Hvorfor mangfoldet i kultursektoren uteblir

ASHA ABDULLAHI, prosjektleder for Taktskifte/JM Norway og slampoet

Jeg husker da jeg var 18 år. Jeg turte ikke å kalle meg for en kunstner. Slampoesi, det tilhører liksom ikke kunsten. I alle fall ikke kunstlivet i Norge.

Selv i dag føles det ubehagelig å titulere meg som en kunstner, når jeg skriver denne kronikken.

Vi er så vidt inne i varmen, vi slampoeter, så vidt legit, så vidt anerkjent som kunstnere. Kunsten er ikke fri, for den har samfunnsskapte rammer og båser, foretrukne preferanser og referanser.

Sceneplassen jeg får oppleves som trang og liten, et lite definert område, selv så mange år senere.

Det har nå gått 16 år siden Mangfoldsåret 2008, som var daværende regjeringens markering av at norsk kulturliv i større grad skulle gjenspeile det kulturelle mangfoldet her til lands.

Året førte ikke året til de store endringene. For en hel ungdomsalder senere, er kulturlivets mangfoldsproblem fortsatt et problem.

Selv om mange unge med minoritetsbakgrunn står og banker på dørene, eller forsøker å finne en vei forbi portvokterne, kommer de sjeldent inn i kulturens maktkorridorer.

Resultatet er fortsatt en mangel på mangfold i beslutningsprosesser, programmer og kunstnerisk innhold. Kunst imiterer livet, og når kunstens makthavere er enfoldige, blir kunsten likedan.

Det er minst tre gode grunner til at mangfold i kulturlivet er avgjørende. For det første for kunstens egen utvikling og relevans. Vi vet at kreativitet blomstrer når ulike perspektiver møtes og utfordrer hverandre.

For det andre fordi publikum er variert, og for å appellere til alle må kultursektoren også være mangfoldig.

Og for det tredje, publikummet kan rettere sagt bli enda mer variert, for kunsten må aktivt oppsøke nye publikum og nye målgrupper med relevant innhold.

Når Camara Lundestad Joof knuste glasstak etter glasstak og ble husdramatiker på Nationaltheatret, og deretter kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus, trakk hun også med seg et nytt publikum.

Når Zeshan Shakar og Don Martin satte opp «Linje 5» på Rommen scene, var det mange folk som besøkte teateret for aller første gang i livet, eller etter en lang tid.

Disse eksemplene viser at deler av norsk kulturliv lykkes med å avspeile mangfoldet i vårt samfunn, men det viktigste arbeidet gjenstår; nemlig mangfoldige ledelser og styrer i kulturlivet.

Når vi lykkes helt på toppen, vil vi også kunne unngå kulturell stagnasjon og isolasjon, og lykkes med å gi nytt liv og vitalitet til kunsten.

Det er viktig å skape en kultursektor som virkelig gjenspeiler hele vårt mangfoldige samfunn. Det er nødvendig å endre holdninger, rekrutteringsprosesser og den overordnede kulturen i kulturinstitusjonene.

Dette krever samarbeid mellom offentlige organer og tilskuddsforvalterne, kulturinstitusjoner og vi som jobber for et mer representativt kulturliv.

Men først og fremst krever det en reell vilje blant makten i kulturlivet.

Blant de som sitter i styrer og ledelser, som forvalter og tildeler midler, de som er med på å definere satsinger og langsiktige strategier for kulturlivet, spesielt i de store institusjonene.

Hvert år får vi i JM Norway inn to kull som består av unge kulturtalenter. Unge kunstutøvere, ledere, og tankeledere, som alle har et ønske om å bidra til kultursektoren.

Gjennom et halvt år forberedes og kvalifiserer hvert kull seg fra våre rekker til å kunne påta seg styreverv i kultursektoren.

De vil ikke kvoteres inn, det er nettopp derfor de deltar i et lederutviklingskurs som Taktskifte. De utdanner seg til å få en plass rundt bordet.

Noen lykkes, mens andre må finne seg i at kultursektoren ikke evner å se hvilken verdi de kan tilføre. Det kan endre seg, men kun og først når folk på toppen endrer seg.

Vår erfaring er at de som er mest villige til å slippe inn nye stemmer, er de som jobber konkret med mangfoldskompetanse. Dette er gjerne ideelle og frivillige organisasjoner.

Noen av deltagerne i Taktskifte har fått styreverv i antirasistiske foreninger eller minoritetsorganisasjoner, noen har fått jobbe på festivaler. Men hvor blir det av vervene i de større kunst- og musikkorganisasjonene?

Nylig ble jeg spurt av en stor kulturaktør som mottar offentlige midler om jeg, som slampoet, kunne stille til et arrangement i deres regi. «Mangfold er en greie her hos oss», bedyret de.

Men de hadde ikke budsjettert så mye som et lite honorar til sånne som meg, som av en eller annen pussig grunn forventes å opptre gratis.

Det illustrerer bare at skal vi lykkes med mangfold, er vi nødt til å legge ressurser i det, og det må være en endringsvilje som ikke bare består av gode intensjoner, men også en vilje som tas med inn i budsjetter, i valg av styrer, og inn i rom hvor beslutningene tas.

Mangfoldet, som i dette tilfellet skulle være meg, uteble enda en gang.