Presset til bristepunktet

4 months ago 31

Plutselig kaster fienden granater ned mot ham.

I en mørk kjeller har Andriy og soldatene rundt ham søkt dekning mot russerne.

– Jævler, dere er døde! roper en av dem og kaster en granat tilbake, opp trappa og ut døren.

Kjelleren er omringet. Forsterkningene kommer ikke til i den konstant bombingen fra droner og artilleri.

Andriy tror ikke han vil komme derfra i live.

I 14 timer sitter han fanget i mørket.

Til slutt står kjelleren står i flammer. Russerne forsøker å røyke dem ut.

Soldatene kjenner kvalmen som betyr starten på en karbondioksidforgiftning.

På et tidspunkt vurderer 19-åringen en drastisk slutt på det:

Må han skyte seg selv i hodet, for å unngå en verre død?

Hva gjør det med en ung soldat å ha kjempet for sitt eget liv?

To uker senere treffer vi Andriy på et psykisk rehabiliteringssenter utenfor Kharkiv.

Kompisen hans Roman (21) peker bort på ham og ler.

– Han er sjuk i huet – vi er alle sjuke i huet!

Roman ble også sperret inne i 14 timer, ikke langt unna kjelleren.

Til slutt ble han, og enheten han var en del av, avgjørende for at Andriy kom seg ut i live, mot alle odds.

Rehabiliteringssenteret skal være et midlertidig oppholdssted for soldater som har opplevd noe som er alvorlig nok til at kommandørene deres mener de trenger en pause.

Her skal de være i to uker, før de igjen skal tilbake i krigen.

– Vi har vært sammen helt siden begynnelsen, sier Roman og nikker bort mot Andriy.

Før de ble en del av kampene, var de på treningsleir i England sammen.

På fronten var de en del av samme tropp.

De var også ute på oppdrag sammen, da de plutselig ble omringet av russiske soldater, uten mulighet til å kunne evakueres.

– Vi døde der, i ånden, sier Roman til VG.

Det startet klokken 05.15 om morgenen.

Troppen på to enheter var i gang med et oppdrag i retning Donetsk, da de skjønte at de var fullstendig omringet.

De befant seg på hver sin side av en bakgård. Mens Andriys enhet ble fanget i kjelleren der de søkte dekning, så Roman hva som skjedde fra utsiden.

Kampene var intense, og de ble møtt med fiendtlig ild fra alle kanter.

I Romans enhet var kommandøren skadet, truffet av et prosjektil i armen. Men han fortsatte å kjempe.

Han husker kan alle detaljene, og ramser opp de presise tidspunktene for når de andre i gruppen ble skadet.

– Klokken 09.15 sto vi foran en vegg, og kontrollerte området bak. Da landet en granat.

Roman viser hvordan han selv dekket til hodet. Etter eksplosjonen så han at et prosjektil satt fast i en av medsoldatenes kne.

Det var en massiv blødning.

– Jeg satte turnikeen på ham veldig raskt, og fraktet ham inn i en bygning, der kommandøren stabiliserte ham.

De hadde vært omringet av og kjempet mot russerne i elleve timer da en ny person i gruppen ble skadet, og satt ut av spill.

– Klokken 16.15 sto en av de vi er her sammen med ved siden av en vegg. Så falt en 120 mm-granat ved siden av oss. Alle sammen ble dekket av støv, og startet å løpe ut for å sjekke hvor han var.

Skadene var ikke dype, men dekket ryggen, benet og siden.

– Han kunne ikke slåss, kunne ikke sitte. Da var det bare meg og kommandøren av enheten igjen som ikke var skadet.

Men forsterkningene kom ikke til. De hadde ikke noe annet valg enn å prøve å holde seg i live.

I mellomtiden hadde enheten i kjelleren lite annet forsvar enn å kaste granater ut mot russerne, som var så nære at de kunne høre dem rope til hverandre.

De klarte å holde ut til skumringen.

Da hadde troppen fått kontakt med forsterkningene som ikke kom til, og blitt enige om en plan for å hvordan de skulle klare å avansere mot fiendens linjer.

Vi blir avbrutt av en av de som jobber på senteret.

Gruppen med soldater skal trene sammen for å klare å slappe bedre av, før de skal inn til hver sin psykiske evaluering.

Noen setter på en spilleliste med «I got a feeling», «Happy» og «Beggin’».

De fleste er med på gruppetreningen, men én av soldatene sitter alene og stirrer i veggen, før han etter hvert begynner å løfte vekter – og til slutt ender i prat med de andre.

– Det kan være en soldat får beskjed om å komme hit hvis det er uregelmessigheter i hvordan de oppfører seg. Panikkanfall, for eksempel. Men hvis vi møter store utfordringer vi ikke kan håndtere selv, sender vi dem til spesialiserte psykiatriske fasiliteter, forklarer Ihor Prykhodko, lederen for senteret.

De fleste som blir sendt hit er her i minst to uker. Her får de psykisk oppfølging, og ulike former for avslappende behandlinger.

Normalt plasseres soldatene sammen med andre fra samme gren eller tropp.

Etter trening og psykisk evaluering øver de på avspenningsteknikker i terapirom som ser ut som de har reist i tid fra 80-tallet.

Rommene på senteret har ulike temaer. Et av dem er for salt-terapi.

Tykke lag med salt ligger over isopor formet som stalagmitter og stalaktitter, som lyses opp av neonlys.

Rommet holdes kjølig og stille. Her skal soldatene øve på avslapning og pust.

I et av de andre rommene behandles de med infrarøde lys festet til armlenene på lenestoler.

Minst 20 minutter i stolen skal bedre blodsirkulasjonen og oksygengjennomstrømning i blodet.

Sivile ukrainere har også mulighet til å få behandling på senteret, for alt fra senebetennelser til problemer med lungene.

Gruppen med unge soldater fniser litt av hverandre når de blir bedt om å lene seg tilbake og puste i aromaterapirommet, før de etter hvert greier å slappe av.

De får beskjed om ikke å krysse armene, og lytte til musikken.

Evakueringsplanen ble iverksatt i skumringen. Da hadde Roman og Andriy vært omringet i 14 timer. Nå måtte de ta sjansen, og prøve å evakuere seg selv.

De ukrainske artillerienhetene som ikke hadde nådd frem dem på grunn av de konstante russiske angrepene, begynte å angripe.

Så avanserte Romans enhet mot fiendens linjer. For ikke å rammes av vennlig ild hadde de avtalt å bruke infrarødt lys.

De tok seg inn i en tom skyttergrav, i retning fienden, og gjorde seg klare for å dekke for den andre enheten ved enden av en åker.

– Hele tiden ble vi jaget av droner og artilleriild. Det var flaks at de ikke traff. Men når man beveger seg, er det vanskeligere.

Dette ga Andriys enhet et trangt vindu for å komme seg ut av kjelleren. De løp mot sikkerhet. Oddsen var ikke god, men de hadde ikke noe annet valg.

– Kjelleren var i flammer allerede, og røyken kvelte oss. Vi klarte det, takket være våre brødre, sier Andriy.

I de to ukene de skal være på rehabiliteringssenteret, planlegger de å snakke med familiene sine, spille fotball, og slappe av.

Begge er fra Kyiv, og har noen av de samme hobbyene fra før krigen.

– Vi klarte å holde oss sammen. Og begge gruppene våre klarte å komme ut av dette i live, sier Roman.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Read Entire Article