Fisketurismen må reguleres mye hardere

<-EGON HOLSTAD

kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Før trodde vi at havet var et slags mørkt dyp uten bunn, et sted vi kunne kaste det vi ville, fordi det tilsynelatende bare forsvant når vi pælmet det vi ikke trengte lenger. Her har de fleste av oss kommet på bedre tanker. Likevel kan det tyde på at overraskende mange fortsatt tror at havet er utømmelig, at uansett hvordan vi forvalter ressursene som er der, blir det aldri tomt. Det er minst like feil og naivt.

Havet er utsatt for et massivt press fra alle retninger. Forurensing, en eksplosiv vekst av oppdrettsanlegg, petroleumsaktivitet, havvindprosjekt, global oppvarming og nå også gruvevirksomhet på havbunnen, er alle faktorer som sammen truer livet i havet, et liv som på mange måter er det virkelige DNA-et i AS Norge. 

Fiskeressursene eies av deg og meg og vi og oss. Den fisken som til enhver tid befinner seg i Norges territorialfarvann er en nasjonal felleseiendom, som staten har ansvaret for å forvalte til beste for innbyggerne i landet. Staten skal til enhver tid vurdere hvordan ressursene fordeles og hvem som har rett til å beskatte dem. Dette står i havressursloven § 2: «Dei viltlevende marine ressursene ligg til fellesskapet i Noreg». 

Fisken er vår, fellesskapets. Det er en særdeles viktig lov flere burde tenke oftere på. 

Den norske allemannsretten er unik i verdenssammenheng. Dette har jeg skrevet om flere ganger, men gjentar likevel kort: Som norsk statsborger kan du – med loven i hånd – spise fersk, selvfisket fangst fra havet når det måtte passe deg, og du kan fryse ned, tørke og salte det du vil ha. Du kan dessuten fiske og levere til videresalg, for inntil 50 000 kroner i året. 

Landets eneste havrettsminister noensinne, Jens Evensen (en statsrådspost vi kun syntes var viktig i årene 1974-1978), sørget for å hamre ned disse rettighetene, som en del av jobben med å sikre vår nasjon rettigheter til å forvalte vår egen kyst. Det nyter mange av oss godt av i dag; både oppdrettsaktører, yrkesfiskere og privatpersoner. 

Hvordan turistfisket leses inn i denne loven er litt tåkete. Dette fisket alene hadde ikke trengt å være noen trussel for fiskebestandene, men man skal ha hodet sitt ganske langt ned i fjæresanda for ikke å se at slik det praktiseres nå neppe er tilrådelig. 

Les også: Egon Holstad: Naive Norge og den såkalte fisketurismen

Regelverket må endres dit at turistene fortsatt ønskes hjertelig velkommen til landet, men at de får beskjed om at ingen fisk, ikke så mye som én filet, får være med dem tilbake og ut av landet. I dag er det lov å ta med seg 18 kilo, to ganger. Før fikk de lov å ta med seg en såkalt troféfisk i tillegg. Den galskapen er heldigvis fjernet. Likevel er 36 kilo 36 kilo for mye. 

Turistene fisker med raske båter med gode kartplottere og ekkolodd, med dertil hørende kart hvor de beste fiskefeltene er avmerket. Slikt er effektivt, og mange av dem som driver med dette, er heller ikke ute på eksotisk safari for å imponere venner og slektninger med stilige bilder og snutter på Instagram eller TikTok. 

De er heller ikke ute på matauk, for å spise godsakene selv. Mange av dem er på jobb. De fisker for å selge videre (noe vi som nyter av allemannsretten, for ordens skyld, heller ikke har lov til), de skjærer rene fileter ut på godt tilrettelagte sløye- og fileteringsstasjoner med frysemuligheter, og tar med seg enorme mengder over grensene. 

Mandag denne uken meldte Bladet Nordlys at syv polakker ble stoppet med nesten fire hundre kilo ren filet de hadde fisket på en fiskecamp i Tromsø kommune. De fikk en bot på 107.400 kroner, dro kortet, betalte og kjørte videre.

Det var det andre beslaget på to dager. I nummer to var det 332 kilo fra ni tyskere. I mars ble seks ukrainere tatt med 1.079 kilo. I april ble fire rumenere tatt med 803 kilo. 

Sånn kunne jeg fortsatt på inn- og utpust. Dette er de som ble tatt. Mange grensepasseringer er ikke døgnbemannet. Mørketallene er hundre prosent sikkert gigantiske. Dette er dessuten snakk om beinfrie ryggfileter, såkalte loins. De utgjør 30 prosent av fisken. At grensekontrollen må oppjusteres er en selvfølge. Det må staten sette av mer ressurser til. Bøtesatsene for ulovlig utførsel av fisk må også oppjusteres. Det er likevel ikke nok. 

I april la Fiskeridirektoratet fram de innmeldte tallene fra norske turistfiskeanlegg i 2023. Dette er bedriftene som følger regelverket, med turister som angivelig oppgir ærlige og rene tall. Tallene er i antall fisk (for å gjøre det lettere å telle, så kan man selv velge hvor mange kilo man ønsker å gange det med for å treffe på den reelle mengde tonnasje kystfisk det er snakk om). 

Ikke for å trøtte med for mange tall, men noen her er likevel å merke seg. I Norge ble det innrapportert at litt over 2,5 millioner fisk ble tatt av turister i 2023. Av disse ble cirka én million sluppet ut igjen. Tallene er delt opp i art, og man kan søke på den enkelte region og periode.

En halv million fisk er allerede innrapportert i år. Det meste er torsk og sei, men også betydelige mengder kveite, steinbit og uer er med i oversikten. 

Nå skal jeg ikke gjøre dette til en catch and release-diskusjon, men når jeg ser at over 10.000 uer er rapportert sluppet ut igjen hvert år siden 2018 (da de startet med innhentingen av tall), dør det likevel noe i meg.

Å slippe ut en uer, er som å skyte elg i hodet med kanon, slepe den ut i skogen igjen og kjærlig be den løpe tilbake til friheten. Hvor mange av de én million torsk og sei som ble sluppet ut i fjor som overlevde, kan man saktens også lure på. 

Dette er ikke et forsøk på å henge ut aktører som driver seriøst i denne bransjen. Det er regelverket jeg vil til livs, for slik det er i dag åpner det altfor lett til både juks, overfiske og kriminalitet, og der vi har gått mange hakk for langt i å tillate og tilrettelegge for en grov kommersialisering av allmenningen vår. 

Les også: Jakten på julekveita: – To ganger har jeg fått kveite på 240 kilo

Vi trenger en seriøs debatt om det i hele tatt skal være lov å ta med seg fisk ut av landet. Turister skal selvsagt ønskes hjertelig velkomne til kysten vår, og de må gjerne spise masse fisk når de er her.

Det er dog ingen menneskerettighet å ta med seg råvarene ut av landet, og det burde ikke være spesielt kontroversielt å si det, selv ikke til NHO Reiseliv, som er ivrige i å ta bransjen i forsvar, nærmest uten forbehold. 

Når yrkesfiskere får redusert kvotene sine for å unngå overfiske, og turister fyller båter og bilene sine med fileter av den samme fisken, er det noe som er fundamentalt gærent.

Så kan man spørre seg hva man skal lokke fisketuristene med den dagen det ikke er nok fisk i havet. Skal vi begynne å selge nordlyset og midnattssolen på boks, bit for bit?