Kan tyrkisk vin ta livet av en hund?

5 months ago 61

Det finnes et uttrykk på tyrkisk: «kopek olduren» som betyr «hunde-morder».

Det brukes for å beskrive en dårlig vin. Det vil si at den smaker så vondt at den kunne tatt livet av en hund.

Mange jeg kjenner mener all tyrkisk vin faller inn under denne kategorien.

I mine to år her i landet har jeg også vært tilbøyelig til å tro at det er et snev av sannhet i det. Den vinen du får servert kan være helt grei, men jeg blir sjelden positivt overrasket.

Derfor var det med en blanding av skepsis og nysgjerrighet at jeg sammen med noen venner leide bil og dro ut av Istanbul for å besøke vingårder.

Vi skulle ta temperaturen på den tyrkiske vinen.

Bare så det er sagt: Jeg er ingen vinekspert.

Inntil nylig har jeg verken vært interessert i å vite hva slags drue vinen er laget på eller spesielt opptatt av å sanse duften eller ettersmaken av en vin. Det har holdt å kjenne etter om den er god eller dårlig.

Men vin er jo så mye mer. Det er også historie og politikk.

Den glemte historien.

Tyrkia er en av verdens eldste vinprodusenter. Her har de laget vin i 7000 år.

Gjennom historien ble vinen fraktet mot havet i store krukker på kjerrevogner trukket av okser. Derfra ble de lastet om bord på skip med kursen mot Venezia og Marseille.

Denne ruten er på gamle kart markert som «Vinveien».

På 1800 tallet var det Osmanske riket verdens største eksportør av vin.

Men kriger, fattigdom og sult satt stopper for det meste av produksjonen på begynnelsen av 1900-tallet.

Og fordrivelsen av kristne med gresk og armensk avstamning - det var først og fremst dem som drev med vin - gjorde at gammel kunnskap gikk i glemmeboka.

– Vi har sovet i 100 år, sier guiden mens vi tråkker mellom vinrankene.

Det er tidlig i sesongen, og druene er bare noen små, knudrete knapper under store grønne løvblader. Landskapet ligner Provence eller Toscana med vakre åser, blomsterenger og åkre fulle av vinstokker så langt øyet kan se. Men vi befinner oss altså i det muslimske landet Tyrkia seks mil fra grensen til Hellas.

Den unge guiden forteller at familien som startet opp driften av vingården for 20 år siden fant gamle røtter dypt nede i den porøse jorden. Først da forsto de at dette området hadde blitt brukt til å dyrke vin i tidligere tider.

– Vi glemte å lage vin etter krigene, og historien og kulturen forsvant, sier hun.

Selv er hun vokst opp i en muslimsk familie ved Svartehavet der ingen rørte alkohol. Det er forbudt i islam.

Men som student snublet hun borti en billig flaske vin for å gjøre analyser på laboratoriet. Da prøvene var tatt, drakk hun opp resten av innholdet i flaska.

Det var en skikkelig dårlig opplevelse. Men siden fortsatte hun testingen og smakene fascinerte.

– Det er som å spise banan, og så smaker den jordbær, mango eller vanilje. Det at aromaene endrer seg gjorde meg nysgjerrig, sier hun.

Nå har hun en master i faget og full støtte fra familien.

Hun er ingeniør og jobber med druer, så de har konkludert med at hun jobber med mat.

De er ikke alene om å ha et pragmatisk forhold til vinproduksjon i dette muslimske landet.

Blant vinrankene går bygdekoner med skaut, side skjørt og tykke sokker godt stappet ned i skoene.

Alle som jobber på gården kommer fra landsbyene i området. Arbeidsplassen gir en kjærkommen inntekt til familien.

De bare ler når de blir spurt om de har smakt vin.

Selvfølgelig ikke.

De har ikke noe problem med å ta jobb i en vinåker likevel, men virker tvert imot stolte av det.

En av dem heter Dynamitt til etternavn. Navnet har en historie.

Under frigjøringskrigen som førte til at Tyrkia ble en egen stat i 1923 fikk bestefaren hennes sprengt bort halve armen.

Få år etter ble alle tyrkere pålagt å ta et etternavn, noe ingen hadde under det osmanske riket. Da valgte han Dynamitt.

Det navnet beskrev den ulykksalige hendelsen godt, tenkte han sikkert. Og for alltid vil etterkommere bli minnet på historien.

Andre tok navnet Sverd (Kilic), Uredd kjemper (Yilmaz) eller de hentet navn fra store slag eller yrket sitt. Det mest kjente etternavnet er Ataturk. Landets første president fikk etternavnet som betyr Tyrkernes far.

Nok om det.

Erdogan klager

Selv om mange her virker å ha et mer avslappet forhold til alkohol enn i andre muslimske land, har politikerne på toppen gått motsatt vei.

Allerede da Recep Tayyip Erdogans parti kom til makten for 20 år siden innførte de en egen avgift, og siden har den økt mangfoldige ganger.

Det gjør alkohol dyrt selv for en nordmann.

Presidenten har gjentatte ganger klaget over at folk fortsetter å kjøpe øl og den nasjonale drikken rakı til tross for avgiftene.

Men selv om det er en endring i spesielt drikkevanene til unge tyrkere, drikker de langt mindre alkohol enn europeere.

– Hvorfor skal staten bestemme hva du liker? spør guiden vår irritert.

En rad med glass med vin fra blankt til rødt står foran oss klare til å luktes og smakes på.

Bak ligger nitidig studering av jordsmonn, vind og naturlig vanning, og i selve prosessen har de tatt tyngdekraften og tiden til hjelp.

De lærer år for år.

Rundt 90 prosent går til hjemmemarkedet.

Eksporten av tyrkisk vin er ikke engang en femdel av hva den var for litt over 100 år siden. Men til tross for motstand har antall vinprodusenter økt under Erdogan.

Nå er det over 150 av dem rundt om i landet. Tyrkias vinhistorie kan være på vei til å gjenta seg.

– Dette er en livsstil du legger hele sjelen din i. Du må stå i det for å forstå hva jeg mener, sier en av vinprodusentene, som har utsikt over Marmarahavet.

Hun og mannen kom tilbake fra California for 20 år siden med ideer og pågangsmot.

Ansiktet er fullt av smilerynker, men det har også vært mange tårer.

Høye avgifter og forbud mot markedsføring gjør det vanskelig, men de har faste restauranter og en butikkjede de selger til. Og alle som hører om dem kommer innom for å smake, forteller hun.