Har løst ei gåte: Del av Stonehenge kom fra Skottland

Spørsmålene er mange rundt et av verdens mest kjente steinalderbyggverk.

Plasseringa av de gigantiske steinene på ei slette i England har ført til ville teorier om at romvesener må ha hatt en finger med i spillet.

Nå har en doktorgradsstudent avslørt at den viktige altersteinen ikke kom fra Wales, 250 kilometer unna, men fra Orknøyene i Skottland, hele 700 (!) kilometer unna.

Men steinaldermenneskene hadde ikke behov for hjelp fra verdensrommet. De klarte å flytte den helt sjøl.

Fikk bakoversveis

– Jeg trur ikke jeg blir tilgitt hjemme, sier walisiske Anthony Clarke på spøk til BBC. Det er han som nå har funnet bevisene på at det som har blitt kalt altersteinen i Stonehenge er skotsk.

Dette er det endelige dødsstøtet for den gamle teorien om at steinen kom fra Wales.

– Det ga oss bakoversveis da vi oppdaga den var fra det nordøstlige Skottland, sier professor Nick Pearce. Han har også vært med på oppdagelsen som har blitt publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature.

Forskerne har analysert den kjemiske sammensettinga av små biter fra altersteinen.

Med tilgang til en kjempestor database over hvor ulike steintyper kommer fra, fikk de treff på Orcadian, et område mellom Nord-Skottland, Orknøyene og Shetland.

– Det var et sjokk, for å si det mildt, sier Pearce til BBC.

Han sier det neste mysteriet blir å finne ut åssen steinen kom til England.

Ikke noe stress

Om du setter deg i bilen tar det mellom ni og ti timer å kjøre de litt over 700 kilometerne fra Trondheim til Risør i Agder.

Men de som skulle frakte altersteinen fra Orknøyene til Stonehenge hadde ikke asfalterte veier eller lastebil.

Så hadde de det heller ikke veldig travelt, forteller Daniela Hofmann. Hun er professor ved Universitetet i Bergen og forsker på steinalderen i Europa.

– Vi tenker ofte på folk i steinalderen som at de var litt primitive, men det var de helt klart ikke, sier Hofmann.

Altersteinen som er fem meter lang, en meter brei og en halvmeter tjukk kan ha blitt frakta både til lands og til vanns.

Hofmann sier folk for 4–5000 år sia hadde båter som kunne holde denne steinen flytende. De kunne også ha dratt steinen over land på tømmerstokker. Kanskje var det en kombinasjon av metodene.

Hun forteller at i stedet for at steinen måtte fortest mulig fram til Stonehenge, kan det ha vært et poeng at det tok tid.

På den måten kunne folk langs reiseruta føle at de var med på et stort felles prosjekt. Hofmann ser for seg at folk kunne ha fester etter å ha transportert steinen fra et sted til det neste.

Det kunne knytte folk sammen, og til de hellige stedene, som Stonehenge var.

– Alle kunne si at de var med på å bygge dette fantastiske monumentet. At det i seg sjøl blei ei myte de kunne fortelle. En bragd som de i sagnene fra vikingtida.

Steinens Gucci

Den ytterste ringen av Stonehenge består av steiner fra det man kan kalle nærområdet, fra England.

Innafor der er det en annen ring. Den inneholder steiner med et blåskjær som er fra Wales.

Til slutt har du altersteinen som ligger delvis begravd under noen andre steiner i midten av monumentet.

Hofmann sier folk i steinalderen var opptatt av ... stein. De kunne knytte spesielle egenskaper og krefter til ulike type steiner fra forskjellige steder. Folk utveksla steiner til økser og lignende over store distanser.

– Det var kanskje litt som å ha en Gucci, sier UiB-professoren. Folk kunne skjønne ut fra for eksempel fargen at den var spesiell.

Utveksling

På Orknøyene finnes det steder som blei regna som hellige samtidig som Stonehenge var i bruk. Et eksempel er steinringene på Brodgar og Stenness.

Hofmann forteller at det å frakte stein fra øygruppa til Stonehenge kan sees på som ei slags utveksling.

– Du kan si at de har en forbindelse mellom Stonehenge og en av de andre store, hellige funnplassene som vi har fra den tida.