Simen Velle valgte feil fiende

Da Simen Velle (FpU) ga likestillingen skylden for at unge gutter mislykkes i dating-markedet, tok det ikke lang tid før han måtte ut og beklage sin historiefortelling. Publikum kjente ikke igjen likestillingen som en fiende, ifølge artikkelforfatteren. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)

POPULÆRVITENSKAP: Velger du å kjempe mot en fiende som ikke andre kjenner igjen, taper du sympati og gjennomslagskraft. Men hvordan velger du «rett» fiende?

Det er det enkleste og mest effektive fortellergrepet du kan bruke både i fiksjonen og i den virkelige verden: historien om hvordan noen må overvinne en motstander for å nå sitt mål.

Men problemene oppstår når du som historieforteller velger feil motstander. En motstander ditt publikum ikke gjenkjenner i fiende-rollen.

Da Simen Velle valgte feil fiende

Et eksempel på hvor galt det kan gå, fikk vi i vinter da FrPU-leder Simen Velle lanserte den tragiske historien om unge gutter som mislykkes i dating-markedet. Historien om hvordan mange unge menn ikke lykkes i å finne seg en date i tinderinfiseringens tid, var knyttet til en større fortelling om hvordan unge menn for ofte mislykkes i å nå målene sine.

Mange sliter på skolen og altfor mange tar livet av seg. Det er lett å ha sympati for helten – den unge mannen – og hans mål om å lykkes i livet. Men historiefortellingen skar seg da Velle definerte likestilling som den unge mannens fiende.

Likestillingen ble motstanderen som hindret den unge mannen i dating-markedet.

Publikum hadde imidlertid stort sett positive assosiasjoner til likestilling. At likestillingen nå skulle inn i fiende-rollen gjorde Velles historie lite troverdig. Rollen passet ikke inn i våre dominerende fortellinger. Og det tok heller ikke lang tid før Velle måtte ut og beklage sin historiefortelling. Til tross for at de fleste hadde sympati med både helten og heltens mål.

Velle valgte feil fiende.

Laksens kamp mot milliardærene

Et langt mer vellykket eksempel finner vi i miljøbevegelsens historiefortelling om dyrevelferd i oppdrettsnæringen. I denne fortellingen er det fisken selv som er helten, med mål om å leve et godt liv, frem til den skal ende på våre middagsbord.

At dyr, inkludert fisker, kan fungere godt i helteroller, og vinne vår sympati, vet vi fra fiksjonens verden hvor Disney og Pixar har gitt oss historien om klovnefisken Nemo, i filmen «Oppdrag Nemo». Miljøbevegelsens historie er en tragedie som blant annet fortelles gjennom grusomme bilder av fisk som lider, og statistikk som viser høy dødelighet.

Tragedien er troverdig.

Fienden er laksemilliardærer som setter profitt høyere enn dyrevelferd. Fiendebildet fremstår også troverdig fordi det passer inn i eksisterende narrativer om eiere i oppdrettsnæringen, de såkalte laksemilliardærene. De ligger stadig i toppen av formue-oversikter, og når de flytter eller truer med å flytte til Sveits, passer det inn i fortellingen om at de setter penger og profitt i sentrum.

I noen tilfeller bidrar de selv til å forsterke fiendebildet, som når representanter for bransjen omtaler laksen – helten i historien – som «biomasse». Det signaliserer ikke empati med fisken. Måten de noen ganger trer inn i fiende-rollen, er nesten Oscar-verdig.

Finn motstanderen!

Prinsippene for effektiv historiefortelling er enkle, men å gjennomføre det i praksis kan være vanskelig. Simen Velle er ingen dårlig historieforteller, og fra fiksjonens verden ser vi at selv de beste av og til feiler.

Så hva gjør du som historieforteller med motstandere som verken passer eller trer så godt inn i fiendebilder som laksemilliardærene gjør?

Det verste du kan gjøre er å droppe motstanderen. Ingenting er så kjedelig og lite engasjerende som fortellinger uten motstand. Der ingenting står mellom helten og målet. Hva ville Star Wars vært uten Darth Vader, dødsstjernen og imperiet? Det ville knapt vært noen fortelling i det hele tatt.

Løsningen er i stedet å finne en annen motstander som fyller rollen. 

Et eksempel på hvordan det kan gjøres finner vi i Hollywood – i den virkelige verden. Der er mange skuespillere redde for hva kunstig intelligens (KI) kan gjøre med jobbtilbudet innen film, TV og spill. Særlig blant de mindre etablerte skuespillerne som fyller utallige små roller er frykten stor for å bli erstattet av KI-genererte dobbeltgjengere, og mange krever totalforbud mot KI.

Velg riktig fiende

Men å gjøre KI til fienden i fortellingen om et bærekraftig arbeidsmarked for skuespillerne, er problematisk. Det passer dårlig inn i mer teknologioptimistiske narrativer hvor KI er en hjelper, en positiv kraft som hjelper oss å nå målene våre.

Skuespillernes fagforening mener fortellingen med KI som motstander blir for bakstreversk, og velger i stedet profittorienterte produsenter som motstander. Det er en gjenkjennelig motstander, og nå er det deres uansvarlige bruk av KI som er problemet.

Fagforeningens foretrukne bruk er et samspill mellom KI og godt betalte skuespillere. En KI-bruk som derimot erstatter skuespillere med KI, går i denne fortellingen ut over kvaliteten på det som produseres og publikums opplevelser.

Fienden bidrar her til å skape sympati for skuespillerne og deres mål. Fagforeningens valg av produsenter fremfor KI som fiende gjør sannsynligvis deres historietelling mer effektiv som virkemiddel for å posisjonere skuespillerne i fremtidens underholdningsbransje.