Ni menn som kan ha blitt ofret – moderne teknologi skal avsløre mer fra teppene i Oseberg-graven

2 months ago 13

Et tre strekker seg mot himmelen. Greinene er flettet sammen, og fra greinene henger det skikkelser.

Er de ofret eller henrettet ved henging?

Bildeveven er ikke så godt bevart, men forteller en svært dramatisk historie. Den ble brettet og lagt inn i Oseberg-graven da den ble lukket i år 834, sammen med flere andre vevde tekstiler. De lå bortgjemt under bakken i helt fram til 1904 - da graven ble åpnet.

Fragmentet med treet og skikkelsene. Det er dårlig bevart.

Er det Yggdrasil?

– Vi ser et tre med mange grener og røtter, sier Marianne Vedeler om fragmentet.

Hun er professor ved Kulturhistorisk museum og har brukt svært mange timer på å se på bilder av de skjøre bitene i mikroskop. Hun har også skrevet en bok om fragmentene, «Oseberg - d e gåtefulle billedvevene».

Vedeler har hentet viking-tekstilet fram fra en hylle i magasinet til Kulturhistorisk museum - i et ganske anonymt kontorbygg på Oslos østkant. Der oppbevares mange av Norges viktigste kulturminner.

Marianne Vedeler har funnet fram den lille og uvurdelige bildeveven fra Oseberg-funnet. Tekstilene ligger vanligvis beskyttet i bokser, fordi de tåler lyset dårlig

Fragmentet med treet er lite, bare 16 centimeter bredt. Det er laget av ull og et plantemateriale som nesten er helt borte. Fargene er falmet, og det er hull i tekstilet. Men du kan fortsatt se treet.

Hvordan har bildeveven sett ut, og hva skulle den fortelle? En tegner har latt seg inspirere av den gamle veven og har laget den fargerike illustrasjonen under, men dette er en moderne tolkning av bildet.

En moderne rekonstruksjon med fiktive farger, hvor en kunstner har sett for seg hvordan det kan ha sett ut.

– Det henger kanskje ni menn i greinene her, sier Vedeler.

– Det får fort tankene mot Yggdrasil.

Yggdrasil er verdenstreet i norrøn mytologi - og Vedeler viser til kjente fortellinger om Odin som skal ha ofret seg selv ved nettopp å henge seg i Yggdrasil. Og at det kan ha blitt utført menneskeofringer når Odin er blitt tilbedt.

Dette er en tolkning av det dystre motivet som trer fram fra fragmentene.

Marianne Vedeler finner fram fragmenter som er pakket ned i lystette bokser på Kulturhistorisk museum.

Minst tre bildevev-verk

– Noen graver har små fragmenter av bildevever, men det er ingen som har hele scener som dette, sier Vedeler.

Forskerne vet ikke hvor mange komplette tepper som ble lagt ned i Oseberg-graven. Marianne Vedeler gjetter på at det er minst tre forskjellige separate bildevev-verk, men det er det ingen som vet sikkert.

I boken sin argumenterer hun for at bildeveven med de ni mennene er et eget teppe . Blant annet fordi bildet er sentrert på treet og fordi fragmentet var sammenbrettet og lå for seg selv.

Det er flere mystiske elementer her. Blant annet en stor, svært framtredende hest og et slags fabeldyr som strekker armene opp.

Hakekors på bildene

Det er også spredt mange små svastikaer, eller hakekors, rundt om på teppebitene fra Oseberg-graven.

Slik så tegneren Sofie Krafft dette fragmentet i 1916, da hun prøvde å rekonstruere bildet med treet og de hengte mennskene.

– Svastikaen er et gammelt symbol brukt i norden siden eldre jernalder, sier Vedeler.

Det er mye eldre enn det også.

– Det har nok hatt ulike betydninger, og vi vet ikke hva slags mening folk i vikingtiden la i dem.

Langt mindre enn Bayeux-teppet

Oseberg-vevene er små sammenlignet med det kanskje mest kjente teppet som forteller en historie - det 70 meter lange Bayeux-teppet.

Teppene fra Oseberg er så små at man må tett på for å se hva slags historie de forteller.

– Kanskje det handler om tilgang. Disse vevene forteller historier, og vi ser av middelalderkilder at konger som eier dyre tekstiler og tepper, også kontrollerer historiefortellingene.

– Det har også kanskje vært en sammenheng mellom vevene og hva en skald har fortalt. At skalden bruker teppet som en del av en performance.

En detalj på det digre Bayeux-teppet, som viser slaget ved Hastings i 1066.

Slike tepper kan ha blitt hengt opp på veggen under festlige anledninger, for så å bli pakket ned når forestillingen var over, ifølge Vedeler.

Kanskje verdens mest kjente vikinggrav

Over 100 fragmenter fra Oseberg-graven er avdekket.

Oseberg-graven er kanskje verdens mest kjente og rikeste vikinggrav. Den er kanskje mest kjent for selve Osebergskipet, men svært mange prakt- og bruksgjenstander var med.

