventuelt etterlatte bør få slik informasjon i flere tilfeller enn i dag. Jeg mener at det er naturlig å vurdere om det kan etablerers varslingsmekanismer for fornærmede og etterlatte uten at det gjøres lovendringer.