Nye kråker søkes

PER-EXIT: Per Olaf Lundteigen har sagt at han ikke ønsker gjenvalg på Stortinget. Foto: BJØRN HAUGAN / VG / NTB

Urokråkene i en verden av partikaniner.

Dette er en kommentar

Å være regjeringsparti kan noen ganger føles som en serie motbakker. I det den ene er forsert, dukker det opp fem nye. Man tar et dypt pust og kjører på videre.

For landet skal styres. Politikken må få flertall. Interne diskusjoner må holdes internt. Og det må da for pokker være mulig å få litt arbeidsro!

Om kritikken kommer utenfra, kan den være hard, men oftest til å leve med. Partier slutter rekkene, heiser partifanen, tar hverandre i hendene og holder.

Verre er det om den kommer fra egne rekker.

Denne uken varslet Senterpartiets veteran Per Olaf Lundteigen at han ikke tar gjenvalg på Stortinget. Han har sittet der siden 1993.

Alle er neppe like triste for det.

Lundteigen er en karakter: En radikal bondepatriot med klare konservative trekk, og ideologen bak «annerledeslandet» «annerledeslandet» Begrepet ble lansert av Senterpartiet før EU-valget i 1994. Uttrykket stammer fra Rolf Jacobsens dikt «Anderledeslandet» i Nei til EUs antologi Lesebok 1994. Kilde: Wikipediafør EU-valgkampen i 1994.

Han er senterpartimann inn til margen, men han er medlem av sitt Senterparti. Derfor biter ikke alltid partipisken på Lundteigen, og opp gjennom årene har han ved flere anledninger kritisert, refset eller stemt mot sitt eget parti.

TANKER OG TALER: Stortingsrepresentant Ola Borten Moe fra Senterpartiet. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

Det er fristende å se dem som en egen type politikere, selv om de er vidt forskjellige. La oss kalle dem urokråkene, representantene som refser egne partitopper, setter fingeren på de problemene som smerter mest og til tider tenker høyt – også langt utenfor partiprogrammet.

De har egentlig ikke så mye til felles. Ideologisk spriker de i flere retninger. Partiene de representerer er vidt forskjellige. Men de forenes av, la oss kalle det en viss type uavhengighet.

Motsatsen deres er partikaninene, de medlemmene av et politisk parti som aldri er uenige med partiledelsen: De lydige som klapper når det klappes skal og stemmer som ledelsen vil.

Blant urokråkene er foruten Lundteigen, også Senterpartiets Ola Borten Moe, en mann som aldri har vært redd for å tenke selv og si det høyt – selv om jeg noen ganger mistenker at det skjer i motsatt rekkefølge. Og Jenny Klinge (Sp) som har kjørt sitt enkvinnes stormløp i spørsmål om kjønn.

Partiveteranen Martin Kolberg var selve inkarnasjonen av arbeiderbevegelsen, men ble også en bekymret refser av tendenser i eget parti. Slik også Michael Michael Tetzschner til tider var og er i Høyre.

Felles for dem alle, er at de har gått ut, eller er på vei ut, av Stortinget. (Tetzschner er i dag vara).

SE, EN KRÅKE! Martin Kolberg har sagt noen Pauli ord om Arbeiderpartiets situasjon. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Pressen elsker urokråkene.

Ikke alle i partiene er nødvendigvis like begeistret. Det er ikke drømmeoppslaget for Arbeiderpartiet når Martin Kolberg velger å bruke det «forbudte» ordet krise. Eller når Ola Borten Moe tenker høyt om klimapolitikken, milevis unna regjeringsplattformen.

Samtidig har Norge overskudd av oljepenger, men ikke av enkeltpolitikere som våger å ta vanskelige debatter.

Urokråkene er ikke bråkmakere. I hvert fall ikke bare bråkmakere. Felles for dem er at de formulerer egne politiske tanker og analyser. De tenker «sjæl» og mener.

Intet parti kan overleve med for mange urokråker. Bare spør Industri- og næringspartiet, eller det som er igjen av dem.

Vi er blitt vant til at partiene er velstriglede maskiner som styres mer etter den militære straffelov enn løsgjengerloven, som en stortingsrepresentant en gang formulerte det. På mange måter bør det være slik også. Hvis partier er utvidede studiesirkler, kan de ikke fungere effektivt i lengden.

Vi trenger partikaninene. Ja, vi trenger kanskje at de har flertall.

Samtidig blir en politikk uten fargeklatter, urokråker og selvstendige tanker og analyser, tam og grå. Kjedelig. I verste fall lite demokratisk. Det blir noe klinisk over politikere som fremfører de samme talepunktene, og debatter som alltid ender med et kompromiss eller videre utredninger.

På et vis griper urokråkene tilbake til et ideal for de folkevalgte som hadde sin storhetstid før det kritikerne kalte «parti-uvesenet» ble knesatt på slutten av 1800-tallet: Ideen om den uavhengige mann som fulgte sin egen samvittighet og ikke stod til ansvar for noen andre enn sine egne velgere. Vi trenger en dose av det også.

Nye urokråker søkes.

Frist: September 2025.