Politisk brekkstang

OSLO! STREIK! Akademikerne streiker utenfor departementene i Akersgata 59 etter at meglingen med staten ikke førte frem. Streiken rammer blant annet flere departementer, politiet og høyskoler. Takk til forfatter Tor Obrestad for inspirasjon til bildetekst. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Streiken i staten handler om politikk, ikke kroner og øre.

Dette er en kommentar

Unio er riktignok bare Norges nest største fagforening etter LO, men blant utdanningsgruppene i offentlig sektor, er de en gigant.

Da Unio Stat for to år siden meldte overgang til Akademikernes tariffavtale i staten, var det den tariffpolitiske varianten av om Erling Braut Haaland plutselig hadde byttet fra Manchester City til erkerivalen Manchester United.

Det var en overgang til fienden.

Akademikerne har alltid vært en urokråke i fagbevegelsen. En viktig grunn er at organisasjonen har ville fordele så mye av pengene som mulig lokalt. I 2016 fikk de gjennomslag for en egen tariffavtale i staten, med lokale lønnsforhandlinger uten streikerett.

Det var et markant brudd med praksis. Frem til det hadde staten hatt én likelydende avtale med alle fagforeningene.

Før forhandlingene i år var LOs krav klare: Økt kjøpekraft og tilbake til én felles avtale.

Dette er utgangspunktet for sammenbruddet i forhandlingene i går.

Det handler ikke om kroner og øre.

Det handler ikke om lønnsrammen.

Det er en dypt politisk streik som berører store spenninger i den norske modellen.

VEL FORLIKT: Leder i LO Stat Egil André Aas (f.v.), digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Oldernes Tung (Ap) og riksmegler Mats Ruland snakker med pressen etter at det ble klart at meglingen med staten ikke førte frem fredag morgen. LO ble enige med staten. Foto: Gorm Kallestad / NTB

En eller to tariffområder, lokalt eller sentralt, det er stridens kjerne.

Men det er som med ektefeller som krangler om hvem som skal vaske badet: Noe mer ligger alltid under overflaten.

LO er storebror. LO får «alltid» være med i råd, utvalg og møter. De andre partene må ofte nøye seg med en birolle.

En avgjørende del av LOs selvbilde er at organisasjonen forvalter helheten. De er store både i offentlig og privat sektor, og lager kompromisser mellom disse. En avgjørende del av dette kompromisset er sentraliserte koordinerte oppgjør, den såkalte frontfagsmodellen (se faktaramme). Enkelt forklart innebærer den at deler av privat næringsliv legger premissene for alle lønnsoppgjør, også i offentlig sektor.

Grupper i Unio har i flere år vært kritiske til praktiseringen av frontfaget. De mener den er for lite fleksibel. Underforstått at grupper med høy utdanning i offentlig sektor «holdes tilbake». De med høyere utdanning får lavere lønn enn de ellers kunne fått.

Oppgjøret i staten er en avlegger av denne debatten.

Når Akademikerne og Unio vil at pengene i staten skal fordeles lokalt, ser kritikerne det som å lage sprekker i den norske lønnsmodellen.

At Akademikerne fikk holde på siden 2016, kunne man leve med. Når giganten Unio plutselig slang seg med, ble det rød alarm.

Det er disse sprekkene LO vil tette. Og de har fått staten, ved digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung, med på laget.

Det er hard maktpolitikk. Motparten skal lokkes og bankes på plass – av en allianse bestående av arbeidsgiver og «kamerater» i andre fagbevegelser.

SLEGGE: LO-leder Peggy Hessen Følsvik har brukt storsleggen under årets oppgjør i staten – mot to andre fagforeninger. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

De lokale forhandlingene er også en trussel mot LO.

De sliter med å organisere grupper med høy utdanning i offentlig sektor.

Hvis Akademikerne og Unio får det som de vil, kan personer med samme stilling og ansvar få ulik lønn, klager LO. Det er en rørende omtanke for helheten, men under ligger nok også frykten for å tape medlemmer som tror de kan komme bedre ut med konkurrentens tariffavtale.

Unio og Akademikerne mener hele prosessen lukter politikk.

Den eimen er ikke vanskelig å fange opp.

Nøyaktig hva som har foregått i kulissene, vet vi ikke. Men vi vet at streiken ikke kommer fordi staten har vært for gjerrig. Staten og LO vil lokke og presse særlig Unio tilbake i folden.

Kanskje lykkes de med det.

LO kan dette med makt. Det kan være effektivt, men pent er det ikke.

Undertegnede var statsråd fra 2013–2021.