Fotballen er for alle!

<-LISE KLAVENESS

fotballpresident

VG har gjennom de siste tre ukene prisverdig satt søkelys på utfordringer i Oslo-fotballen. Debatten understreker at fotball er mye mer enn kun en idrett.

Det forventes at fotball skal være like sterkt til stede overalt i landet, med samme muligheter for å delta og å følge ambisjoner om å nå toppen, uavhengig av demografi og ressurssituasjon.

En heftig forventning, men helt i tråd med norsk fotballs visjon: Fotball for alle. 

VGs artikkelserie tar opp mange ulike temaer om Oslo-fotballen. La meg være tydelig på noen utgangspunkter for NFFs holdning:

Ingen norske klubber, verken bredde- eller toppklubber, bør drive systematisk spillerjakt på tolvåringer.

Det er alarmerende å høre fra klubber om barn og unge som ikke får spille fotball, fordi foreldrenes betalingsevne av ulike årsaker ikke strekker til. Her skal vi i NFF være tydeligere på hvilken linje vi fører.

Jeg frustrerer meg voldsomt over historier om klubber på begge sider av Akerselva som ikke har nok banekapasitet til alle som vil spille fotball.

(Det hører også med til historiefortellingen at mangelen på offentlig finansierte kunstgressbaner med undervarme i Oslo er en betydelig kostnadsdriver i klubb som foreldrene betaler regningen for.)

Slik skal det ikke være. 

Trendene i Oslo og i samfunnet generelt er tydelige og nedslående: Flere og flere mennesker samles i storbyer og tettsteder. Klasseforskjeller, polarisering og ungdomskriminalitet i sårbare bydeler øker.

Med andre ord: Fotball og idrett vil bli viktigere og viktigere som virkemiddel mot utenforskap og kriminalitet de neste årene, men vanskeligere og vanskeligere å drive på frivillig basis i de mest sårbare bydelene.

Alle samtaler om norsk fotball er velkomne, men jeg føler et sterkt ansvar for å sette skikkelig trykk på det som brenner mest, der hvor vi i dag må ta kraftige og finsiktede grep for å unngå å miste klubber og hele miljøer om 5–10 år.

Alle som har fått til effektive endringer i eget liv eller på egen arbeidsplass vet at prosessen må begynne med en granskingsrunde av eget speilbilde, en erkjennelse:

Etter to år i presidentstolen i NFF kan jeg bekrefte at vi kan og bør sette fotballens evne til å bekjempe utenforskap og kriminalitet i sårbare bydeler høyere på NFFs overordnede og strategiske agenda.

Men vi må også være helt tydelige på følgende: Skuddene våre vil ikke gå i mål uten at vi får med oss politikere, Norges idrettsforbund og privat næringsliv på et større og finsiktet storbyløft.

Les også: KRONIKK: Talentutvikling blir talentavvikling

Dette betyr ikke å rive ned det systemet vi har. Den norske klubbmodellen er meget god, og det gjøres absolutt mye som er veldig bra, av veldig mange. Dette er snarere en erkjennelse av at vi må gjøre mer, med enda større styrke og presisjon for å møte de neste ti årene med nye utfordringer.

Frivillighet er ikke gratis. Vi kan ikke snakke om profesjonalisering som frivillighetens fiende.

Vellykket frivillighet i 2024 krever systematisk og profesjonell rekruttering av nye frivillige som ikke har nedarvet sympati eller forståelse for verdien av den norske klubb- og dugnadsånden.

Frivillighet krever profesjonell organisering, opplæring og oppfølging.

Ettersom storbysamfunnet har endret seg betydelig over tid, har også frivillige behov for helt andre rammer og kompetanse for å håndtere mer komplekst mangfold og økende forskjeller i samfunnet.

Vi vil ta initiativ til en større privat-offentlig storbysatsing med fotball som virkemiddel og med startskudd i Oslos mest sårbare bydeler.

Samme modell må senere rulles ut i andre norske storbyer. Det må rekrutteres et lag av kompetente mennesker som jobber i strategisk valgte klubber over en tiårsperiode.

Disse klubbene er avhengige av ansatte som setter rekruttering av spillere, frivillige, ledere og dommere i system, som jobber strukturert sammen med skole, asylmottak, politi og øvrige idretter for å maksimere fotballens potensial som inkluderingsarena.

SLÅR ALARM: – Anleggssituasjonen i Oslo er prekær, skriver Lise Klaveness. Foto: Thomas Andreassen / VG

NFF og kretsene sitter på gode verktøy til klubbutvikling, men alt avhenger av et godt nok mottagerapparat i klubb både administrativt og sportslig for å ta i bruk verktøyene effektivt nok.

Dette laget av kompetente mennesker skal jobbe sammen for å innhente, utveksle og dokumentere erfaringer om hva som virker og ikke virker i arbeidet mot utenforskap.

Johan Cruyffs læresetning kan overføres direkte: «Football is a process of making mistakes, then analyzing them to get better and not getting frustrated.»

Økonomisk støtte til strategisk valgte klubber over lengre tid vil være en fantastisk investering i å bygge et effektivt førstelinjeforsvar i storbyene, men dette vil ikke alene være tilstrekkelig.

Til det er anleggssituasjonen i Oslo faktisk for prekær.

Storbyløftet vil derfor også måtte handle om bygging av fotballhaller i strategisk valgte områder, etablering av undervarme på eksisterende baner i utvalgte bydeler og etablering av minst 15 fotballbaner i Oslo Øst i perioden 2025–2035.

Vi skal og vil være den bevegelsen som aktivt rekrutterer gutten som ble tatt med kniv i sekken eller som bruker fotballtrening som en unnskyldning for å unngå å henge med kriminelle venner.

Men vi ønsker også å være en fotballnasjon som fostrer verdensstjerner som spiller i Champions League og de store mesterskapene.

Og fotballens kraft som inkludering av de sårbare er uløselig, og på underlig vis, knyttet til denne hyperkommersielle toppfotballen som samlet fem milliarder mennesker rundt TV-skjermen sist VM-finale.

Vi skal aldri gjøre grep som svekker konkurransekraften vår, som knebler drømmer om å spille på de store arenaene ute i verden.

Dette krever flere tanker i hodet på en gang.

Som fotballpresident kan jeg ikke velge mellom bredde eller topp. Jeg kan ikke sette Landslagsskolen opp mot stjerneligaen for mennesker med funksjonsvariasjoner.

Det er 100 prosent begge deler.

Skaper det dilemmaer og noen ganger kollisjoner? Selvsagt.

Hver dag, hele tiden, men jobben som fotball-leder handler om å omfavne kompleksiteten og spenningene som ligger i at fotball både–og samtidig–er verdens største og tøffeste konkurranse og meritokrati, men også verdens desidert største inkluderingsarena.

Nye tider krever nye løsninger. Vi må samle laget og komme i gang nå.