Hvorfor er det så pinlig å lese om korsett­sex?

Heihei!

En ulykke kommer sjelden alene, sa min kloke mor, og nå har jeg blitt forkjøla på toppen av hjernerystelse og fotoperasjon.

Jeg skal ikke klage over det, men nevner det fordi all min omgang med litteratur foregår nå som lydbok – og må være av det lettere slaget.

Det preger hovedsaken, hvor jeg tar en tur tilbake til kostyme­romansene jeg slukte som tenåring.

Ellers kan jeg love at Ukas bilde er noe du aldri har sett før, og så avslører jeg hvordan Lars Mytting trikser med ord i den populære Hekne-serien sin.

Sett på kaffen!

Da «Bridgerton» kom for første gang på Netflix andre juledag 2020, slo det publikum i bakken. Det fargesprakende kostymeuniverset var alt det en pandemi­rammet verden trengte.

Serieskaper Shonda Rhimes (Grey's Anatomy) hadde tatt Julia Quinns best­selgende historiske romanser og skapt en leken og moderne versjon av en eldgammel formel.

Ikke bare var det fargeblind casting som blåste lang marsj i historisk nøyaktighet, blant annet med en svart Dronning Chariotte.

På ball danset engelsk adel til Ariana Grande og Billie Eilish, fremført av strykekvartett. Netflix-serier er normalt ganske dydige, men en het sexscene i en trapp i første sesong fikk internett til å brenne.

Fargene, kostymene og scenografien var så over-the-top fargerik og overdådig at det hele ble litt camp.

Publikum lepjet det i seg. «Bridgerton» ble en av Netflix' største seersuksesser. 82 millioner husstander valgte å gi serien en sjanse, som da var det største tallet på en strømmedebut.

Jeg var en av dem som ble hekta. Da sesong to takket for seg på vårparten i 2022, føltes livet grått. Jeg snakka med min brasilianske venninne om det, og hun hadde løsningen: Les bøkene! Hun hadde allerede slukt hele serien til Julia Quinn.

Først steilet jeg: Skulle jeg, med søndagsskole på baken, pietistisk vestlands­bakgrunn og litteratur­vitenskap hovedfag, lese smuss­litteratur?

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var tirsdag favorittdagen min. Da kom blader som Allers og Norsk ukeblad, og alle hadde historiske romanføljetonger.

Jeg smurte kneipskiver tjukt med smør og Nugatti og forsvant inn i en verden med sterke kvinner som havnet i stormfulle forhold med uoppnåelige menn.

Denne tirsdagsdietten mettet både en voksende kropp og et nysgjerrig sinn.

Da jeg begynte på videregående, ble det slutt på føljetongene. På universitetet var det bare Odysseen og fransk post­strukturalisme som fikk plass på lesesalen.

Husmorporno kalte man denne romantiske og erotiske underholdnings­litteraturen. Man ser for seg en ensom husmor, bundet til hjemmet og strykebrettet, som drømmer om romantikk og lidenskap over oppvask­kummen, mens mannen hennes er ute på jobb og eventyr. Det er ganske nedlatende.

Mannlig underholdningslitteratur fantes selvfølgelig også, med sin andel sexscener, men det var ingen nedlatende ord om for eksempel Morgan Kane, som snerret mens han rev av kvinner klærne deres.

Det var altså flere grunner til at jeg ikke har oppsøkt romanselitteratur etter ungdomsskoledagene. Men nå tror jeg romasen lever i beste velgående og faktisk har fått høyere status.

Da jeg leste meg opp om Julia Quinn, fant jeg ut at Bridgerton-serien hennes var på New York Times' bestselgerliste lenge før Netflix-serien. Bøker som tidligere ble utgitt i pocket for salg i kiosk, har nå fått stive permer og selges i bokhandel.

Min brasilianske venninne er en smart og tøff karrierekvinne, blottet for protestantisk skamfølelse. Så hvis hun leste «Bridgerton», kunne vel jeg det også!