I graven var det to kvinner, men ingen vet hvem de var. Men at graven var noe helt spesielt, er det ingen tvil om. Graven ble også plyndret og forstyrret rundt hundre år etter at den ble lukket, så akkurat hvordan det så ut da graven ble anlagt, er det ingen som vet.

Det er mange scener som trer fram i vevene. Noen bilder viser prosesjoner av vogner og mennesker. Noen framstiller slag, og andre viser rekker av mennesker som beveger seg fra høyre mot venstre.

Osebergskipet, slik det framsto under utgravning på starten av 1900-tallet. Gravkammeret, hvor blant annet tekstilene ble funnet, sees i midten av skipet.

Den best bevarte delen

Det best bevarte vev-fragmentet viser flere vogner, hester og mennesker.

– De bærer rare ting i hendene. En har en stav, og en annen holder kanskje en lampe.

– Vognene er dekket av fine mønstre som kanskje er tekstiler.

Dette kan være en direkte kilde til hvordan en prosesjon med vogner og folk så ut - rett fra en vev sannsynligvis laget på 800-tallet. Noen av vevene kan også stamme fra lokale områder, slik at de er et slags vitnesbyrd fra en tid og et område.

– Det er mange som har undersøkt draktene de har på seg og sammenlignet dem med for eksempel de som framstilles på gullgubber.

Et eksempel på et godt bevart fragment. Her er også visse farger bevart.

Gullbitene som kalles gullgubber, kan du lese mer om på forskning.no.

Vedeler forteller at alle damene på Oseberg-vevene har et slags slep etter kjolen.

– Dette er en statusmarkør, sier Vedeler .

Noen av kvinnene har sverd og er framstilt i krig med skjold, og de har også disse kjolene med slep.

– Det må ha vært upraktisk.

Hva med de mest ødelagte bitene?

Men mange av teppedelene er så nedbrutte og små at det er vanskelig å tolke dem, og ikke minst se hvordan de passer inn med hverandre.

En gammel rekonstruksjon av fragmentet over. Her ser du tydelig prosesjonen med vogner, hester og mennesker.

Eller hvilken historie de egentlig forteller.

– Vi har lyst til å se om disse scenene kan settes sammen til større fortellinger, sier Vedeler.

Et pågående forskningsprosjekt, kalt TexRec, har sett på om det går an å bruke kunstig intelligens til automatisk å sette fragmenter sammen og til å se hvilke fragmenter som passer sammen.

Kan datamaskiner legge puslespillet?

Davit Gigilashvili, postdoktor ved Institutt for datateknologi og informatikk ved NTNU, er en av dem som har jobbet med å utvikle programvare for å kunne sette bitene sammen til større bilder.

Gigilashvili tror datamaskiner kan trenes opp til å samle fragmenter i grupper.

– Algoritmene kan lære seg forskjellige stiler og motiver. Kanskje menneskelige silhuetter ligner på hverandre eller begge ser ut som krigere, slik at fragmentene kanskje tilhører den samme slagscenen.

Maskinene kan også potensielt trenes opp til å avdekke likheter i veve-teknikk, for eksempel antall tråder per centimeter, slik at fragmenter kan settes i gruppe på den måten.

Eksempler på fragmenter som skal plasseres.

Men det er sannsynligvis ikke mulig at datamaskinene kan legge selve puslespillet med fragmenter automatisk, sier Gigilashvili.

– Det mangler så mye informasjon i disse fragmentene at nåværende metoder ikke er gode nok.

Bitene er skadede, de passer ikke ordentlig inn i hverandre, og det krever mye kunnskap for å forstå hvordan de passer sammen. Datamaskiner er heller ikke spesielt gode til å løse vanlige puslespill.

Det er også et spørsmål om treningsdata. Mens store KI-bildemodeller er trent på millioner på millioner av bilder, finnes ikke dette treningsmaterialet i det hele tatt for gamle, unike vevede, arkeologiske tekstiler.

– Bilde-KI kan lære seg mønstre ut fra mønstre og fordeling i bilde, basert på millioner av bilder av hvordan en sykkel eller et menneskeansikt ser ut.

– Vi har fått forslag om at vi kunne laget vevede tekstiler og så lage en falsk aldringsprosess slik at tekstilene ble slitte.

Dette kunne teoretisk sett ha vært brukt til å lære opp datamaskiner, men prosessen er dyr og vanskelig, sier Gigilashvili.

Men de har funnet en metode for å se detaljer

Så langt har arbeidet imidlertid ført fram til programvare som gjør det mulig å behandle fragmentene som puslespillbrikker for å se hvordan de passer inn i hverandre og for eksempel fritt rotere eller sammenligne dem.

– Vi kan også bruke kontrast-endringer eller fargemanipulasjon for å få fram detaljer som er vanskelige å se.

– Visse fargefiltre kan gjøre det mulig for det blotte øye å få øye på det lille som er igjen i bildet.