Fra bestevenn til bølle

Det henger et mystikkens slør over Olaug Bollestads dramatiske avgang som KrF-leder.

Foto: Tegning: Roar Hagen

fredag 23. august kl. 07:52

Det etter alle solemerker svært krevende triatlonmøtet i KrFs sentralstyre endte altså med at en solbrun, men ikke særlig smørblid partileder Olaug Bollestad måtte ta den oransje sommerkjolen sin og gå.

Det var en sjeldent dramatisk sorti.

Fra å være den eiegode, sjarmerende og folkelige «fru Larkin», er Bollestad blitt til «olme-Olaug» – lederen som skal ha skapt et så dårlig arbeidsmiljø rundt seg at det ble umulig for henne å fortsette.

I syv lange timer kjempet hun for sitt politiske liv. Men det sto ikke til å redde.

Utfrysing, baksnakking og mistenkeliggjøring er blant anklagene i det mye omtalte varselet mot den nå avgåtte lederen.

I utgangspunktet kanskje ikke anklager som uvegerlig måtte ende slik det gjorde. Vi har hørt sterkere beskyldninger rettet mot ledende figurer i norsk politikk.

Men definitivt nok til å skape et utrivelig klima.

Nå som vi kjenner utgangen på dramaet, er det lett å si at det ikke var andre muligheter for henne enn å trekke seg.

Men slike prosesser er aldri rettlinjede. Her har ulike virkelighetsforståelser stått mot hverandre.

Og tilliten KrF-toppene imellom må ha forvitret, så å si time for time, og det over flere måneder.

Og selv om en svært knapp Bollestad bedyret at avgangen var hennes egen beslutning, og at det å lede KrF har vært et privilegium, var det utvilsomt ingen omforent stemning i rommet.

Selv om nestlederne Dag-Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse om og om igjen understreket hvor mye de respekterte Bollestads beslutning, dukket de smidig unna alle spørsmål om de og resten av partiledelsen hadde presset henne ut.

FØR MØTET: Nestlederne Dag-Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse. Foto: Helge Mikalsen / VG

Vi kan ikke annet enn å tro dem, både Bollestad og nestlederne, på at avgangen faktisk var hennes egen beslutning.

Men spørsmålet er hvorfor det ikke skjedde allerede 6. august, da avgangen opprinnelig skulle offentliggjøres.

I stedet valgte hun overraskende for de andre i KrF-toppen å ta kampen for lederposisjonen.

At hun nå, tre uker senere, likevel valgte å gi opp – «for partiets beste» – må bety at presset mot den stadig sykemeldte Bollestad må ha vært formidabelt.

Sentralstyremøtet varte altså i syv stive timer. Grunnen var neppe at kakebordet i KrFs partilokaler var så stort at det tok sin tid å pløye seg gjennom det.

Partilederen forsøkte i det lengste å overbevise partiet hun «er så glad i» om å la henne fortsette. Vi prøvde å finne en ordning, sa en slagen Bollestad.

Men det ordnet seg ikke.

Les også: Olaug Bollestad trekker seg som KrF-leder: – Prøvde å finne en løsning

Olaug Bollestads image som den godslige og jordnære partilederen som var alles bestevenn på Instagram, er erstattet av et langt mer sammensatt bilde.

Bestevennen er blitt til bøllen, for å vri på tittelen på et populært familieprogram på NRK.

Selv om få eller ingen i KrF vil ta et slikt ord i sin munn om det som inntil nylig var en avholdt partileder, iallfall utenfor hennes egen indre krets.

Men siste ord er neppe sagt. Mye er ennå høyst uklart i denne svært dramatiske konflikten i et parti som kjemper desperat mot sperregrensen og sliter med å finne ut av det med seg selv.

Olaug Bollestads sjefstid er uansett historie, og KrF må igjen ut på lederjakt.

Det er ikke gitt at kandidatene står i kø for å ta over.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.