Når «negativ sosial kontroll» blir et villedende begrep

Vi håper at Tonje Brenna tar med seg disse innspillene inn i arbeidet med ny handlingsplan for å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser overleveringen av NOU-utredningen om negativ sosial kontroll ved utvalgsleder Henriette Sinding Aasen. (Foto: Jan Langhaug / NTB)

KRONIKK: Når ett og samme begrep brukes om alt fra frihetsberøvelse og alvorlig psykisk vold til ungdoms kles- og ruspress, er begrepet mer villedende enn veiledende.

Begrepet negativ sosial kontroll ble innført for å sette ord på foreldre og storfamilies problematiske kontroll og begrensning av barn og unges selvbestemmelse og frihet knyttet til egen kropp, seksualitet og ekteskap. 

Det har blitt ett av de mest sentrale begrepene i myndighetenes integreringsarbeid. Betegnelsen negativ sosial kontroll er symbolsk virkningsfull. Den peker eksplisitt på noe som er uønsket og spiller på at vi intuitivt forstår hva den sikter til. Som når Tonje Brenna setter «norsk frihet» opp mot uakseptabel adferd i minoritetsbefolkningen.

Vi ser med bekymring på at negativ sosial kontroll brukes om stadig flere handlinger og problemer. Et eksempel finner vi i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) nylig publiserte Hvordan går det med integreringen i Norge?. 

Her heter det:

«Negativ sosial kontroll foregår ikke kun mellom voksne og unge, det foregår også unge imellom – og det foregår på skolen. Elever kontrollerer hverandre på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og religionsutøvelse, særlig knyttet til faste under ramadan. Kontrollen utøves blant annet mellom kjærester og eks-kjærester, og i form av gruppepress, som kan handle om for eksempel klespress og press på bruk av rusmidler.» (s. 120)

En slik utvidet bruk av begrepet finner vi også i en kronikk av IMDi-direktør, Libe Rieber-Mohn. Vi mener at selv om negativ sosial kontroll er et symbolsk kraftig begrep, bidrar det verken til økt kunnskap eller målrettet innsats overfor minoritetsunge.

Vi som skriver denne kronikken, har nylig evaluert to pilotprosjekter med mangfoldsrådgivere – tidligere minoritetsrådgivere – i skolen på vegne av IMDi. Mangfoldsrådgiverordningen har siden 2008 vært en kjempesatsing fra myndighetene. Den er førstelinjen i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert kontroll og vold. 

Rådgiverne plasseres på skoler med høy andel minoritetsspråklige elever og skal bidra til at “barn og unge som står i fare for eller utsettes for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, får råd, veiledning og oppfølging i tråd med sine behov og rettigheter.”

Misvisende om omfang

Mangfoldsrådgiverne skal registrere henvendelser fra eller på vegne av enkeltpersoner som «saker» i et registreringsverktøy IMDi har utviklet. Disse registreringene blir jevnlig referert i media og oppfattes som tall på  omfanget av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Det er misvisende å bruke mangfoldsrådgivernes registreringer for å si noe om omfang. En opplagt grunn, er at det avhenger av antall mangfoldsrådgivere. Men det er også uklart hva som ligger bak når noe telles som en sak. 

Negativ sosial kontroll er den klart største sakskategorien, 594 av 899 saker i 2023. Evalueringen vår viser at det er usikkerhet både blant mangfoldsrådgivere, IMDi og skolene rundt hva negativ sosial kontroll egentlig er.

Hva er konsekvensen av disse uklarhetene? 

Den nylig publiserte NOU-en Lov og frihet slår fast at negativ sosial kontroll er for upresist til å kunne fungere som juridisk begrep. En rekke av de handlingene negativ sosial kontroll er ment å omfatte, er allerede inkludert i eksisterende straffebetegnelser om mishandling, trusler, frihetsberøvelse og hensynsløs atferd.

 NOU-en peker også på at grensene mellom akseptabel og uakseptabel sosial kontroll ofte glidende (s. 57). Konsekvensen av at et begrep ikke lar seg definere presist, er at det er dårlig egnet både for statistikk og for rettssalen.

Uklart hva mangfoldsrådgiverne skal gjøre

Skolen er ikke en rettssal. Likevel er det også her nødvendig å sortere uønskede handlinger fra hverandre: mobbing og press mellom elever, kontroll ved at foreldre eller storfamilie får vite hva barna deres gjør i skolen, og bekymringsfulle holdninger i konservative religiøse ungdomsmiljøer. Effektiv innsats for å bekjempe disse tingene krever ulike forebyggende tiltak.

Utviklingen som beskrives ved flere Oslo-skoler, må tas på alvor. Men hvis «alt» som angår minoritetsungdom blir oppfattet som negativ sosial kontroll, er det lite konstruktivt. Og hvis mobbing og gruppepress blant minoritetselevene blir omtalt som negativ sosial kontroll, mens majoritetselevers press ikke blir det, er det problematisk.

Skolene får en gratis personalressurs, som IMDi har ansvar for. Betingelsen er at mangfoldsrådgiverne får arbeide mot negativ sosial kontroll blant elevene. Men hva som ligger i dette mandatet er uklart for de som arbeider i skolen – også for elevene. 

I skolen er mangfoldsrådgiverne en av flere voksne ansatte – kontaktlærere, sosiallærere, miljøteam, helsesykepleiere – som arbeider med elevenes trivsel og utvikling. At oppdraget er uklart, kan gjøre samarbeidet vanskelig.

Veien videre – ny handlingsplan

De siste 20–25 årene har vi fått mer kunnskap om æresrelatert vold og kontroll i Norge. En rekke aktører har bidratt til betydelig utvikling innenfor lovverk, tiltaksapparat og hjelpetilbud. 

En forutsetning for å videreutvikle godt forebyggende og sosialfaglig arbeid, er en felles forståelse av hva som skal forebygges og motarbeides. Begrepet negativ sosial kontroll bidrar ikke til dette. 

Vi håper at Tonje Brenna tar med seg disse innspillene inn i arbeidet med ny handlingsplan for å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll.