Politisert forsknings­formidling fra FHI-forskere

Når flere titusener av norske barn i en gjennomsnittsmåned ikke ser sin far, står vi overfor et menneskerettsproblem med store konsekvenser for folkehelsa, skriver innleggsforfatterne. (Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

DEBATT: I den nye barneloven bør delt fast bosted vurderes som et utgangspunkt.

Forskergruppen fra Folkehelseinstituttet (FHI) har besvart noen av de innvendingene vi fremførte mot å basere råd til den generelle befolkningen på forskning som ikke er representativ. De bekrefter at dette er et problem i egen forskning og et allment problem i all epidemiologisk observasjonsforskning. 

Forutsigbare utsagn

I tilsvaret skriver de: «…og at resultatene ikke nødvendigvis kan generaliseres til den øvrige befolkningen.»

Men FHI generaliserer når de formidler i media: 

«50/50-fordeling etter samlivsbrudd er blitt stadig vanligere. Men forskningsleder Tonje Holt mener at deres funn viser at den ene formen ikke er noe bedre enn en annen – for barna.»

Slike utsagn er forutsigbare fra FHI. Forskerne som sto bak FHI-rapporten fra 2022 uttrykte seg i samme retning i en kronikk i Aftenposten: 

«Basert på våre funn kan vi derfor ikke konkludere med at det finnes én bostedsordning som vil passe alle barn og samtidig gi en optimal bostedsordning tilpasset hvert enkelt barn.» 

Politisert formidling

FHI engasjerer seg politisk når de skriver i samme kronikk: 

«I dag er det avtalefrihet for foreldrene når det gjelder hva slags samværs- og bostedsordning barnet skal ha. I regjeringsplattformen høsten 2021 ønsket Ap og Sp å vurdere å gjøre delt fast bosted til hovedregel i den nye barneloven.»

Ingen forskning finner hva som kan passe alle barn. Et slikt utsagn er politisk retorikk. Ønsket fra Ap og Sp representerer ikke noe brudd med avtalefriheten. 

Sammenstillingen fra FHI-forskerne er også uttrykk for politisk retorikk. Hensikten med å endre lovgivningen er å stimulere til at barn får likeverdig omsorg fra begge foreldre etter skilsmisse. Derfor bør delt fast bosted vurderes først som lovens utgangspunkt. 

Bestrider internasjonal forskning

Forutsetningen er at barnet har to «gode nok» foreldre. Det er heller ikke noen motsetning mellom avtalefrihet og et utgangspunkt for rettens vurdering der foreldrene ikke blir enig.

FHI bestrider den internasjonale forskningen om sammenhengen mellom mest mulig lik omsorgstid og gjensidig foreldremyndighet på den ene siden og barns psykiske og sosiale helse på den andre (1). 

For et institutt som skal fremme folkehelse, er det kritikkverdig at de formidler seg til samfunnet på en politisert måte i strid med anerkjent forskning.

Det som gjør saken enda mer kritikkverdig er at regjeringen Solberg ga Barnelovutvalget et mandat om å bringe Barneloven i overensstemmelse med europeisk menneskerettsforståelse. 

Et menneskerettsproblem

Artikkel åtte i Menneskerettskonvensjonen garanterer barn respekt for retten til familieliv. I et stort antall saker etter barneverns- og familielovgivning har EMD presisert at dette innebærer barns rett til å få omsorg fra begge biologiske foreldre. 

Når flere titusener av norske barn i en gjennomsnittsmåned ikke ser sin far, står vi overfor et menneskerettsproblem med store konsekvenser for folkehelsa (2).

FHI har aldri funnet forskning som indikerer at gjensidig foreldrekontakt og -myndighet er skadelig for barn og voksne. Kan vi da oppfordre instituttet om å harmonisere sin formidling til samfunnet og til politikere slik at denne kommer i overensstemmelse med vår felles menneskerettsforståelse?

Referanser:

1. Warshak RA. Social Science and Parenting Plans for Young Children: A Consensus Report2014; DOI:10.1037/law0000005. Available from: htttp://www.apa.org/pubs/journals/law/index.aspx.

2. Lyngstad J, Kitterød RH, Lidén H, Wiik KA. Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg? Oslo; 2015.