Men jeg ville ikke bli sett med en Bridgertonbok. Jeg lasta den ned på lesebrettet, så jeg kunne lese i smug. (Faktisk selger denne type litteratur godt på e-bok, så man kan nyte den på T-banen uten megetsigende blikk fra medpassasjerer.)

Jeg ble faktisk revet med. Språket er ikke akkurat nobelnivå, og det er ikke historisk riktig, men det var ikke poenget.

Å lese «Bridgerton» fikk meg til å innse hvor LITE begjær og seksualitet det er i såkalt vanlig skjønnlitteratur.

I norske samtidsromaner er begjær, kyssing, tafsing og sexing kraftig underrepresentert i forhold til hvor stor plass det har i menneskelivet.

Så skal man kjenne seg pirret og litt varm i kinnene, er det underholdningslitteraturen vi må til.

Kanskje er det ikke rart vi drømmer oss tilbake til en tid da kurtisen var langvarig og preget av sosiale konvensjoner, når dagens dating foregår kjapt og kynisk på Tinder?

Etter internett ble allemannseie har også vårt forhold til sex endret seg fundamentalt. En hvilken som helst pornoside tilbyr en meny med de særeste fetisjer. Dette er det dagens ungdom vokser opp med, heller enn mammas ukebladføljetonger og pappas «Vi menn».

Da virker det egentlig litt prippent og umoderne å bli flau for å dykke ned i ganske uskyldige sexskildringer, tenker jeg. Eller?

Hva tenker du om sjangeren? Fortell meg i kommentarfeltet eller gi meg en pekepinn her:

Ukas bilde

Da forfatter Hans Olav Lahlum var på Hamar bibliotek, sto han plutselig ansikt til ansikt med seg selv – i dorullform.

Det finnes vel knapt noen høyere ære enn å bli foreviget i dorull, tenker jeg, og Lahlum delte gladelig bildet på Facebook.

– Har dere flere dorullforfattere, spurte jeg bibliotekar Rita Skimmeland, og det hadde de.

Dorull-Lahlum var nemlig del av en utstilling på biblioteket i forbindelse med Verdens bokdag. De ansatte har latt seg inspirere av Den store dorullnisseboka.

De har tryllet fram litterære figurer som Dorull-Dracula og Dorull-Pippi, men også norske og utenlandske forfattere. Besøkende på biblioteket kunne ta en quiz.

Jeg har fått lov å dele noen av disse. Ser du hvem de forestiller?

Hamar bibliotek

Kjent, død dramatiker

Debuterte med Catilina i 1850

Hamar bibliotek

Verdensberømt dramatiker

Å være eller ikke være

Hamar bibliotek

Norsk nobelprisvinner

Skrev historiske romaner

Hamar bibliotek

Katteglad krimforfatter

Bestevenninne med Anne B. Ragde

Kjent samtidsforfatter

Panneluggen er et varemerke gjennom årene

Fasit: llǝpuᴉ˥ ᴉuu∩ 'ʞᴉʌɐʇsɹØ ǝuuɐH 'ʇǝspu∩ pᴉɹƃᴉS 'ǝɹɐǝdsǝʞɐɥS ɯɐᴉllᴉM 'uǝsqI ʞᴉɹuǝH

Myttings guide til eget språk

Den første mai markerte slipp for en rekke lydbøker på strømmetjenestene, og jeg er ikke alene om å sitre av forventning for tredje boka i Hekne-serien.

Som lydbokfenomen er serien ganske unik, for Lars Mytting har skrevet bøkene på bokmål, men lest dem inn på døl. Det vil si at han har simultanoversatt dem i lydbokstudio!

Lydbøkene gir meg følelsen av å sitte i en lun bondestue foran peisen og høre en framifrå forteller mane fram et univers proppfullt av lokal kulør. Karakterene trer enda bedre fram, når du hører forskjell på innflytta prest og lokal leilending!

