Palestinernes beste håp

4 months ago 106

Den mannen kan være palestinernes Marwan Barghouti.

Han har sittet i israelsk fengsel siden 2002. Dømt til fem ganger livstid - pluss litt til. For sin rolle i drap, opprør og angrep mot Israel.

Så hvordan kan en terrordømt mann være et håp om forsoning?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at Barghouti har bred støtte blant palestinere. Både blant tilhengere til dem som styrer på Vestbredden, og blant de som støtter terrororganisasjonen Hamas, i Gaza.

Tilhenger av tostatsløsning

Som ung mann var Barghouti en av grunnleggerne av ungdomsorganisasjonen til PLOs viktigste parti, Fatah. Han ble med i Fatah allerede som 15-åring. Samtidig har han vært en skarp kritiker av sine egne .

Ved flere anledninger har han tatt oppgjør med partiets korrupsjon og vanstyre. Og med den brutale fremferden palestinernes sikkerhetsstyrker har utvist mot sine egne.

Barghouti kan være mannen Israel trenger den dagen det igjen blir mulig å snakke sammen. Han har helt siden 1990-tallet vært tilhenger av en tostatsløsning - av et Israel og et Palestina som lever side om side, i fred.

Barghouti er en av de få som kan være en troverdig forhandlingspartner, med evne og vilje til å inngå kompromisser.

Og som med tyngde til å få sine egne til å akseptere de vanskelige valgene.

Perioder med håp

Når tiden er inne. Og det er ikke nå. Ikke etter Hamas sitt terrorangrep 7.oktober.

Det er lenge siden det var mulig å se gode løsninger på konflikten. Optimismen forsvant raskt etter Oslo-avtalen i 1993, der Israel og Palestina for første gang aksepterte hverandre og hverandres rett til selvstyre og egne stater.

Men mulighetene har vært der. Det har vært perioder med håp. Og Barghouti har tidvis vært en del av håpet - selv fra en fengselscelle i Israel.

VGs tegner Roar Hagen og jeg besøkte i 2009 palestinernes daværende statsminister Salam Fayyad. På sitt kontor i Ramallah fortalte han om sine planer for den palestinske staten.

Som en nyfødt baby

Han var i full gang allerede. Fayyad var en handlingens mann. Han bygget staten, skritt for skritt. Med veier og skoler, en palestinsk børs, forbedringer i skattesystemet. Forskning og utdanning. Domstoler og politi. Departementer og direktorater.

– Vi kan ikke bare snakke om en palestinsk stat. Vi må bygge den, sa han den gangen.

Fayyad sammenlignet det med en nyfødt baby.

– Når den først er der, kan man ikke late som om den ikke finnes, fortsatte han.

Fayyad måtte gi tapt før han kom i mål. Han ble motarbeidet både av politiske rivaler i den palestinske selvstyremyndigheten i Ramallah, og av israelske myndigheter.

Dermed mistet palestinerne en unik mulighet til å etablere en stat som ingen kunne overse. En stat Israel - og alle andre - var nødt til å forholde seg til.

På samme måte som Israels grunnlegger, Ben Gurion, hadde bygget israelske etater og institusjoner, før han kunngjorde opprettelsen av staten Israel i 1948.

Fayyad viste til nettopp Ben Gurion i møtet med oss.

– Vi erklærte Palestina i 1988, men hvordan gjør vi denne symbolerklæringen om til virkelighet, spurte Fayyad - og ga selv svaret: Ved å bygge staten, helt på egen hånd.

Kona til Barghouti

Jeg har tenkt mye på dette møtet i ettertid. På hvor lavmælt og forsiktig Fayyad fremsto, og likevel så sterk. Ingen karismatiker, ikke en mann av store ord. Ikke en som kunne skape begeistring, samle folk, lede frustrerte og skuffede palestinere til en bedre fremtid.

Til det trengte han hjelp.

Det er her Barghouti kommer inn i bildet. Da møtet var over, og vi reiste oss for å gå, forsvant Fayyad ut av rommet. Uten å ta farvel. Vi ble stående, litt forvirret. Etter få minutter kom han tilbake, ifølge en kvinne.

– Dette er kona til Barghouti. Kanskje hun har gode nyheter til meg, sa han smilende.

Hva ville han fortelle oss med dette? Antagelig at han og Barghouti sto sammen. Og at Barghouti var en mann Fayyad trengte for å lykkes. Ikke bare med å bygge staten Palestina. Men vel så viktig - å få med seg sine egne på veien dit.

Slik ble det ikke. Fayyad er ikke lenger statsminister. Og Barghouti sitter fortsatt fengslet i Israel.

Netanyahu vil ikke

Men Barghouti har hatt tyngde, selv fra fengsel. I 2006 sto han bak et opprop der han gjentok sin støtte til en tostatsløsning. Blant de fengslede palestinerne som skrev under, var det oppsiktsvekkende nok også medlemmer av radikale og voldelige grupper som Hamas og Islamsk Jihad.

Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, vil ikke ha noe med Barghouti å gjøre. Tvert om. Etter terrorangrepet fra Hamas 7.oktober i fjor er Barghouti plassert i isolat i fengselet. Ifølge familien blir han mishandlet og utsatt for torturlignende behandling.

I likhet med Hamas, vil ikke Netanyahu ha en tostatsløsning. For øyeblikket vil knapt noen andre israelere ha det heller. De frykter nye angrep som det som skjedde i fjor høst. Samtidig som stadig flere palestinere ikke aksepterer at Israel finnes som en egen, selvstendig stat.

Lærdommen etter 7.oktober er at forsøkene på å holde palestinerne i Gaza og på Vestbredden under kontroll, med murer og soldater, ikke har beskyttet Israels innbyggere. Det er ikke mulig å fortsette som før.

Begge mangler ledere

Israelerne har ikke noe valg, dersom de skal beholde Israel som en jødisk, demokratisk stat. Mange i Israel ser at det er slik, selv om de ikke klarer å se en vei videre, frem til en tostatsløsning.

I dag har hverken palestinerne eller israelerne ledere som er i stand til å gjøre det som kreves for å få en løsning på den nærmest uløselige konflikten mellom Israel og Palestina.

Begge nasjoner er dypt splittet. Begge trenger nye ledere som evner å samle sine folk bak seg.

I Israel er det massiv opposisjon mot statsminister Netanyahu, selv i hans innerste krets, i krigskabinettet. Etter krigen vil det komme et oppgjør. Håpet ligger i at det vil komme andre ledere i Israel etter dette. Som klarer å ta tøffe valg. Og få folk med seg.

Palestinerne har Marwan Barghouti. Også det kan gi håp. Et sted langt der fremme.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article