Plateanmeldelse: Billie Eilish – «Hit Me Soft and Hard»: Et deilig klaps på kjakene

DEN BREIALE STILEN: Billie Eilish (22) er klar med sitt tredje studioalbum. Foto: UNIVERSAL/PROMO

Billie Eilish finner balansen mellom inderlig balladeri og kranglete eksperimentalisme på sitt tredje album.

• Marius Asp

torsdag 16. mai kl. 22:47

Hva er det med Billie Eilish? 22-åringen fra Los Angeles opererer fortsatt i en helt egen sfære av popmusikken. Til tross for at horder av unge artister åpenbart har latt seg inspirere av de mørke, gotiske tenåringsfantasiene hun slo gjennom med for fem år siden, er uttrykket hennes likevel umiddelbart gjenkjennelig og lar seg vanskelig forveksle med noen andre.

Tredjeplaten «Hit Me Soft and Hard» er, i likhet med debutplaten «When We All Fall Asleep, Where Do We Go? (2019) og den hakket streitere oppfølgeren «Happier Than Ever» (2021), produsert av og skrevet sammen med storebroren Finneas O’ Connell.

Arrangementene og lydbildet trekker veksler på begge forgjengerne, og balansen mellom sjøsyk eksperimentalisme, taktil ASMR-smatring og grandiose ballader sitter tidvis svært godt her, samtidig som enkelte nye impulser har funnet vei inn i miksen – sjekk den bekymringsløse, florlette og 80-tallssommerlige godbiten «Birds of a Feather», for eksempel.

Den mest vovede låten er platens minst interessante. Bassdrevne «Lunch» er en svært eksplisitt hyllest til lesbisk kjærlighet («I could eat that girl for lunch/ Yeah, she dances on my tongue/ Tastes like she might be the one»), men sangen høres mest av alt ut som en uforløst og melodifattig slektning av de mest kantete øyeblikkene på debutplaten.

Da lykkes Eilish mye bedre med de rolige innslagene. Åpningssporet «Skinny» plukker opp den tematiske tråden fra tråden fra «Happier Than Ever», og «The Greatest» – hovedpersonens sterkeste vokalprestasjon hittil i karrieren – bygger seg opp for å eksplodere i et vidunderlig kraftballade-klimaks.

Den døsige disco-rusleren «Chihiro» er bedre enn noe på det nye Dua Lipa-albumet, mens fans av artistens mer villstyrige sider vil finne mye å glede seg over i de fire siste sangene på platen, der fragmentariske og egenrådige anslag stadig utvikler seg i uventede vendinger.

Om det ikke stikker seg ut noen åpenbare hits blant disse ti sporene – nevnte «Birds of a Feather» er kanskje den sterkeste kandidaten – er «Hit Me Soft and Hard» interessant nok til å tåle tung rotasjon denne sommeren.

BESTE LÅT: «The Greatest»