Jeg koser meg med å bli kjent med gudbrandsdals­dialekta. Stadig blir jeg overraska over hvor ulike helt vanlige ord kan være i ulike dialekter, som håkken for hvem og hårt for hvert. En to tre heter æin tu tri.

Du har også ord som er gode å smatte på, som surve (sutre), snaltre (gnåle) og spikjiflæsk (spekemat).

Som språkentusiast blir jeg alltid glad når norske forfattere henter fram ord fra glemselen. Og når Mytting går så langt tilbake som 1600-tallet, har han hentet fram ord på verktøy og praksiser som nordmenn for lengst har sluttet med.

Da Mytting var på NRK Marienlyst for å delta i Drivkraft, overfalt jeg ham for å spørre mer om disse orda han hadde gravd fram.

Mytting smilte gutteaktig lurt og avslørte at flere ord har han rett og slett FUNNET OPP. De fleste ord og begrep i trilogen er resultat av nitid research, men at han har også tillat seg å lage nye ord, det syntes jeg var gøy!

Her er et par av Myttings nyskapinger:

Vonapjank er fra en trøndersk skikk, men vridd litt på. I boka er vonapjank små håndarbeidsstykker som jenter laget til slekta til gutten de håpet skulle fri til dem, for å innynde seg. (von = håp + pjank = småting på myttingsk)

Helgenskurv er navnet Mytting har gitt til irren som danner seg på innsida av kirkeklokker. Ifølge overtroen har dette stoffet helende kraft hvis man skraper av litt og spiser det eller smører det på sår.

Vasslosen er et mytisk vesen, en gråaktig naken tuss, som liksom skal være lokal mytologi, men er et rent påhitt. Bare jug, ler Lars fornøyd.

Skråpånatta fremstår i boka som et lokalt ord for dommedag. Men det oppsto i en visjon Mytting fikk når han så for seg en blanding av armageddon og ragnarok. Når levende og døde en dag skal føres til doms, så forfatteren for seg en stor hånd komme ned fra himmelen og skrape opp likene fra gravene deres.

«Å skrape» på døl heter «å skråpå», med litt mer trøkk i. Mytting ble så fornøyd med ordet at det fikk en sentral betydning i handlingen, og ble navnet på siste bind.

I bøkene skjønner du ut fra sammenhengen hva ordene betyr, så det har ikke vært noe problem sånn sett. Men, hva med de stakkars oversetterne?

Myttings bøker er utgitt i mange land, men ingen ordbok kunne hjelpe med egensnekra ord!

Jo da, det har Mytting tenkt på. Han er tidligere journalist og sakprosaforfatter og en redelig kar når det gjelder språk og fakta.

– Jeg har laga en guide som blir sendt med manus til oversetterne.

I guiden står det forklart tekniske begreper om fiskestenger, fly og våpen, men også dialektord, og de som Mytting har funnet på. Og der er han tydelig:

– Jeg vil ikke at oversetterne skal føle at jeg står over dem, men sette dem fri, så da skriver jeg at her får dere bare være kreative.

Slik sett fornyer ikke bare Lars Mytting det norske språk med Hekne-serien, men tilfører nye ord til flere språk. Bra jobba!

Før jeg logger av, må si takk for alle gode Stephen King-tips dere bidro med i kommentarfelt og på e-post til meg. Jeg er nå ferdig med «Pet Sematary», og har booket meg inn hos Cille Biermann i Åpen bok for å snakke om den.

Ellers var det disse tre titlene som fikk flest anbefalinger: «The Stand» (om en vampyrpandemi), «Christine» (om en ond bil) og «Needful Things» (om en butikk som gir deg det du ønsker mest – til en høy pris).

Jeg håper du nå ble inspirert til å hente fram både litt skrekk og litt romanse i hverdagen!

Kommentér

Hva med deg? Liker du sexy romanselitteratur? Er det flaut eller greit å lese dem?